Alltid freidig

Hva er den lukten? sa hun.

Regnet la seg på den lille Peugeotens frontrute der den humpet nedover Maridalsveien, på vei mot sentrum, der tegner Graff satt på en restaurant og ventet.

Sjåføren var oppspilt. Hun hadde nettopp avsluttet sin andre tv-sending for sesongen, det hadde tatt evigheter før hun ble ferdig etter opptak. Da hun omsider ruslet ut fra garderoben, rynket hun på nesen.

- Æsj, programmet kunne blitt mye bedre, sa hun, og satte kursen mot den lille Peugeoten som ventet et sted der ute i mørket.

Først hadde hun ikke kunnet huske hvor hun hadde parkert den, og da hun endelig kom på det, fant hun ikke nøklene. Hun rotet i den svarte håndveska, fant en Lanctme-deodorant, en Pojme-parfyme og fire visittkort fra en pakistansk tekstilforretning. Så fant hun nøklene, og det var først da bilen nærmet seg restauranten der Graff ventet at lukten ble påtrengende.

- Jøss! Har jeg prompet? sa Synnøve Svabø.

EN SVIPPTUR INNOM

dametoalettet, så er hun klar. Synnøve Svabø lener seg framover i stolen, plasserer albuene på bordflaten og begynner å snakke.

- Jeg er ikke sånn som dere tror jeg er. Jeg er impulsiv, og jeg snakker kanskje for ofte uten kobling med hjernen, men det éndimensjonale bildet av den sterke, tøffe, sexfikserte mannebitchen er bare ytterpunktet av den journalistrollen jeg har laget meg.

- Er du lei av den rollen?

- Pisslei. Det var litt av årsaken til at jeg sluttet i NRK. NRK har gitt meg alt, men etter hvert følte jeg at jeg ble et produkt. Mye av energien og nysgjerrigheten ble borte, det ble bare drit kjedelig. Og så ble jeg mamma på den tida. Det ble en kjempekontrast mellom det å bli mamma og den - «llæææøehh» - verdenen der ute.

Synnøve Svabø lager rare, nye adjektiver mens hun snakker. «Llæææøøh», «hiiallla» og «moææøh». Det er mulig de har vært til hjelp når hun har intervjuet eks-statsministere i Elvis-kostyme, vist v-tegnet til Yassir Arafat, nappet skjorta av Ap-ynglinger og malt brystvorter på Odd Nerdrums bilder. Først i «Rondo», siden i «Baluba» og «Weekend Globoid». I TV2s nye fredagssatsing «TV2000» har Synnøve Svabø inntatt en litt mindre framtredende programlederrolle. «TV2000» er et program der hovedfokus skal være på gjestene. Er Synnøve Svabø i ferd med å bli seriøs? Er hun i ferd med å nærme seg fetter Terjes journalistiske idealer?

- Neeei, jeg er ikke i ferd med å bli seriøs.

Synnøve Svabø blir en smule irritert.

- Men jeg har lyst til å utfordre meg selv, føre en lengre diskusjon med et menneske. Dessuten har jeg ikke så jævla ironisk liv for tida. Jeg er møkka lei av at alt bare skal være kødd.

- Folk som kjenner deg sier at du har et sterkt behov for å forklare hvem du egentlig er?

- Hmm. Hvis jeg har det, så er det i situasjoner hvor jeg føler at folk spiller opp til den de tror jeg er. Folk tror de vet hvem jeg er, men det er det ingen som vet utenom noen få og meg selv.

- Hvordan er du, da?

- Jeg tror jeg at jeg er veldig... kjærlig. Jeg setter det ekte så høyt. Og derfor blir jeg ofte såret. Jeg synes det er så fint de gangene du kan se at det lyser i et menneske, at det lever. Jeg tror de lykkeligste menneskene er de som tør å være noe for hverandre. Alle som får oppleve en sterk kjærlighet er heldige mennesker. Å være noe for datteren min er en sånn følelse.

DATTEREN HETER HEDVIG.

Hun er tre år og kom som en uberegnelig stuntreporter inn i morens liv.

- Den ene dagen hadde jeg med et reinsdyr på rulleskøyter i samedrakt i Frognerparken, og en uke seinere satt jeg hjemme med et lite barn. Det var da jeg skjønte hvor dårlig match det var mellom de to rollene. Jeg hadde knapt tatt i en baby før, jeg kjente ingen som hadde barn, og det var helt fjernt for meg at jeg skulle være den første, sier Svabø.

Nå hender det at Hedvig våkner om natta og er redd fordi en rosa leopard eller reven i Hakkebakkeskogen skal ta henne. Da tar hun kanskje med seg noen fine ting, en gaffel - en leppestift og noen penger - og så kryper hun opp i morens seng og legger seg forsiktig nede ved føttene hennes.

- Da er hun så redd! Og når jeg klapper henne på skulderen og har henne på magen, blir hun helt rolig. Og da er hun så nydelig og dyrebar og liten og søt.

- Er du en god mor?

- Hedvig er en veldig liten jente som vil ha rutiner, men jeg er ikke en rutinemor. I barnehagen har jeg allerede fått prisen for mest fantasifulle matpakke. Jeg hadde ikke tid til å smøre den, så jeg sendte henne av gårde med et brød, en boks leverpostei og en pakke smør. He-he.

- Og en annen gang fikk jeg matpakkeprisen da hun kom i barnehagen med en pose med halvstekte rundstykker og en boks rekesalat. Men det er jo mat! Hun dør jo ikke! Dessuten lærer hun jo å smøre maten selv.

- Det var vel ikke av pedagogiske årsaker du sendte henne av gårde med en pose halvstekte rundstykker?

- He-he. Det var ikke noe pedagogisk ved det, nei. Særlig ikke siden vi ankom barnehagen i taxi klokka halv tolv. Der er jeg nok litt annerledes.

- Har du forandret deg etter at du fikk barn?

- Sakte, men sikkert. I begynnelsen ville jeg være ung, jeg ville reise, jeg ville på en måte være meg. Jeg husker en morgen jeg gikk ut for å kjøpe avisene - da jeg kom ut av butikken, så jeg på alle menneskene som stresset forbi, og så begynte tårene å renne. Og jeg skjønte at jeg misunte dem å være forsinket, jeg misunte dem å skulle et sted, jeg misunte dem at de skulle på et morgenmøte, at de hadde dårlig tid. Og hva skulle jeg? Jeg skulle inn i leiligheten og vente i fire timer til neste gang det var amming. Jeg tror det var en helt normal reaksjon, jeg skjønte det etter en stund.

SYNNØVE SVABØ SIER HUN

hadde en rar barndom. Hun vokste opp på Lørenskog, med nøkkel rundt halsen, en sterk mamma som jobbet mye, en far som var generalsekretær i Legeforeningen.

- Jeg ble oppdratt i en konservativ tenkemåte. Hvis jeg spurte: «Hvorfor kan jeg ikke det?», så fikk jeg til svar: «Fordi det kan man ikke.» Men hvorfor kan man ikke det, da?

Svabø veiver med armene og rynker på nesa igjen.

- Jeg tror jeg har en merkelig hjerne. En sommer hos mormor for tjue år siden leste jeg en artikkel om en fyr som var klokker på Sørlandet. De ville egentlig ikke ansette ham, men han var den eneste som søkte på jobben. Han malte seg, denne klokkeren. En dag var han grønn og en dag var han blå. Og i håret hadde han oppvaskbørster. Hvorfor hadde han oppvaskbørster i håret? Når folk finner en oppvaskbørste, for eksempel på Theatercaféen, så tenker de «hva gjør den oppvaskbørsten her?». For den har vi lært oss at skal være på kjøkkenet. Men klokkeren sa: Jeg synes oppvaskbørster er flotte ting, og jeg vil ha dem i håret.

Synnøve Svabø trekker pusten og kikker opp fra bordplata.

- Ok, mannen er kanskje gal, men jeg liker tanken på å sette spørsmålstegn ved ting. For det er mange måter å se ting på og mange måter å føle ting på.

- Er alle de maktmenneskene du har intervjuet eksempler på det motsatte?

- For så vidt. Men det er min tese at alle offentlige personer er tildelt en rolle. Alle disse blådressene har jo en privat side.

- Du ble kritisert av Dagbladets tv-anmelder fordi du kalte Thorbjørn Jagland «Stortingets Donald Duck» i det første programmet ditt. «Synnøve Svabø respekterer ikke Jagland» sto det.

- Det var fullstendig forutsigbart! Jeg prøver å ta utgangspunkt i sånn jeg tror vanlige folk tenker. Og i Gudbrandsdalen kan det godt hende at en kar sto på melkerampa og sa: «Vet du hva? Thorbjørn Jagland, han er en slags Donald Duck». Jeg tror de skjønte hva jeg sa mye bedre enn om jeg hadde sagt...

Her legger Synnøve Svabø om til en karikert, avslepet møredialekt. Noe à la fetter Terje Svabøs.

- Thorbjørn Jagland er i samtiden, politisk sett, i Arbeiderpartiets historie, en blanding av blablabla... Jeg snakker i korttekst, jeg lager bilder. Da ser folk hva jeg mener.

- Familien din må være veldig stolt av deg?

Svabø blir stille igjen. Lenger enn vanlig.

- Nei. De er stolte av Terje, og så håper de at jeg snart begynner med noe seriøst. Terje driver med nyheter, og nyheter er det eneste seriøse. Ja ja. Det er liksom litt flaut med meg, for noen av dem i hvert fall. He-he, de er jo vestlendinger, vet du. Jeg har en sånn slekt som trykker opp tjukke sanghefter når det er konfirmasjon. Terje sitter ved voksenbordet og kan ta seg en øl, mens jeg sitter på ungdomsbordet og drikker pærebrus. Så spiller noen trekkspill, og så synger vi sytti sanger.

- Og da blir du flau?

- Ja... nei... når jeg ser det utenfra, så synes jeg det er helt makabert, men når jeg er en del av det er det koselig. Sånn absurd. Men det er litt til ettertanke fordi vi er så innmari redde for å være nære. Jeg hadde hatt store problemer med å reise meg opp i en sånn forsamling og synge solo. Det blir så utleverende.

- SÅ HAR JEG VEL IKKE PROMPET LIKEVEL.

Vi jenter tar jo på oss ansvaret for alt mulig, sa Synnøve Svabø idet den lille Peugeoten passerte fartsdumpene i Regjeringskvartalet.

Håndbrekket hadde stått på under hele turen, og der lå antakelig forklaringen på den ubehagelige lukten.

- Hvor kjører vi nå? Kan jeg ta meg et glass rødvin selv om jeg må kjøre hjem? Tror du han tegner meg med stor nese? Er det i det hele tatt noen steder man kan parkere i denne byen? Der!

Svabø fikk øye på en ledig parkeringsplass rett utenfor Grand Hotell på Karl Johan, fant ut at det neppe var det smarteste stedet å parkere ulovlig, giret ned i andre og kjørte nøyaktig hundre meter videre nedover Karl Johan. Der parkerte hun, og da hun kom tilbake to og en halv time seinere, lå det en bankgiro på den lille Peugeotens frontrute. Synnøve Svabø fisket den opp og krøllet den sammen med venstrehanda.

- Pytt sann! sa hun og kastet den i retning Universitetet.