Alle presidentens menn

Problemene står i kø for USAs nye president. Skyhøye forventninger fra alle kanter garanterer at mange vil stå skuffet tilbake når innsettelsen og den første festrusen er over. Allerede nå er det høylydt skrål fra grupper som ser med dystre blikk på Barack Obamas regjeringsutnevnelser: Det er for mange konservative, for mange radikale, altfor mange businesstyper, for få fra sørstatene og fra vest, og absolutt for mange gjengangere fra hovedstadens politiske elite.

En gruppe som nok har skjellig grunn til å føle seg aldri så lite snytt, er kvinnene. De støttet i langt større grad enn menn opp om Obama ved valget i november, og håper nå på tilbakebetaling i form av et historisk gjennombrudd på høyeste politiske nivå. Men foreløbig er det slunkne resultater en kan vise til. Bare fem kvinner er hittil å finne blant de 22 personene med rang som ministre i Obamas regjering: Hillary Clinton (utenriksminister), Hilda Solis (arbeidsminister), Janet Napolitano (statsråd for innenrikssikkerhet), Lisa P. Jackson (sjef for miljøadministrasjonen) og Susan E. Rice (FN-ambassadør). De to siste vil strengt tatt ikke være ministre, men får status som kabinettmedlemmer.

Kim Gandy, presidenten i The National Organization for Women, sier rett ut at dette er bare hakket bedre enn det G.W. Bush presterte, og langt fra Bill Clintons rekord: I sin andre periode hadde Clinton ni kvinner blant 19 regjeringsmedlemmer. US News&World Reports politiske kommentator, Bonne Erbe, mener også at dette er knuslete greier, og rimer dårlig med Barack Obamas løfter under valgkampen om å få på fote en regjering som speiler Amerika. Hun konkluderer at med hensyn til kvinners representasjon står det rett og slett til stryk.

Faktisk er afro-amerikanerne i USA relativt sett bedre representert i landets politiske fora enn kvinnene, selv om valget i fjor høst ga rekorduttelling for kvinnelige kandidater. I den nyvalgte 111. kongress, har 92 kvinner tatt plass blant de 535 medlemmene, 17 i Senatet og 75 i Representantenes Hus. Dette er likevel ikke noe særlig å skryte av - kvinnene utgjør over halvparten av befolkningen, men får altså under en femtedel av representantene i nasjonalforsamlingen. Svarte amerikanere derimot, omlag 12% av folket, stiller med 43 medlemmer i den nye kongressen, altså åtte prosent. Selv om dette også betyr underrepresentasjon, er det jo et forholdsvis langt bedre resultat enn det kvinnene kan vise til.

"Please, don’t forget the ladies", skrev Abigail Adams til sin ektemann, den senere president John Adams, da han og de andre grunnlovsfedrene satt i Phildelphia i 1787 og snekret sammen verdens første demokratiske konstitusjon. Til tross for Abigails bønner - damene ble glemt. Det skulle gå vel 130 år før amerikanske kvinner endelig fikk sin grunnlovsfestede stemmerett i 1920, et halvt hundreår etter svarte menn. Noen av de vestlige delstatene var riktig nok litt mer kvinnevennlige enn resten av landet: Wyoming ga kvinner stemmerett allerede i 1869, og Utah, Idaho og Colorado fulgte etter før århundreskiftet. Det var da også en av statene i vest, Montana, som i 1916 valgte den første kvinnelige kongressrepresentanten, Jeanette Rankin, flere år før allmenn kvinnelig stemmerett var vedtatt.

Alt i alt er det bare 247 kvinner som har sittet som kongressrepresentanter i de 83 årene fra Jeanette Rankin gjorde sin entre i 1917 og fram til 2008. Langt de fleste av dem, 159, har vært demokrater, mot republikanernes 88. De fleste har sittet i Representantenes Hus, bare 35 har vært senatorer. (Den første kvinnelige senatoren, Rebecca Latimer, var 87 år gammel da hun ble utnevnt i 1922, den eldste noensinne ved begynnelsen av en politisk karriere i Senatet. Hun skulle også få rekorden for den korteste karrieren: Den varte bare en dag!) Men antallet kvinnelige senatorer har altså økt, og fire delstater, California, Kansas, Maine og Washington, har til og med besatt begge sine to senatorposter med kvinner. Valget av ni kvinnelige guvernører i fjor høst forteller også at amerikanske kvinner er i ferd med å gjøre seg mer politisk gjeldende.

Det kan saktens trenges. Ordninger som kvinner i Norden tar for gitt, må synes som en uoppnåelig drøm for amerikanske Jane og Jill. Fødselspermisjoner, hvis de overhodet finnes, er korte og ubetalte. Pappapermisjon er et ukjent fenomen. Barnehager er mangelvare. Heltidsarbeidende, yrkesaktive kvinner tjener gjennomsnittlig 75 prosent av det menn i tilsvarende jobber tjener, og arbeidsledighetsspøkelset truer nå i minst like stor grad kvinner som menn. Et svært kjønnsdelt arbeidsmarked betyr også at Barack Obamas annonserte kampanje for å møte den økonomiske krisen vil innebære langt færre goder for kvinner enn for menn.

Det var dette siste Linda Hirshman påpekte i en politisk kommentar i New York Times forleden: Foreslåtte stimuleringstiltak vil gå til menn i yrker hvor det finnes svært få kvinner. De tre millioner nye jobbene som skal få landet på fote igjen, dreier seg om infrastrukturen i typiske mannsyrker som vei, bro og vann, skolebygging, og, skriver Hirshman, "there are almost no women on this road to recovery". Kvinnene utgjør 83 prosent av sosialarbeiderne, 94 prosent av dem som arbeider med barn, og 74 prosent av de sysselsatte i utdanningssektoren og bibliotekene. Barack Obamas forslag er derfor altfor snevre - han må komme opp med et program for stillinger i "trøste-og bæreyrkene" dersom kvinnene skal få noe utbytte av det, sier Hirshman.

Dr. Marjorie Cohn, professor i jus ved Thomas Jefferson School of Law, og president i The National Lawyers Guild, har også henvendt seg til Obama på kvinnenes vegne: Sørg for at USA ratifiserer konvensjonen mot kjønnsdiskriminering, er hennes oppfordring til USAs kommende president. Det er 30 år siden President Carter undertegnet The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination Against Women (CEDAW), den viktigste internasjonale avtalen for å sikre kvinners likestilling.185 land har undertegnet den, altså over 90 prosent av FNs medlemsland. Men da Carter i 1980 sendte traktaten til Senatet for ratifisering, ble den nedstemt. Alle forsøk på gjenoppliving har vært fåfengt. Ronald Reagan gjorde narr av den, og da Bill Clinton prøvde å få traktaten opp til votering i Senatet, sørget en mektig komiteformann, Jesse Helms, for å hindre det. George W. Bush har selvfølgelig ikke lagt to pinner i kors for å få traktaten vedtatt. Kjernevelgere hans, de religiøse fundamentalistene, frykter at traktaten vil være en trusel, ikke bare for demokratiet, men også for "kvinner med tradisjonelle verdier".

Med allehånde plager å forholde seg til, en økonomisk verdenskrise, banker som deiser over ende, millioner av amerikanere som står på bar bakke, og kriger i Irak, Afghanistan og Palestina, er nok ikke konvensjonen mot kjønnsdiskriminering det første som får Barack Obamas oppmerksomhet når han flytter inn i det Ovale Kontor. Men Nancy Pelosi og de andre kvinnene i Kongressen vil nok sørge for at han ikke glemmer damene like lett som John Adams gjorde.Dessuten: Barack Obama har alltid hatt et tett fellesskap med sterke kvinner; moren, bestemoren, søstrene og kona Michelle. Og han er far til to døtre, som han har store ambisjoner for. Det er grunn til å tro at valgkampens løfte om forandring også vil innbefatte forandring av kårene til de amerikanske kvinnene.