TILBAKE TIL NITTITALLET: Demetrius Shipp jr. spiller Tupac Shakur i «All Eyez On Me». Video: Lionsgate Vis mer

Kommentar filmen om Tupac Shakur

Alle var fascinert av raplegenden. Ingen liker filmen om ham

Hva gikk galt?

Kommentar

Alt lå til rette for å lage en susende spillefilm om livet til Tupac Shakur, den legendariske rapperen som ble drept i 1996. Shakurs 25 år lange liv rommet mer dramatikk enn de fleste hundreåringers, musikken har aldri mistet sin appell, og de sinte skildringene av livet som ung svart i USA har fått fornyet relevans med debatten rundt politivold mot svarte amerikanere.

Men «All Eyez On Me», som nå går på norske kinoer, er møtt med synkrone sukk. Kritikerne rynker på nesa. Tupacs ungdomsvenninne Jada Pinkett Smith er skuffet. Filmskaper John Singleton, som regisserte Shakur i «Poetic Justice» fra 1993 og egentlig var hyret inn til «All Eyez On Me», trakk seg fra prosjektet i protest. Journalist Kevin Powell har saksøkt produsentene for å bruke intervjuene hans med Shakur uten tillatelse. Arvingene har holdt seg på avstand. Resultatet er en etterlengtet film, om en skikkelse som fascinerte millioner, som ingen er fornøyd med.

For problemet med å lage en film om en person som mange mennesker har sterke følelser for eller mot, er nettopp at mange mennesker har sterke følelser. Grunnene til at «All Eyez on Me» i det hele tatt eksisterer, er de samme som gjør at Benny Boom, en relativt uerfaren regissør som til sist fikk ansvaret for å lose den lekke skuta i havn, strever med å holde den flytende. Hensynene blir mange. Filmen forventes å tjene inn produksjonskonstnadene og vel så det, og samtidig ikke styre unna det som gjorde Tupac til en splittende skikkelse. Den må både ha et øre for hovedpersonens egen beretning om seg selv, og de som vil korrigere den beretningen. Den var nødt til å gå inn i de ofte uavklarte møtene mellom rapperen selv og ordensmakten og fengselssystemet uten å åpne for nye søksmål.

Særlig i det siste gjøres det omstridte valg i «All Eyez On Me». Denne uken ble sider fra John Singletons manus lekket på nettet, der han planla å vise en scene der Shakur ble voldtatt i fengsel — noe det ikke er spor av i Booms film. Mest betenkelig er valget om å stole på Shakurs egen versjon og fremstille ham som intetanende og uskyldig i saken der han ble anklaget (og delvis dømt) for å ha deltatt i en gruppevoldtekt av en ung kvinne i 1993. Siden Shakur bedyret at han ikke hadde noe med overgrepet å gjøre, sto filmskaperne åpenbart overfor et dilemma. Men løsningen som er valgt, der kvinnen i saken fremstilles som hevngjerrig og løgnaktig, gir uansett en vond smak i munnen.

Disse nervøse bestrebelsene for å gjøre Tupac til mer av en utvetydig helt enn hva han var, ender opp med å gjøre en mann som appellerte på grunn av sin tydelighet, utydelig. Det spesifikke blir en klisjé. Og en påminnelse om at dersom noen en gang lager film om noen av oss, trer vi antagelig klarest frem hvis den blir laget av noen som synes vi er interessante, men som ikke er så himla sjarmert av oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.