Allsidige Alechinsky

Det fins mange stilistiske rot-tråder til den belgisk-franske kunstneren Pierre Alechinskys linjelekne maleri, som nå vises for første gang i retrospektivt omfang i Henie-Onstad Kunstsenter.

bil

Kunsthistorisk er 72-åringen - ved siden av nederlandske Karel Appel og dansken Asger Jorn - for lengst innskrevet som en av de tre sentrale signaturene fra COBRA-kollektivets internasjonale prosjekt, som oppsto med spontanismens glød og strandet i ei tid da den kalde krigen frøs de kulturelle frontene på Europa-kartet. Likevel lever noe av den grensesprengende strategien og improvisatoriske energien innenfor klassiker-auraen på Alechinsky-utstillingen, som begynner med 50-tallets bilder og går fram til slutten av 80-åra. Indirekte ved at han så tydelig har søkt billedmessig næring fra kulturelle kilder med høy- og lavstatus på ulike deler av geografien, og ved så fritt å krysse den kunsthistoriske kronologien. Her fins formal forankring i både folkelig grafitti og forfinet kalligrafi, og som Picasso - og seinere popkunstnerne - tar han opp trekk fra tegneseriene. Alechinskys utgangspunkt i COBRA-estetikkens materialistiske grunnlag har heller ikke holdt ham igjen fra sakrale forbilder, og i malerienes såkalte randbemerkninger - som rammer inn eller ligger i rader under hovedbildet - aner man elementer fra så vel middelalderkunstens predella (altertavlas fotstykke) som den gresk-ortodokse ikonostasen (bibelsk-berettende billedskjerm).

Kart og terreng

Det er gjennom dette visuelle vekselspillet - som inntrådte med hovedverket «Central Park» fra 1965 - at Alechinsky har påvirket mange yngre kolleger, slik man også ser her til lands hos kunstnere som Jens Johannessen og Ulf Valde Jensen. Kartet over New York-parken er utgangspunktet for Alechinskys maleri, men plantegningen over det regulerte friarealet - med grøntområder, gangveier og vann - stemmer ikke med kunstnerens bilde av terrenget. Han ser uregjerlige monstre ta seg fram gjennom de oversiktlige strukturene, og kaotiske krefter agerer også innenfor randbemerkningenes visuelle vignetter. Kartet blir - som i den seinere serien av tegninger over atlas-sider - både et bilde på skjør sivilisasjon, og at overdreven kontroll nærer opprør og avler jungelens lov. Dette temaet ligger også under de seinere kumlokk-bildene.

Styrken i «Central Park» skyldes delvis at Alechinsky da tok i bruk teknikken med lettflytende akryl og blekk. Det ga ham større armslag til å forfølge og improvisere over strøkets instinktive innfall, og håndtere en strøm av streker som skifter uanstrengt spor mellom å framtre som ekspressiv tegning og rytmisk skriftbilde. Likevel var det en dreven maler som på denne måten fant en ny språklig frihet, som seinere kunne få preg av rutine - og krevet mottiltak som de flertydige sirkelformene. Alechinskys maleriske grep merkes klart i det tidlige oljebildet «Vegg av fugler» - hvor den halvt kamuflerte flokken lever som en pulserende organisme i stoffet og gjennom et spill over fjærdraktens farger. Der ruger forutsetningene for et kunstnerskap, som seinere fant malerisk næring fra Nordkalottens samedrakt til middelhavsmytologiens Medusa.

PARKEN BLIR JUNGEL og bilde på uregjerlige kaoskrefter under sivilisasjonens regulerte overflate i Pierre Alechinskys maleri «Central Park» fra 1965