SEKSUELL KONTRAREVOLUSJON: Jeg tror ingen kunne forestilte seg at den seksuelle revolusjonen skulle reverseres, men det gjorde den, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Thomas Engstrom
SEKSUELL KONTRAREVOLUSJON: Jeg tror ingen kunne forestilte seg at den seksuelle revolusjonen skulle reverseres, men det gjorde den, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Thomas EngstromVis mer

- Alle pedofile er ikke pedofile

Mener Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.

I forbindelse med et filmprosjekt, ble jeg en vårdag invitert til lunsj på Theatercaféen. Han som inviterte, var en ung forretningsmann i slutten av tjueårene. Blond, kjekk, sympatisk og uhyre vellykket, mer rik enn de fleste av oss noensinne kommer til å bli. Under samtalens løp, fortalte han meg at han allerede som tolvåring begynte å knulle med nabokona. Rett som det var, på kveldene, stakk han bort til henne. Det var hans åpning til seksualiteten, og han hadde bare gode ting å si om de hete omfavnelsene i vestlandsbygda.

Hadde den ulovlige elskoven blitt oppdaget den gangen, ville det åpenbart blitt et lokalt ramaskrik og stoff for saftig sladder, kanskje en anmeldelse. I dag hadde nabokona ikke bare måttet betale gutten erstatning for hans mange ejakulasjoner, hun ville også blitt dømt for voldtekt. For det er all sex med personer under 14 år, ifølge den nye straffeloven. Men verst av alt, nabokona ville også blitt stemplet som pedofil.

Folk som ikke vet bedre, bruker i dag begrepet pedofili om nær sagt alle seksuelle forhold mellom yngre og eldre. Men pedofili er da visselig noe helt annet enn å tenne på unge folk. En pedofil trekkes mot barn, de som ikke er blitt kjønnsmodne ennå, og ikke mot ungdommer i puberteten. Det er en vesentlig forskjell.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En av de åpenbare årsakene til denne forvirringen, er at begrepet «ungdom» har forsvunnet fra den seksualpolitiske virkeligheten. Nå er du et barn til du er 18 år, så voksen neste dag. En 15, 16 eller 17-åring, er altså et barn som har sex. Grotesk?

Uten tvil, når virkeligheten lar seg omskrive. Det er i det hele tatt interessant å høre fagfolk og enkelte politikere snakke om seksualfeltet. Nykonservativ moral er omsatt til forskning og sannhet, og plutselig dekker ord som «overgrep» og «voldtekt» det som før var mer eller mindre akseptert seksualitet. Språket farger like mye virkeligheten, som omvendt.

Hvordan har det seg at sex er blitt farlig igjen, for det har jo ikke alltid vært slik? I tiårene etter krigen gikk seksualiteten fra å være privat og lukket, direkte truende hvis den ikke var knyttet til forplantning, til en frigjørende kraft. Ungdommer kastet fra seg de religiøse lenkene og hoppet i høyet. Masturbasjon ble sunt, kvinnene fikk «sin egen seksualitet», «fri kjærlighet» ble et ideal i seg selv, homoseksualitet kom opp i lyset. Jeg tror ingen kunne forestilte seg at den seksuelle revolusjonen skulle reverseres, aller minst datidens progressive aktivister, men det gjorde den.

Med åttiårenes moderne utgave av pest, hiv og aids, ble sex farlig igjen. Du kunne til og med dø av det deiligste i verden. Avholdenhet fikk sin renessanse og «trofast», ett ord med 1950-årenes ladede moral i seg, ble igjen tidens melodi. «Parenes tidsalder» var tilbake, akkurat som før den seksuelle revolusjonen. Og ikke nok med det.

Da 1990-tallet kom, ble avisene fylt av historier om groteske overgrep som incest, pedofili og voldtekt. De seksuelle ofrene fikk sin velfortjente frigjøringsbølge. En høyst nødvendig utlufting av faenskap, men seksualitetens rike ble et enda mer risikabelt sted å befinne seg i. Frykten for invalidiserende og dødelige kjønnssykdommer, og følelsen av at det fantes en overgriper bak hvert hjørne, eller rettere sagt, bak hver skjerm, skapte et klima av frykt.

Og det er der vi er nå, i 2011. Når vi i tillegg har fått en stadig mer dogmatisk infantilisering av puberteten - fagfolks påstand, for dette har ingen ting med vitenskap å gjøre, det er ren synsing - om at ungdommer er vergeløse barn, blir klimaet mer enn klamt. Det truer ikke bare seksualiteten som et av menneskets siste frie områder, men utfordrer også alminnelig fornuft og moral. Sex med kjønnsmoden ungdom er blitt pedofili og voldtekt. Den kåte nabokona har endt opp som pedofil, og tolvåringen et offer for de grusomste overgrep.

Pubertet og seksualitet er vanskelige og uoversiktlige tilstander. Det som er deilig for noen, er ondt for andre. Enkelte debuterer når de er tolv, andre når de er 26, de fleste i 17-18-årsalderen. Da bør man vel, for sikkerhets skyld, beholde en høy lavalder, slik at de unge vernes lengst mulig og får være i fred. De fleste i Vest-Europa har en lavere seksuell lavalder enn Norge. I Spania er den tolv år.

Vel, hvorfor heller ikke se realitetene i øynene, og erkjenne at den seksuelle debutalderen går ned, og at vi her har et område mer fylt av gråtoner enn svart og hvitt? La lovene følge menneskene, så å si.

Nederland har tatt konsekvensene av dette, og innført en variabel seksuell lavalder fra tolv til 16 år, hvor, om det blir noen sak, opplevelsen i seg selv vurderes. Har møtet vært frivillig og bra for den unges seksuelle utvikling, blir det ikke noe politisak av det. Rett og slett fordi det ikke er noe å gjøre en sak ut av.

En idé for oss? Litt pragmatisme inn i all moralen? Uansett, «utvidelsen» av pedofilibegrepet i Norge, og ikke minst enkelte fagfolks og politikeres obskure bruk av det, fører til at grenseoppgangen mellom virkelige overgrep og ubehagelige opplevelser blir stadig mer uklar.

Misforstå meg ikke. Fysisk og psykisk vold skal straffes, gjerne hardt. Men er en gutt på 13 år som har en kjæreste på 19 sammen med en voldtektsforbryter og pedofil? Skal vi tro justisminister Knut Storberget og regjeringen, som fikk igjennom den nye straffeloven i fjor, er han det. Eller hva med jenta på 15 som forfører en 20-årig gutt? Skal han i fengsel for det?

For meg er det uforståelig hvem det er som tjener på dette. I alle fall ikke tolvåringen som gikk til nabokona for å få sex. Ikke nabokona heller.