Alle tiders jazzalbum

2. mars 1959: Sju musikere går i studio i New York. Miles Davis på trompet, Wynton Kelly og Bill Evans på piano, John Coltrane og Cannonball Adderly på saksofon, Paul Chambers på bass og Jimmy Cobb på trommer. De holder på i seks timer. Noen uker seinere møtes de igjen, i tre timer. Resultatet er albumet «Kind of Blue», av mange regnet som det kanskje ypperste jazzalbumet som noensinne er utgitt.

  • Slike vurderinger kan alltid diskuteres, men «Kind of Blue» er i alle fall et av de mest innflytelsesrike albumene som er innspilt
. Over fem millioner eksemplarer er solgt. Det fins knapt noen jazzmusiker som ikke forholder seg til dette albumet. Quincy Jones snakker trolig for mange når han kalle «Kind of Blue» sitt daglige glass appelsinjuice. Nylig er ikke mindre enn to bøker utgitt ene og alene for å utforske den historiske bakgrunnen for albumet og finne ut hva som utgjør den helt spesielle magien platas fem låter utstråler.

  • Ashley Kahn går i sin bok «Kind of Blue - The Making of the Miles Davis Masterpiece» reportasjemessig til verks.
Bare en av musikerne, batteristen Jim Cobb, er i live, men Kahn har i tillegg til ham intervjuet en rekke kjente jazzutøvere, produsenter, kritikere og andre involverte, dessuten skaffet til veie en serie stemningsskapende fotografier fra den historiske innspillingen. Mer av en studie er Eric Nisensons «The Making of Kind of Blue», men også han har gått løs på musikkhistorien i full bredde - blant annet med inngående portretter av de sentrale musikerne - for å finne ut hvorfor det som foregikk, kunne skje akkurat der og da.

  • Og nettopp «der og da» er trolig stikkordet.
Da albumet ble remastret og nyutgitt på CD for noen år siden, var en alternativ versjon av «Flamenco Sketches» eneste bonus. Disse låtene er på en måte unnfanget i øyeblikkets improvisasjon, men har samtidig en stringens som gir dem preg av å være like evige som stjernebilder.

  • Og samtidig like flyktige som fugler under himmelhvelvet.
Bill Evans, en av tidenes mest lyriske jazzpianister, komponerte trolig minst en av låtene på albumet og skrev liner notes. Der sammenlikner han improviserende jazz med japansk zen-kunst, nærmere bestemt tusjmaleri, der poenget er spontanitet. Den direkte handlingen når tusjpennen føres over arket, gjenspeiler refleksjon. Slike bilder, skriver Evans, mangler den uttenkte komposisjonen malerier ofte har, «men det blir sagt at de som ser nøye etter, vil finne ut at tegningen har fanget noe som unndrar seg enhver forklaring».