SHAKE IT OFF: Taylor Swift har ristet seg fri fra Spotify, og utløst debatt om fordelingen av strømme-inntektene. Foto: Reuters
SHAKE IT OFF: Taylor Swift har ristet seg fri fra Spotify, og utløst debatt om fordelingen av strømme-inntektene. Foto: ReutersVis mer

Alle skal med

Spotify og Wimp har reddet musikkøkonomien. Her er et forslag til deres neste mål: å bidra til å redder musikken.

Kommentar

Det er gode tider i musikkbransjen igjen, men idyllen trues av stadige drypp fra misfornøyde artister. Forrige uke kom et nytt drypp, eller et stort plask, da Taylor Swift kunngjorde at hun trekker all musikken sin fra Spotify. Det har satt i fart i debatten om hvordan pengene som strømmetjenestene genererer, skal fordeles. «Jeg vil ikke bidra med mitt livsverk til et eksperiment som ikke på en rimelige måte honorerer skaperne av musikken.» sa Swift.

Spørsmålet er enkelt, og du burde bry deg om svaret: Hvem skal få hundrelappen du betaler hver måned for å få tilgang på hele verdens musikkbibliotek?

Strømmetjenestene kan med rette slå seg på brystet. Spotify-sjef Daniel Ek skrev denne uka til sitt forsvar at hans selskap alene har betalt ut to milliarder dollar til artister og rettighetshavere. Og økningen er stor: den første milliarden ble betalt ut mellom 2008 og fram til for et år siden. Den andre milliarden er blitt sendt ut i løpet av det siste året.

Men samtidig som strømming har gitt musikkbransjen et liv etter den tilsynelatende sikre piratkopieringsdøden, har den også endret kraftig i pengeflyten. I sine siste glansdager sørget det fysiske musikksalget for en norskandel på nær 40 prosent, noe som ga mange norske artister - også nisjeartister - relativt gode inntekter. Med strømmingen er norskandelen nede i 12 prosent. Det skyldes selvsagt at tilgangen på alternativer er blitt enormt mye større, men det har også sammenheng med modellen for hvordan pengene fra strømming fordeles.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Spotify ble lansert, valgte man en såkalt pro rata-modell. Det vil si at hundrelappen du betaler inn i måneden forsvinner inn i én stor pott, som fordeles etter det totale antall strømminger blant alle abonnentene. Det vil si at du betaler for musikk du aldri hører på.

Men noen smarte, norske forskere - blant andre Arnt Maasø ved Universitetet i Oslo - har laget en rapport om en alternativ modell: brukerstyrt fordeling. Den lar pengene du betaler gå til de artistene og rettighetshaverne du faktisk hører på. Hos Wimp ville det ha sørget for å øke norskandelen (når det gjelder honorarer) med 13 prosent.

Kanskje like viktig (med tanke på muligheten for å få til en endring): den brukerstyrte modellen truer ikke de store artistene eller de store selskapene. De kommer bare marginalt dårligere ut. De store selskapenes andel faller fra 76 til 75 prosent.

Motviljen og skepsisen har vært stor, men nå er den brukerstyrte modellen blitt et seriøst samtaleemne i bransjen. Det krever imidlertid at alle sammen blir enige. Uavhengige selskap presser på, artistorganisasjoner presser på.

For å være litt høytidelig dreier det seg om å bidra til å sikre grunnmuren, bredden i musikklivet. Det som de store selskapene bygger sine kommersielle virksomheter oppå.

Og hva er det det heter? Alle skal med.