Alle koalisjoners mor

I dag er det 50 år siden regjeringen Lyng ble dannet. Den endret det politiske landskapet.

REGJERINGEN LYNG:  Stortingsdebatten om regjeringen Lyngs tiltredelseserklæring varte i 32 timer, og endte i regjeringens avgang.
Her er statsminister John Lyng på talerstolen i Stortinget.
Foto: Hordnes / NTB / Scanpix
REGJERINGEN LYNG: Stortingsdebatten om regjeringen Lyngs tiltredelseserklæring varte i 32 timer, og endte i regjeringens avgang. Her er statsminister John Lyng på talerstolen i Stortinget. Foto: Hordnes / NTB / ScanpixVis mer
Kommentar

På første benk i stortingssalen satt statsministeren og hans statsråder. De liknet en flokk mafialedere iført svarte solbriller. De var ennå uvante med det sterke lyset fra TV-lampene.
For første gang kom Stortinget inn i de tusen hjem. I tre samfulle dager fikk nybakte eiere av TV-apparater se sine politiske ledere diskutere den store politikk. De lyttet til harde og bitre ord, men også til briljante innlegg framført uten manuskript fra Stortingets talerstol. For de aller fleste som opplevde debatten om Kings Bay i dagene 20. til 23. august 1963, ble hendelsen en historisk merkestolpe.

Men det ble også et skille i medieutviklingen. Dramaturgien i sendingen var slik at verken seerne i sine stuer eller representantene på sine plasser visste hva utfallet av debatten ville bli før Finn Gustavsen som leder for det sosialistiske opposisjonspartiet SF sluttet seg til kritikken fra de borgerlige, slik at regjeringen Gerhardsen ble felt.

En sjelden gang får kortvarige regjeringer en historisk betydning som langt overskrider det lille av politiske beslutninger de rekker å fatte. Det gjelder Christoffer Hornsruds regjeringsdannelse i 1928, og det gjelder John Lyngs i 1963. Begge satt i fire uker, fikk ikke gjennomført noen viktige saker, men ble en referanse for seinere regjeringsdannelser. De var som døperen Johannes som varslet Kristi komme: Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold i 1935 og de borgerliges Per Borten i 1965.

Regjeringen Lyng kom til etter at en kommisjonsrapport ga opposisjonen politisk sprengkraft til å fjerne arbeiderpartiregjeringen Gerhardsen. Utgangspunktet var en dødsulykke i de statlig eide gruvene på Svalbard. Kings Bay-ulykken ble utgangspunktet for en massiv kritikk av det sosialdemokratiske systemet og en regjering som fortonte seg maktarrogant og styrte landet i suveren forakt for grunnlov, liberalrettslige normer og tradisjonelle grenser for maktutøvelsen.

Når tenkesmien Civita i dag lanserer ei bok om Lyng-regjeringen, skyldes det at dens forhistorie også kan gi inspirasjon til dagens mulige regjeringssamarbeid på borgerlig side. John Lyng, som i 1963 var Høyres leder, hadde allerede i 1945 satt seg som mål å etablere et alternativ til Arbeiderpartiet, som da hadde sittet med makten i 10 år. Jo lenger det sosialdemokratiske maktmonopolet varte, desto sterkere ble hans forsett om å bygge opp et troverdig borgerlig samarbeid som kunne utfordre Arbeiderpartiets hegemoni. At det lyktes, fikk avgjørende betydning for den politiske utvikling fra midten av 1960-tallet og fram til regjeringen Syse gikk i oppløsning i november 1990. Samarbeidet markerte begynnelsen til slutten på det Høyres historiker Francis Sejersted har kalt «den sosialdemokratiske æra». Når høyrepolitikere i åra etter 1963 omtalte «samarbeidsregjeringen», fikk de en egen varm tone i stemmen.

En forutsetning for at John Lyng greide å legge grunnlag for en borgerlig regjering, var at han lyktes i å endre avbildningen av Høyre i offentligheten fra et snevert næringslivsparti til et folkeparti.
Dessuten måtte han overbevise Venstre om at avstanden mellom de to hovedmotstanderne i norsk politikk ikke lenger var uoverstigelig, slik Erna Solberg i dag må overbevise om mindre avstand mellom Frp og de andre.

Lyngs geniale strategi var å rette det politiske søkelyset mot de demokratiske utfordringene som Arbeiderpartiets lange regjeringsperiode representerte. Han mente at det var usunt for et demokrati at det samme parti satt med regjeringsmakten for lenge. Av hensyn til systemets sunnhet og hele folkestyret var det viktig med maktskifter.
For å oppnå dette, måtte han bygge opp et godt tillitsforhold mellom Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Han påla blant annet sine medrepresentanter i Høyres gruppe å ikke søke unødig polemikk med de andre borgerlige partiene. I dette arbeidet fikk dagspolitikken mindre betydning - alt som kunne gjøres for å føre de fire partiene nærmere sammen, burde gjøres. Han må ha følt en intens lykke da Venstre-lederen Bent Røiseland første gang istemte hans politiske credo slik: «Me må ha nye hender i departementsskuffene».

Mye er endret i norsk politikk siden 1963. Men hovedutfordringen på borgerlig side er den samme: De må samarbeide for å få makt. Dagens Høyre-leder mangler nok mange av John Lyngs kvaliteter, men hennes strategi likner. Lyng var pragmatisk og jordnær i sin prinsippfasthet. Kanskje heller ikke det så ulikt Erna, Siv og Trine?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.