BARNEFILM: Ekornet Egon i ny oppfølger, som har norgespremiere 19. januar. Video: Selmer Media Vis mer

Anmeldelse film «Det elleville nøttekuppet 2»

Alle vet at «ellevill» egentlig betyr «masete», ikke sant?

«Det elleville nøttekuppet 2» er en grei familiefilm i et ugreit tempo.

FILM: Det er ett og annet som har det med å dukke opp på reklameplakater for en film eller en forestilling som ofte er tegn på at det er greit å styre unna. Ordet «ellevill» er et slikt tegn. Tallet «2» er et annet. «2» er oppfølgermarkøren som ofte betyr «en runde til av det du betalte for sist, bare litt dårligere», mens «ellevill» er kort for «generelt støyende».

Det elleville nøttekuppet 2

3 1 6

Animasjon

Regi:

Cal Brunker

Skuespillere:

Anders Bye, Siri Nilsen, Linda Mahala, Duc Mai-The

Premieredato:

19. januar 2018

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

Nut Job 2: Nutty by Nature

Se alle anmeldelser

Enorme øyne

«Det elleville nøttekuppet 2» scorer altså to av to på denne tvilsomme skalaen. Og ja, den er masete på den måten «elleville» historier har en lei tendens til å være, med alt for mye hyl og skrik og falling og løping. Det er en retning innenfor animasjonsfilmene i de senere år har gitt menneskene og dyrene i hovedrollene overdimensjonerte øyne, voldsom mimikk og frenetisk kroppsspråk, i den grad at filmene blir slitsomme å se på for andre enn sukkerhøye smårollinger med et oppmerksomhetsspenn på 0,4 sekunder. Kanskje er det akkurat disse som er kjernemålgruppen, men det gjør ikke filmen bedre.

Korrupt Donald-skurk

Utover den utmattende animasjonsstilen er «Det elleville nøttekuppet 2» en grei, forutsigbar film, med en del ålreit slapstick. I sentrum står fremdeles det eplekjekke og impulsive ekornet Egon, som ser etter enklere måter å få tak i nøtter på enn faktisk å plukke dem.

Fremdeles kjekleflørter han med den snusfornuftige nestenkjæresten Annie, men snart må de forenes når den korrupte borgermesteren vil gjøre om parken deres til en fornøyelsespark. Borgermesteren er en sjablongskurk slik de pleide å være det i Donald - stormaget, brølende og med et bortskjemt barn. Jevn over er det bifigurene, uhm, bidyrene - Egons tause rottevenn, borgermesterdatterens staute hund - som er de som fester seg.

Omgivelsene rundt alt dette ståket er laget med omhu. Det er snakk om en amerikansk storby fra sånn omtrent midten av forrige århundre, kjærlig gjengitt med fine arkitektoniske detaljer. Animatørene som står bak disse har grunn til å føle seg litt vonbrotne over at resten av tegningene så iherdig prøver å overdøve dem.