Debatt: Daglig foregår debatter i Dagsnytt 18. Men hvem betaler deltakerne? Foto: Nina Hansen, Dagbladet.
Debatt: Daglig foregår debatter i Dagsnytt 18. Men hvem betaler deltakerne? Foto: Nina Hansen, Dagbladet.Vis mer

Alltid gratis lunsj

«There is no such thing as a free lunch» - ingen spanderer noe på deg uten å forvente ett eller annet igjen. Gratis er ikke gratis.

Kommentar

Vår tids farsott kalles «avispesten». Hele mediestrukturen er i ferd med å rase sammen fordi man ikke klarer å tjene penger inn til redaksjonene lenger. Det finnes snart ikke midler til seriøs journalistikk, redaksjonene slankes med anorektisk tempo og frykten er at avisene ender som rene gratisfestivaler med sponsorisert stoff på alle flater. Heldigvis er det fortsatt et stykke igjen dit.

Når stabene slankes, må det betalte innholdet i større og større grad leveres av frilansere. Samtidig er frilansernes arbeidsvilkår stadig magrere, relativt sett. Journalistlaget har satt søkelys på de trange tidene, og blant annet vist hvor mange bøker vi Dagblad-kritikere må anmelde årlig for å oppnå en lønn som tilsvarer fastansatte. Mange hundre.

Heldigvis kan frilansere sette sammen inntektene med godt og mindre godt betalte oppdrag. Men forventningen om rent gratisarbeid er stadig større. Forleden ble jeg oppringt av TV2-nyhetene som lurte på om jeg kunne komme og snakke om Italias ferske formannskap i EU - hva dette betyr for Italia, hva Italia betyr for EU, hva EU betyr for Italia osv. De spør meg fordi jeg er såkalt «Italia-ekspert».

Joda, dette skulle gå i morgensendingen, jeg måtte dra ned til studio i god tid, men da jeg spurte hva de tilbød i oppmøtehonorar, fikk jeg vite at sånt driver ikke de med. Mannen trodde jeg skulle komme gratis: Jeg skulle altså stå tidlig opp en morgen, komme ned i deres studio og snakke om noe jeg har opparbeidet ekspertise på, helt gratis. Jeg ble forventet å levere varene som en gave til dem, mens alle de andre som ville ha befunnet seg i studio mens jeg snakket, var på full lønn.

Hvordan er en slik forventning oppstått? Kanskje litt for mange har syntes at det er så «stas» å komme på skjermen at de gjør det av ren PR-kåthet. Kanskje redaksjonen er så vant til innleide eksperter for tenketanker og NGO-er, altså folk som har som jobb å komme med budskap, at de faktisk tror informasjon er gratis. Eller de har møtt så mange lanseringskåte entreprenører, forfattere, professorer og politikere at de ikke skjønner at reell kvalitet kommer fra frie kilder.

Ellers i samfunnet har man vent seg til at det alltid finnes et lavkostalternativ. Klær fra Bangla Desh, potteplanter fra Vietnam, elektronikk fra Kina og hagemøbler fra regnskogene. Utenlandske håndverkere «kan alt» og koster nesten ingenting. Er det dette som sløver ned også medievanene og kvalitetsforståelsen?

Vi er vant til at alle kan si noe om alt. Det skjer hele tiden, med volumknappen skrudd opp. Men vi trenger noe annet. Noe mer enn PR-kåte fjes som iler til for å komme gratis på skjermen. For gratis er det ikke.