Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Lara Jenkins»

Alle tyskerne ville se monstermamma

«Lara Jenkins» stiller interessante spørsmål om mørke følelser mellom mor og barn.

FILM: Lara Jenkins (Corinne Harfouch) er ikke lett å like. Hun går gjennom verden med en innbitt mine og skyver alle fra seg: Sønnen, som er en suksessrik pianist og som nekter å ta morens telefonen når moren ringer, eksmannen, kollegaene, og ganske ofte publikum også.

Det er med andre ord en krevende oppgave regissør Jan-Ole Gerster har gitt seg selv: Nemlig å tvinge oss til å bli interessert i livet til en som Lara, uten å falle i «elskelig grinebiter»-fella. Idet rulleteksten går opp er i alle fall min konklusjon at han lykkes, men at det tok ham litt vel lang tid.

Stjeler dagen

Det er Laras sekstiårsdag, og det er dagen da sønnen hennes skal ha sin første store solokonsert. Filmen åpner med en scene som tyder på at det også er dagen da Lara har tenkt å ta sitt eget liv. Først er det lett å tenke at hun er drevet av ensomhet eller håpløshet, men etter hvert sniker det seg inn en annen tanke: At Lara kanskje har tenkt å ta over sønnens store dag, eller i alle fall ta over oppmerksomheten hans.

Hun var en gang selv en god pianist, og «Lara Jenkins» går på en nøktern og usentimental måte inn i de stygge følelsene som kan være der mellom mor og barn. Misunnelse er en av dem.

Nerven i historien

Å lure på akkurat hva som har skjært seg mellom de to, akkurat hvorfor Lara har vært så hard mot sønnen som hun har vært, nøstes gradvis opp gjennom filmen. Det er en nerve i det som er med på å forklare hvorfor filmen har gjort det så sterkt på kino i Tyskland.

Lara vandrer rundt i en rødorange kåpe som gjør henne til midtpunktet i alle bilder, samtidig som Corinne Harfouch spiller henne på en tilkneppet, minimalistisk måte som gjør at vi blir sittende å gjette. Alt dette er smarte valg: Blikket dras mot Lara, men hun gir oss ikke mye å jobbe med.

Men da har vi vært nødt til å sitte og se på henne være kjip ganske lenge. Manuset er rett og slett ikke alltid så elegant, og det tar litt for lang tid før det hele knyter seg til, og Lara blir en skikkelse det er mulig å ha ordentlig empati med. Men når den følelsen kommer, kommer den i et brus av en scene som definitivt er kinobilletten verd.

«Lara Jenkins»

4 1 6

Drama

Regi:

Jan-Ole Gerster

Skuespillere:

Corinne Harfouch, Tom Schilling

Premieredato:

5. juni 2020

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

«Lara»

«Stiller vanskelige spørsmål om mødre og barn»
Se alle anmeldelser

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!