Alle tiders Rembrandt

«Rembrandt by himself» er den talende tittelen på en utstilling av mesterens selvportretter i Londons National Gallery, som åpnet 9. juni og henger fram til 5. september. Den har fått anmelderne i alle aviser til å drysse superlativer, og publikum strømmer til museet ved Trafalgar Square.

Selv med bare katalogen i hånd og Nordsjøen mellom meg og mønstringen, kan det konstateres at dette må være en fabelaktig presentasjon. Hele 40 selvportretter i maleri - og 31 etsninger - er innlånt fra verdens fremste museer og samlinger. Dette kan National Gallery makte fordi det har en selvsagt status som kulturinstitusjon og rår over økonomiske ressurser. Dessuten besitter det britiske museet flere sentrale malerier av hollenderen Rembrandt van Rijn (1606- 1669). Utstillingen har nok rom i det nybygget som kom på plass da behovene krevde det. En holdning til kultur fra ansvarlige myndigheter som minner lite om Norge.

Portrett utbredt

At Rembrandt malte så mange selvportretter var spesielt, selv om portrettet ikke var noe særsyn i datidas nederlandske samfunn. Holland hadde et borgerlig - og ikke adelig - styresett på den tida, og over en tregenerasjoners periode i Rembrandts sekel fikk 50000 av en befolkning på tre millioner bevart sine trekk med olje på lerret. Noe liknende gjelder for den enorme utbredelsen av nederlandsk landskapsmaleri i samme periode, hvor det innenfor sjangeren var kategorier fra mesterlig til middelmådig. Denne økonomiske og sosiologiske strukturen hos et ikkehomogent publikum så man nedslag av på en utstilling med hollendernes malte naturscener i vårt eget Nasjonalgalleri høsten 1976.

Rembrandt brukte ikke bare seg selv som «gratismodell» på eldre og mindre velstående dager. Han solgte selvportretter til spesielle liebhabere helt fra sin feirete ungdomstid. Et av de sistnevnte er 24-årige Rembrandts - og i dag Nationalmuseum i Stockholms - lille (15 x 12,2 cm) med barett, som han malte på ei kopperplate. Ektheten på dette er mer enn tvilsom, mener oppblåste Brian Sewell i The Times. Likevel har ennå ikke The Rembrandt Research Project i Amsterdam - museumsfolk frykter disse forskerne som den rene inkvisisjon - satt bildet på tvilsom plass i oeuvre-katalogen. Mange påståtte malerier har tapt glansen etter slike besøk.

Jo færre, dess bedre

Effekten blir at jo færre, dess bedre, og utstillingens utvalgte har høyeste karat. Spennet fra detaljnært gullbroderi til tykt sparklet og «formløs» impasto innenfor samme ramme er teknisk magi. Rembrandt ville henge dem i sterkt lys - slik at bildene kunne «sprudle». Selv bruker han egne trekk som utgangspunkt for egentlig et helt persongalleri , som skifter i fysiognomi og antar vekslende identitet. Et samtidig foto av van Rijn ville sikkert dokumentert - som Stedjelijk Museum i Amsterdam viste av Vincent van Goghs kameraportrett i 1990 - denne forskjellen. Det er også langt fra prosaisk legitimasjonskort og nærsynt narsissisme i Rembrandts maleri.

«The Universe of his Mind doubled by Pity,» formulerte den eksil-engelske skribenten John Berger i London-avisa Independent før utstillingsåpning. Det er en måte å se og gå i dialog med Rembrandt på. Den ser man hos nåtidkunstnere som den norske grafikeren Arne Bendik Sjur, Finlands mesterfotograf Esko Männikkö og britenes videokunstner Gilliam Wearing. Ludvig Karsten og Johannes Vinjum parafraserte på en koloristisk måte over mesterens farge. Den gamle Edvard Munch og unge døde Bjarne Ness peilet sine skiftende oppsyn i pakt med forgjengerens pendling fra portrett til portrett. «Miraklet i vår tid,» skrev en tysk kjenner om Rembrandt på 1600-tallet. Underet er der fortsatt for våre dagers overmette øyne.