RUSSISK TREFF:  Et bilde fra et russisk video-opptak som viser ei bombe treffe sitt mål i Syria. Russerne hevder de har rammet islamistene i IS. Men andre hevder de har rammet andre av opprørsgruppene mot regimet i Syria. Med Russlands inntreden i krigen ble den enda mer uoversiktlig. Foto:   REUTERS / Scanpix / Forsvarsdepartementet i Russland
RUSSISK TREFF: Et bilde fra et russisk video-opptak som viser ei bombe treffe sitt mål i Syria. Russerne hevder de har rammet islamistene i IS. Men andre hevder de har rammet andre av opprørsgruppene mot regimet i Syria. Med Russlands inntreden i krigen ble den enda mer uoversiktlig. Foto: REUTERS / Scanpix / Forsvarsdepartementet i RusslandVis mer

Alle med alle mot alle i Syria

De tallrike aktørene som har meldt seg på i krigen mot Den Islamske Staten (IS) i Syria og Irak, kjemper egentlig for hver sine og motstridende mål. De fører hver sin krig.

Kommentar

De to siste etteranmeldte i kampen mot IS, Tyrkia og Russland, har bare brakt enda mer forvirring og tåke inn på krigsskueplassen, som sannelig var uklar og rotete nok fra før. Begge disse to land er sterke nok til å komme inn som nye hovedaktører i den ytterst blodige maktkampen. De tilførte spillet hver sine og helt motstridende overraskelser. De som trodde at de to autoritære presidentene Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdogan var gode kompiser og nokså på linje politisk, har ikke tenkt på Syria og Irak.

Russland og Putin har åpent støttet regimet til president Bashar al-Assad i Syria. Russland har en militær base i Latakia nordvest i Syria og nylig flyttet stridsvogner, jagerfly og helikoptere dit. Gjennom Bosporos-stredet har det seilt mange russiske krigsskip til Middelhavet i det siste.

I FNs Hovedforsamling talte først USAs president Barack Obama om å samarbeide med Syria, men uten «tyrannen» Assad. Fra samme talerstol like etterpå tok Putin til orde for en stor koalisjon mot «terroristene». Ingen andre enn Assads styrker og kurderne kjemper tappert mot IS, sa Putin, som vil kjempe mot IS sammen med Assad. Etterpå hadde Obama og Putin et oppklaringsmøte om Syria.

Men likevel kom de russiske flyangrepene i Syria to dager etterpå som en overraskelse på USA. Og advarselen kom på høyst underlig vis. En russisk diplomat ringte USAs ambassade i Bagdad og sa: «Vi har noe interessant å fortelle dere.» En russisk general dro så fra Russlands til USAs ambassade og møtte militær-attachéen der. Generalen sa at Russland vil begynne å bombe mål i Syria om en time. Han rådet USA til å trekke ut sine fly fra syrisk luftrom og fjerne alle «verdier» de måtte ha på bakken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og 60 minutter etterpå falt de russiske bombene. Men de rammet ikke IS. De rammer Nusra-fronten, den syriske greina av al-Qaida, og såkalt moderate opprørere, som får støtte fra USA. Alle disse kjemper både mot IS og mot Assad.

Russland er på parti med Assad og vil kjempe mot IS og alle andre som er i krig mot Assad. Syria er Russlands fotfeste i Midtøsten, Tartus er deres eneste flåtebase i Middelhavet og de har en flybase Latakia. I FN-talen nevnte Putin de kurdiske styrkene som kampfeller. Kurderne i Folkets Forsvarsenheter (YPS) har erobret to områder nord i Syria på grensa til Tyrkia, hvor de i et episk slag kastet ut IS fra byen Kobane.

IS er en frukt av USAs fullstendig mislykkede felttog i Irak i 2003 som livnærer seg av blodbadet i Syria. USA har motvillig gått inn i Syria for å knekke IS, men bare med en flystyrke. På bakken er kurderne deres beste kampfeller. De moderate opprørerne i Den Frie Syriske Hæren og liknende grupper har vist seg svake, trass i hjelp fra USA. USA vil ha vekk Assad, men ikke bruke militær makt mot regimet, og da velger Assad å ikke angripe flyene fra USA.

Russland og USA er dermed enige om å kjempe mot IS og å støtte kurderne. Men Russland støtter Assad som USA vil fjerne, og Russland bomber de opprørerne som USA støtter.

Da Tyrkia kastet seg inn i krigen mot IS, etter lenge å ha latt de «hellige krigerne» være i fred og latt dem dra inn og ut av Tyrkia, så var det for samtidig å gå til krig imot kurderne, hjemme i Tyrkia, i Syria og i Irak. Dette var kjelkete for USA. Og for Tyrkia har Assad hele tida vært hovedfienden, men han vil USA ikke gå til krig for å fjerne.

EU er til dels med USA i krigen mot IS, og Frankrike deltar i bombetoktene i Syria. Samtidig rammes EU av strømmen av syriske flyktninger og ønsker å bygge flyktningmottak i Tyrkia. Men det vil ikke Tyrkia ha. De vil ha hjelp til å skape et frigjort område nord i Syria, for å stanse kurdernes frammarsj, og for å bosette syriske flyktninger som nå er i Tyrkia, der. Men der kan verken USA eller EU garantere for sikkerheten.

Som USA og EU, trodde de sunni-muslimske landene Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar på et raskt regime-fall i 2011 da opprøret mot Assad bredte seg. Assad er alawitt, en utvekst av sjia-muslimene, som de ser på som en håndlanger for sjia-regimet i Iran, deres hovedfiende. Da skuffelsen kom, spilte de på lagt med grupper av «hellige krigere», deriblant IS, for å velte Assad. Omsider oppfattet de IS som en fare for egne regimer og gikk med USA, men ser nå med frykt på innblanding med Russland som spiller på lag med Iran.

Iran bærer i seg sjia-muslimsk revolusjonsglød og persisk imperialisme. Det sjia-pregede regimet i Irak, Assad i Syria og Hizbollah i Libanon er Irans medspillere i Midtøsten. Dette utgjør en «sjia-bue» fra Persiabukta til Middelhavet. Etter avtalen om Irans kjernefysiske utviklingsprogram håper USA på iransk hjelp til å få orden på både Irak og Syria. Teheran brukte FNs Hovedforsamling til å skjelle ut Saudi-Arabia for blodbadet blant pilegrimene i Mekka, hvor dødstallet nå har kommet opp i 464. Men sammen står de mot IS.

I bakgrunnen står Israel. IS er ikke en viktig fare, mener statsminister Benyamin Netanyahu. Den fremste faren er Iran med sine støttespillere Assad og Hizbollah. Han kjempet med nebb og klør mot tilnærming mellom Iran og USA. Men i det minste drukner palestinernes krav i bråket i Syria og Irak, og Vesten er for opptatt med IS til å presse Israel til forhandlinger med palestinerne.

Det var nesten bare Putin som manglet. Blodbadet i Syria har kostet mer enn 240 000 liv og tvunget flertallet av innbyggerne til å forlate sine hjem. Antall deltakere i denne flerdimensjonale krigen bringen ikke freden nærmere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook