Alle våre beste år

FORFATTERFORENINGENS nye, aksjonslystne styre vil få mye å marsjere for. Først og fremst er det jo de aktuelle spørsmål omkring normalkontrakt, innkjøpsordning og bransjeavtale, selve bærebjelkene i samtidslitteraturens eksistens - og la ingen moderniseringsminister lure dere til å tro noe annet! Dette er ren brannslukking. Når den er utført, lurer jeg på om det blir vilje og energi tilbake til å ivareta «forfatternes tarv» i litt videre forstand, slik det står nedfelt i statuttenes §1. «Tarv» er et gammelmodig ord som rommer mye, for eksempel: «Ønske, bruk, fornødenhet, nødvendighet, krav, trang, nødtørft» i følge den blå ordboka. Ordet slo ned i meg da jeg leste Stein Aabøs kommentar om «Alleårsregelen» (Dbl. 5/4), om beregningsgrunnlaget for framtidas folkepensjonspoeng. Hittil har «besteårsregelen» vært rådende: Du får pensjon på grunnlag av din inntjening i de tjue mest profitable årene av ditt yrkesliv. Nå diskuteres det om dette skal legges om, alle år skal telle med, også de da du tjente nær sagt null og niks. Men ingen tjener da vel null og niks? vil leseren innvende.

Jo, folk i skapende yrker, tjener svært lite (mindre enn det brede publikum aner!) i lange perioder av sin karriere. Det gjelder alle, også de vellykkede, de med suksess. Suksessen kan komme etter år med upåaktet strev med form og materie. Ironisk nok kan de «beste år» kunstnerisk sett, vise seg å ha vært de magreste økonomisk sett. I alle fall har de magre vært nødvendige for å forberede de fete. Dette er et helt uberegnelig landskap. Det eneste sikre er at en kunstnerisk suksess ikke kommer med noen varighetsgaranti. Like sikkert er det at det er umulig å måle en kunstners «beste år» etter vanlige økonomiske kriterier.

MITT ENKLE poeng er at jeg selv er kommet i en alder da det faller naturlig å begynne å tenke på dette med pensjon. Og det slår meg at jeg, og jeg vil anta, de aller fleste forfatterkolleger, bare har folketrygd og minstepensjon å se fram til. Om mine pensjonspoeng skal regnes ut etter «alleårsregelen», vil det måtte inkludere åtte - ti år da jeg tjente mindre enn 70 000 kroner i året. Jeg er ikke den fødte bokholder, men jeg husker jeg en gang regnet ut at min første kone og jeg levde for under 30 000 det første året (1968/69) vi bodde i Spania. Takke fa\'n for det herlige bohemliv på reisefot i fjerne utland: I Norge hadde vi ikke overveld!

Jeg finner altså at min «tarv» mht en noenlunde trygg alderdom på ingen måte blir ivaretatt med «alleårsregelen», enda mindre enn med «besteårssregelen». Er det noen i Forfatterforeningen som tenker slik?

PÅ SAMME MÅTE er det omtrent umulig å opparbeide seg noen form for ryggdekning eller økonomisk plattform, hvis man skulle være så heldig å komme i en situasjon hvor man i en periode kan leve godt av sitt kunstneriske virke. Skatten tar alt, i hvert fall inntektstoppene. Skattereglene for forfattere er en konstant undergraving av min «tarv». For tretti år siden kunne en forfatter med et godt salgsår bak seg, nøye seg med å ta ut det han eller hun trengte i royalty, og la resten stå på konto i forlaget som et slags eget lønnsfond. Dette fikk en flink skattedirektør snusen i på syttitallet, og stengte dét smutthullet, med katastrofale følger for enkelte. Jeg husker journalist og krigsbokforfatter Steinar Hanssons fortvilelse da han fikk en restskatt på et par hundre tusen smelt i fjeset - en eventyrlig sum på den tiden.

Vi står midt i vårens forferdeligste eventyr - tiden for lønnsoppgjør. Da alle skikkelige yrkesgrupper står fram og fremmer sine rettmessige krav overfor stat, kommune og private arbeidsgivere. Friske utsagn om timelønn, sykepenger, feriegodtgjørelse og andre stønadsordninger svirrer i lufta. Her blir det årlig demonstrert i hvilken grad kunstnerne står utenfor det øvrige samfunnet. Utenfor bestemmelser og reglementer som alle andre påberoper seg med den største selvfølgelighet.

Rimelig nok, vil mange si - de har valgt dette selv. Deres sangvinske arbeids- og inntektsforhold må reguleres andre steder. Javel. Men våre avtaler gir ikke det minste rammeverk å støtte seg til, verken i gode eller onde dager, verken når pengene kommer inn, eller når kreftene svikter og musene rett og slett tar ferie. Forlag, bokklubb og bokhandel har ikke noe ansvar for din «tarv», deres jobb er å selge de bøker du produserer i et størst mulig antall, noe som beriker dem selv mye mer enn det beriker deg, og forøvrig forholde seg til normalkontraktens bokstav. Mellom de halvårlige royaltyutbetalinger trår du vannet. Prøver du å planlegge noe langsiktig, synker du fort.

JEG VENTER selvsagt ikke med dette å anspore Forfatterforeningen til å kaste seg ut i slike spørsmål med full tyngde. Å endre på ting jeg har nevnt her, ville kreve innbitt faglig/politisk innsats gjennom år. En kan bare tenke seg hvilke reaksjoner krav om et brukbart skattesystem eksklusivt for kunstnere, ville frambringe, la oss si, i Fr.p. (I Irland og Belgia er f.eks. inntekter av kunstnerisk virksomhet unntatt beskatning.)

Men i et land som liker å kalle seg en kulturnasjon må det i hvert fall være lov til å nevne at det også finnes slike, helt allmenne perspektiver på kunstnernes virke. At en kunstner skal lide, er en seiglivet overlevering fra en kompromittert borgerlig tradisjon. Kunstnerens «tarv» er dårlig ivaretatt nå som før, trivielle bekymringer, utrygghetsfølelse og ren pengenød er kunstens problem nr. en; den største utfordring en kunstner står overfor, også i dag.