SITT EGET BESTE: På bakrommet, når de har kunnet snakke fritt og uforstilt, har de ofte stønnet over dette, Inge, Gerhard og ham selv: Hvorfor er det så vanskelig å få nordmenn til å skjønne sitt eget beste? Illustrasjon: Flu Hartberg
SITT EGET BESTE: På bakrommet, når de har kunnet snakke fritt og uforstilt, har de ofte stønnet over dette, Inge, Gerhard og ham selv: Hvorfor er det så vanskelig å få nordmenn til å skjønne sitt eget beste? Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Alle presidentens menn

Vanligvis er Presidenten en jovial type som kommer ut av det med all slags folk. Men nå kjenner han, det må han ærlig innrømme, aggresjon over at seksti prosent av befolkningen lar seg lure av all propagandaen som lever sitt eget liv der ute.

Meninger

«Jaa, hallo», sier han når telefonen ringer. For folk som ikke kjenner ham kan det høres ut som om han nettopp har våknet. Men den dovne stemmen, med de lange, nasale a-ene, har vært i bruk i flere timer. Allerede i går kveld fikk han nyss om at det kom en dårlig meningsmåling på trykk i dag. Riktignok i den hersens avisa fra Nordland (eller er det Troms?), men såpass har han fått med seg av den nye tidens sosiale medier, at det som foregår der oppe fort blir spredt til folk her nede. I samråd med sånne som er spesielt gode på kommunikasjon har de blitt enige om at idrettsstjerner skal ta seg av profileringen utad, mens han og generalsekretæren skal ta seg av arbeidet innad. De sa det ikke rett ut, men han er ikke dummere enn at han skjønner tegninga: Deres sterkeste kort nå, den siste trumfen de sitter på, er ungdommen. Og da er det utaktisk om arbeidet fram mot OL blir frontet av tre menn som tilsammen er 200 år gamle.

Likevel har det vært nok av viktige telefonsamtaler denne morgenen. Gerhard ble informert tidlig. Kort tid etter ringte selveste Thomas for å forsikre seg om at Oslo er i rute. Nå er det Inge som er i fistel, ikke bare over at avisen Nordlys har publisert en meningsmåling hvor selv ungdommen nå sier nei til OL, men også over at samtlige norske medier tar denne propagandaen for god fisk. Alle som har fulgt prosessen med et halvt, nei et kvart, øye vet utmerket godt at de der oppe i nord holder på med et bedritent spill, en bakvaskelseskampanje uten sidestykke, det er ren sverting, personangrep og nå altså meningsmålinger som alle som har et minimum av vett i skallen selvsagt forstår er manipulert. «De er desperate», skriker han. «De vet at det bare er måneder, nei: uker, til Stortinget skal ta stilling til statsgarantien. Og nå kjører de på med alt de har, bare fordi vi ikke ville ha OL oppe hos dem».

Presidenten sukker litt, men venter tålmodig på at fistelen skal synke. Et langt liv har for lengst lært ham at det ikke er der ute slagene vinnes. Det er selvsagt en bonus, det ville ha vært en formidabel fordel som ville ha tjent idretten såvel som skattebetalerne, om de allerede fra starten av hadde hatt rundt seksti prosent av befolkningen i ryggen. I stedet har de måttet bruke unevnelig store summer på opplysningsarbeid, strategier, kommunikasjonsrådgivning og, ikke minst, verdifull tid. Han orker nesten ikke å tenke på hvor mange timer folk som han selv, Inge, administrasjonen og de stakkars ansatte i Oslo kommune har vært nødt til å bruke på å overbevise folk om sitt eget beste. «Her kommer vi med tidenes gavepakke til Oslos befolkning, og så oppfører de seg som om vi har tenkt å rane dem», rekker han å tenke innimellom jeremiadene på telefonen.

I mørke stunder, og dem har det vært, har han vært på nippet til å gå tom for argumenter. Heldigvis har de hatt skikkelig proffe folk til å hjelpe dem med å finne fram nye. Det var de som skjønte at fokuset måtte styres bort fra penger og gamle menn, og over til ungdom og glede. «Gi barna dine gode minner», hadde den dyreste kommunikasjonseksperten banket fast. «Det er det vi skal få folk til å tenke». Deretter hadde de lagt en eventyrlig god plan, alliert seg med idrettsbevegelsen, og sendt ungene ut med lyseblå ballonger i dagene før avstemningen. Og sannelig: Det virket. Oslos befolkning sa ja til å søke. Noe annet ville da også vært komplett idioti. Det mente han den gang, og det var kanskje dumt av ham å si det høyt, men ærlig talt: Hvis folk i Oslo ikke skjønner at de skal ta i mot titalls milliarder av kroner fra hele landets skattebetalere med begge hender, og være glad for at det finnes visjonære idrettsledere som ser muligheter der andre ser begrensninger, da er folk faktisk tjukke i hue.

På bakrommet, når de har kunnet snakke fritt og uforstilt, har de ofte stønnet over dette, Inge, Gerhard og ham selv: Hvorfor er det så vanskelig å få nordmenn til å skjønne sitt eget beste? Gerhard, som har tilbrakt mange år i utlandet, mener rett og slett at rikdommen har gjort nordmenn arrogante og blærete. Dessverre var han så uheldig å si det høyt, til en avis som selvsagt gjorde alt de kunne for å vri og vrenge på det og til slutt fikk det til å virke som om det var Gerhard selv som var klysete. Sånn har det vært hele veien. Av en eller annen grunn har mediene funnet det opportunt å lede an i et korstog mot et innbilt «pampevelde», ikke bare i IOC som - rett skal være rett - har hatt det man vel kan kalle «en rekke utfordringer både når det gjelder transparens og demokrati», men til og med i Norsk idrett! Som om han og Inge har stjålet penger fra idrettsforbundet når de har hyret inn konsulenter og eksperthjelp og mobilisert idrettsbevegelsen. Men er det en ting økonomiens verden har lært ham, så er det at man må satse litt for å få gevinst. Og når den potensielle gevinsten er minimum 20 blanke milliarder kroner, så går det faktisk ikke an å bråke for at man investerer noen millioner inn i startfasen.

«Hva gjør vi nå?» Stemmen i telefonen har omsider fått tilbake sitt sedvanlige toneleie. Inge har allerede sendt ut en uttalelse hvor han stiller seg uhyre skeptisk til denne ene meningsmålingen som åpenbart er laget med en agenda og som ingen kan ta alvorlig. Men siden de nå snakker fortrolig: Hva gjør de hvis tendensen skulle vise seg å vare ved, at det ikke finnes noe som ligner på flertall, uansett om man knuser tallene ned til landsdel, alder eller utdanning. «Da konsentrerer vi oss om Stortinget», sier Presidenten rolig. «Høyre har alltid vært et fornuftig parti, og selv om vi ikke liker å si det høyt, du og jeg, så er Arbeiderpartiet et parti som overraskende ofte tenker som oss. Heldigvis lever vi i et land hvor det er de som bestemmer. For flertall i folket er nå en ting. Men flertall på Stortinget er nå en gang aller mest demokratisk».

Dette er en fiksjon. Eventuelle likheter med virkelige personer er likefullt tilsiktet og ikke helt tilfeldig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook