PROFETISK?: - Hvis man hadde kunnet forutsi fremtiden ville det ha vært den prediktive samfunnsvitenskapens største triumf noensinne. Men det er naturligvis ikke riktig, skriver Leira. Foto: NTB Scanpix
PROFETISK?: - Hvis man hadde kunnet forutsi fremtiden ville det ha vært den prediktive samfunnsvitenskapens største triumf noensinne. Men det er naturligvis ikke riktig, skriver Leira. Foto: NTB ScanpixVis mer

Allerede de gamle grekerne...

Vi bør være forsiktige med å lene oss på evige sannheter.

Debattinnlegg

Lars-Christian U. Talseth hevder i Dagbladet 16.3 at Tukydid forutså krisen i Ukraina for 2400 år siden. Hvis dette hadde vært riktig, ville det ha vært den prediktive samfunnsvitenskapens største triumf noensinne. Men det er naturligvis ikke riktig.

Tukydid er blitt tatt til inntekt for en «realistisk» tradisjon, med vekt på maktkamp mellom stater, den sterkestes rett og maktbalansering. Men han er ikke entydig, og en rekke av de aktørene han beskriver oppfører seg ikke som realpolitiske aktører. Tukydids verden var også vesensforskjellig fra vår. Han hadde ingen erfaring med monoteistisk religion, med moderne tanker om territorialitet og suverenitet, med kapitalisme, nasjonalisme, et lineært historiesyn eller den moderne forestillingen om rasjonalitet. Hans verden var uten nasjonalstater, internasjonale organisasjoner, utbygd internasjonal lov eller internasjonale menneskerettigheter.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Kan det likevel tenkes at han formulerte evige sannheter, om menneskenaturen eller staters oppførsel i anarkiske systemer? Historikeren Donald Kagan, den fremste eksperten på Tukydid, tror ikke det. Han mener at Peloponneser-krigen «ikke var forårsaket av upersonlige krefter, med mindre sinne, frykt, overdreven optimisme, stahet, sjalusi, dårlig dømmekraft og manglende forutseenhet er upersonlige krefter. Den var forårsaket av menn som fattet dårlige beslutninger under vanskelige omstendigheter.» Heller enn evige sannheter ser vi tilfeldigheter, usikkerhet og lederes retoriske evner.

Realismen inneholder viktige innsikter om internasjonal politikk, og det er særlig betimelig å minne om dem i Norge, der utenrikspolitikken er preget av liberal framtidstro. Tukydids klassiker bør likevel ikke minne oss om det uavvendelige i maktkamp, men heller om å være forsiktige med å lene oss på «evige sannheter». Den bør tjene som inspirasjon til kritisk analyse av nåtidige problemstillinger på deres egne premisser, heller enn til sveipende påstander om evig konflikt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook