Alle presidentens feil

Hvis du hører hjemme i den kategorien med mennesker som synes livet er for kort til å se politikere krangle på film, skal du likevel unne deg å se denne.

Mike Nichols «Presidentkandidaten» er spennende som en actionfilm, den er hentet rett ut av virkeligheten, og den har Emma Thompson i rollen som Hillary Clinton. Hvem kan ønske mer?

OK, jeg er ikke sikker på om John Travolta ville vært mitt førstevalg som presidentkandidaten Bill Clinton. Selv om livmålet stemmer og hans utstråling, med det pussig fremskutte hakepartiet, til tider minner sterkt om ekte vare. Kanskje jeg har gått for mye på kino. Javisst har han karisma, men Clinton?

For å si det som det er så har jeg lenge hatt et problem med Travolta når det gjelder lange replikker. Det er som han alltid tenker på noe annet enn det som pågår.

Men kanskje det er det som gjør ham så bra. Kanskje det er Clintons mystiske egenskap, også. En slags distraksjon, som får oss til å tro at han tenker på noe mye viktigere. En intensitet og et engasjement? Høres sprøtt ut, spør du meg.

I dag vet vi jo alle hva det er, det andre som Clinton tenker på.

Attraktiv

Thompson, derimot, feier alle av banen her som den beslutningsdyktige, klarttenkende og temperamentsfulle og attraktive kona til en uforbederlig horebukk av en presidentkandidat. Gi henne en krise, og hun løser den.

I lange perioder er det hun som rydder opp etter klovnen Bill. Så kommer han innimellom med noen plutselige, karismatiske utspill, som setter ny fart i kampanjen. Forbløffende.

For ordens skyld er ikke «Presidentkandidaten» en autorisert dokumentarfilm om Clintons presidentkampanje og kvinnehistorier. Boka den bygger på er signert «Anonym», men i dag vet alle at forfatteren er tidligere Newsweek-reporter Joe Klein, og det hersker ingen tvil om hva og hvem denne filmen handler om.

Frodig

Mike Nichols har laget en frodig og autentisk utseende film med Cathy Bates i et fyrverkeri av en rolle som den lesbiske Libby Holden og den unge britiske teaterskuespilleren Adrian Lester som den idealistiske Henry Burton som kastes inn i heksedansen, skremmes av kynismen, og faller for sjarmen og «innholdet».

Og uansett hvordan man ser på det blir denne filmen mye en beretning i god, gammel Hollywood-stil om hvordan det umulige kan skje, mot alle odds.

Trass i kynismen og horeriet er presidenten i denne filmen en slags god gutt.
Og for en gangs skyld får vi følge dramaet videre i virkeligheten.