Allment i utkanten

Dersom noen lurer på hvor allmennkringkastingen er blitt av, må de lete nærmere i sendeskjemaenes utkanter. Der, uten større krav til seertall, får de smale programmene leve i beste velgående på NRK.

Kvart over 12 sendte NRK en dansk - eller nordisk - dokumentar om en klubb for psykisk utviklingshemmet ungdom. Den dokumenterte deres hverdag i klubben, og deres skiferie i Østerrike. Uten påtrengende idealisme eller skjønnmaling, men også uten ensidig problematisering og elendighetsbeskrivelse. Og det er vel typisk dansk når de psykisk utviklingshemmede guttene feirer herreaften, med barbering, sigarer, øl og tvilsomme blader - mens jentene er ute og drikker øl og kikker på kjekke gutter på puber og barer. Den store seieren ble likevel feiret i skibakken, der konsentrasjonen var enorm.

Lett blanding

Så en søndagsmatiné om fanatiske sportsfans - det som tidligere var sikre mandagsfilmer blir nå spredd ut i NRK-uka, mens NRK2 leverer en imponerende serie filmer klokka ni. Så et program om hesteavl i Tyskland - med forsøk på å blande islandshesten med annet arvemateriale. Barneprogram og nyhetsmagasin på samisk er faste innslag, før vi får en reprise på et «Da Capo», som igjen handlet om da fjernsynet var ungt. Deretter reiseprogram, så en halvtimes dokumentar om tyrefekting og en førti minutters konsert fra Oslo Konserthus. Nettopp slik var allmennkringkastingen i primetime i gamle dager - og er det fortsatt en søndags hverdag uten sport.

Mer blanding

Men på kvelden fortsatte faktisk allmennkringkastingen. Vi fikk et kammerdrama fra en trang flykropp. På et fly fra Bangkok til Oslo satt en liten thailandsk jente og et ektepar.Men skjulte transporten en forbrytelse? En flyvertinne vil ta affære, men får ikke støtte før hun får hjelp fra en passasjer. Ekteparet «mister» sine pass, flyvertinnene sier opp og finner en venn. Og ingen får vite hva som skjedde med den unge jenta fra Thailand.

Novellefilmen var et ærlig prosjekt, selv om personregien kunne vært bedre. Det mest uvanlige med «Turbulent sone» er likevel nesten at den er laget. I dagens ratingklima tenker fjernsynssjefer nødig på prosjekter som ikke kan bli minst tolv episoder. Folk har ikke nysgjerrighet nok til å konsentrere seg om noe de ikke kjenner fra før, lyder logikken. Sendeflater er viktige, enkeltprogrammer er det ikke - de ødelegger rytmen. Slik blir det nå engang når programmene er blitt noe som primært leverer seere til kanalen, ikke innhold til seerne.