FORELDREOPPRØR: Amy (Mila Kunis) må takle supermødrene i "Bad Moms". 
FORELDREOPPRØR: Amy (Mila Kunis) må takle supermødrene i "Bad Moms". Vis mer

Alle vil le av de overbeskyttende foreldrene

Mamma ser deg i de nye komediene

Kommentar

De virkelig lette komediene har en egen, håndkremglatt finger på pulsen. Dette er filmer som fungerer som minste felles multiplum, som alle skal kunne se og alle skal kunne le av. Hvem som er helter og skurker i disse filmene, er derfor nært knyttet til hva studiosjefene som gir dem grønt lys tror er det som gleder og irriterer de store publikumsmassene der ute.

De siste par åra har det vært en tendens i Hollywood-komediene til å sette en snill, utmattet mor eller far opp mot de skyhøye forventningene som stilles til foreldre. De må også kjempe mot de dømmende blikkene til foreldrene til de andre barna i klassen, som tilsynelatende følger opp avkommet hvert minutt av dagen uten å få et hårstrå på avveie, og mot den endeløse listen av regler og normer de forfekter: Hvilke ingredienser som for enhver pris på unngås i skolematen, hvilke aktiviteter som er livsfarlige og uansvarlige.

Slik var det i «The Boss» med Melissa McCarthy og «Daddy's Home» med Will Ferrell, og «Bad Moms», som har premiere denne uka, er opprøret mot et uoppnåelig foreldreideal selve hovedprosjektet.

Fienden er de såkalte «helikopterforeldrene». «Helikopterforeldre» som begrep dukket opp tidlig på nittitallet, men har blitt brukt stadig oftere de siste tiåra. Det beskriver den typen foreldre som henger over barnet sitt som et helikopter til enhver tid, og passer på at de alltid er sysselsatt med noe givende og nyttig, alltid spiser sunt, aldri er utrygge, og, ikke minst, at lærere og andre barns foreldre er like påpasselige som dem selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den stereotype forestillingen om slike foreldre går ofte ut på at de er for mye til stede i barnas liv. Men skribenten og akademikeren Katie Roiphe, som har skrevet om fenomenet, påpeker at det problematiske snarere er at det er snakk om feil form for nærvær. Foreldrene er fysisk til stede, men de er mer opptatt av oppskriften i sitt eget hode og strategien for barnets vel enn hva barnet faktisk gjør og ønsker. Det er et distansert nærvær, atskilt fra øyeblikket.

I Storbritannia har rektorer gått ut og advart mot at helikopterforeldre hindrer barna sine i å bli selvstendige voksne. I USA forteller arbeidsgivere om helikopterforeldre som svirrer over barna lenge etter at de har blitt voksne, som ringer for å forhandle om bedre lønn for dem eller for å klage hvis de ikke får jobber de har søkt på. I «Bad Moms» begynner den stressa tobarnsmoren Amy (Mila Kunis) å spørre seg om hun, der hun løper rundt for å få til alt de andre supermødrene mener en mor bør få til, ender opp med å gjøre barna sine en bjørnetjeneste: Om de kan komme til å forvente at verden vil stå på pinne for dem fordi hun har gjort det.

Så kan motstanden mot helikopterforeldrene også trekkes for langt, og bli en unnskyldning for foreldre for å slippe taket i ansvar og følge innskytelsene de lenge har undertrykket og la barnet klare seg selv.

I løpet av de siste ti åra er det i alle fall et begrep som har gått veien fra å være en beskrivelse av et nytt fenomen til å bli en klisjé. Det de siste åras komedieslipp også beviser, er hvor vanskelig det kan være å se propellen i sitt eget øye. Alle vil le av helikopterforeldrene. Ingen vil medgi at det kanskje er dem selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook