NØYAKTIG: Når Jon Michelet kobler av, bygger han en steinmur rundt huset sitt på Larkollen. - Det minner om å skrive en roman, sier han. —Hver stein må ligge nøyaktig riktig for at muren ikke skal rase ut. Sement er forbudt. 


Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
NØYAKTIG: Når Jon Michelet kobler av, bygger han en steinmur rundt huset sitt på Larkollen. - Det minner om å skrive en roman, sier han. —Hver stein må ligge nøyaktig riktig for at muren ikke skal rase ut. Sement er forbudt. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

- Alle vet at sjøfolk drev med fyll og hor

Jon Michelet (68) har skrevet en 800 siders roman om livet på sjøen. Han er allerede i gang med bind to. Nå skal sannheten om krigsseilerne fram i lyset.

LARKOLLEN (Dagbladet): Romanen «En sjøens helt» er tung som en kasse med stykkgods.

Ei bok som kommer ramlende med et smell når man slipper den ned på bordplata. Ved bordet sitter forfatteren, Jon Michelet. Stua i sveitserhuset han bor i, er som en forvokst kahytt, fylt med minner fra et liv på reisefot. Antilopehoder og sebraskinn på veggene, alt fra orientalske gudefigurer til sekstanter på peishyller og kommoder.

Men først og fremst, tonnevis av kildemateriale om den perioden han behandler i sin store sjøroman; krigsseilerepoken, fra 1939 til 1945.

- Ubrukt stoff - Jeg har tatt for meg et stort, ubrukt stoff, sier Michelet.

- Krigsseilerne er i forbløffende liten grad behandlet i skjønnlitteraturen. 30 000 sjømenn seilte på norske skip i disse åra, minst 3800 av dem ble drept, og mange fikk store skader, både fysisk og mentalt.

- Men dette var ikke noe Gerhardsen & Co. tok innover seg?

- Måten krigsseilerne ble behandlet på av myndighetene etter krigen, er en skam. Min bok er en dannelseshistorie, men også et nasjonalt epos. Det handler om frykt, heltemot og kameratskap. De norske sjøfolkene sto i fronten i kampen mot nazismen. 250
norske tankbåter forsynte britene med flybensin under slaget om England. Deres innsats var helt avgjørende. Det må vi aldri tillate oss å glemme.

- Du har selv vært sjømann?

- Jeg var ute fra 1963 til 1968. En annen epoke, men fortsatt nært nok i tid til at jeg fikk en sterk følelse for stoffet. Jeg har opplevd taifun i Sør-Kina-havet og storm utenfor Australia. Ikke så jævlig som i boka, men ille nok.
  - Ikke heroiser - Hvor lenge har du hatt planer om å skrive «En sjøens helt»?

- Tanken på å skrive om krigsseilerne har vært der siden debuten i 1975. I 1976 møtte jeg Jens Bjørneboe, som nettopp hadde utgitt «Haiene». Jeg nevnte for ham at jeg ville skrive om krigsseilerne. «Gjør det,» svarte han, «men ikke heroiser dem for mye.» Seinere har dette stoffet vært med i flere av romanene mine. På 1980-tallet planla jeg sammen med Leif Vetlesen, som var krigsseilernes mann, å lage en film. Jeg skrev utkast til noen scener, men fikk ingen respons. Det var rett og slett for vanskelig å lage film med slike scener på den tida. Men filmutkastet er faktisk blitt til åpningsscenen i den nye boka.

- Du har skrevet et par dokumentarbøker om krigsseilere?

- Ja, men de blir nærmest å betrakte som lekselesning til denne romanen. Den vokste jo enormt. Hadde det ikke vært for mine redaktører, ville den blitt enda større. Jeg fikk noen råd til nedskjæring.

Halvor mister dyden - Som for eksempel?

- Et av dem lød slik: «Du må stryke unødvendig puling.» Men hva er egentlig dét? Dette er et eksistensielt spørsmål, som det fins svært ulike oppfatninger om.

- Det er jo fortsatt en del erotikk i boka, for eksempel i Málaga, der din mann Halvor mister både dyden — og skoene?

- Det er ikke helt ulikt noe jeg har opplevd selv. Jeg mistet nok ikke dyden, den hadde røket litt i forveien. Men i likhet med Halvor ga jeg skoene mine til en spansk jente. Hun ba om å få dem, så jeg gikk barbeint hjem.

- Du har jo også med noen episoder fra Østen, der sjøfolkene blir invitert med av jentene inn i landsbyen og overnatter der?

- Det var sånn det var. Kanskje vil jeg bli beskyldt for å romantisere, men dette er en del av sjømannslivet man ikke kommer utenom. Alle visste at sjøfolkene drakk og sloss og gikk på horehus i havnene, men ingen snakket om det. Som i ethvert mannssamfunn blir forholdet til kvinner et samtaleemne, på godt og vondt. Diskusjonen var også moralsk. Hva er ålreit, og hva er ikke? Det var viktig å være fair og ordentlig. Ikke drive med butterflying, det vil si holde seg til én jente. Drømmen var å «få på sympati», altså ikke måtte betale.

- Opplevde du dét?

- Bare én gang, i Finland. I 1963, jeg var en ung dekksgutt. Jeg sto i kinokø i 30 kuldegrader, ved siden av ei jente som var så tynnkledd at hun holdt på å fryse i hjel. Jeg lånte henne flygerjakka mi og delte en halv vodka jeg hadde med meg. Vi ble sittende på bakerste benk og resten kan du tenke deg sjæl.

Holdt løftet til mor - Husker du hvilken film dere så?

- Det gjør jeg. Vi hadde ikke noe felles språk, men hun pekte på meg og sa «salmineo». Hva betydde det? tenkte jeg. Så pekte hun på filmplakaten, på skuespilleren Sal Mineo, som spilte en av rollene i filmen, «Exodus». Hun syntes han liknet på meg. Jeg syntes han var litt for tjukk.

- Hvor mange tatoveringer fikk du mens du var sjømann?

- Ingen. Før jeg dro, måtte jeg ta artium. Jeg var kastet ut fra Ullern gymnas for pøbling og politikk og tok eksamen som privatist. Da fikk jeg lov til å reise ut, men jeg måtte love moren min at jeg ikke skulle komme full hjem med en koffert full av skittentøy og at jeg ikke skulle tatovere meg. Det klarte jeg å holde.