Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Tove Lo - «Sunshine Kitty»

Alltid klar for å sjokkere

Tove Lo gjør fortsatt akkurat som hun vil, men er på sitt mest ekte når hun deler rampelyset med Kylie Minogue.

Foto: Island Records
Foto: Island Records Vis mer

«Sunshine Kitty»

Tove Lo

4 1 6

Pop Electropop

Plateselskap:

Island Records / Universal Music

«På sitt beste når hun deler rampelyset med Kylie Minogue.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Trangen til å stadig pushe grenser i en sjanger bygget på allmenn anerkjennelse kan fort bli pannesvettende kleint.

Jeg mener, hvor mye verdi ligger det egentlig i å være popens «alternative» alibi, når man annethvert år returnerer til samme gamle hitfarm for nytt radioføde?

For svenske Tove Lo har denne kreative balansen lenge vippet fram og tilbake med ujevnt resultat.

Alltid klar for å sjokkere, men hele tiden innenfor popmusikkens trygge rammer. Seksuelt utleverende ­i ei tid da offentlig eksponering av sex og kropp er like tabu som kneippbrød med gulost til frokost.

På én måte sier det kanskje mer om populærmusikken selv. En scene hvor trangen til et edgy og mørkt ytre image sjelden matches når det er på tide å gå i studio. Som å tonesette Die Antwoord med katalogen til Pink.

Karakteriseringer av Tove Lo som «Sveriges mørkeste pop-eksport» og «den tristeste jenta i Sverige» vitner derfor i beste fall om begrensede referanser.

Det 31-åringen riktignok kan skryte på seg, er å være en jævla bra refreng- og låtskriver. En evne hun utnyttet til fulle på «Blue Lips» (2017). Mindre farget av de repeterende blå tonelandskapene fra «Lady Wood» (2016), bar førstnevnte preg av en større type variasjon og lekenhet, som nå også vender tilbake på «Sunshine Kitty».

Allerede fra åpningslåta «Glad He’s Gone» soler studiokollega Shellback oss i glansen av nærmest oppløftende toner, mens hovedpersonen selv gjør det hun kan best med en lattervekkende «dump typen din»-tekst alle jenter kan relatere til.

(«Never no tears for that sucker / Only one dick, that's a bummer / Dancing all night, get guys' numbers.»)

Men også jentene får gjennomgå, og det med nordisk assistanse fra hennes finske turnékollega Alma «Bad as the Boys». Dessverre blir historien om hun som behandlet henne like kjipt som gutta et musikalsk gjesp, før ikke stort mer minneverdige «Sweettalk My Heart» og «Stay Over» leder vei til MC Zaac/Jax Jones-samarbeidene «Are U gonna tell her?» og «Jaques». To velfungerende spor for hvert sitt respektive dansegulv.

Skivas høydepunkt er det derimot en atskillig mer legendarisk gjest som står for.

Kylie Minogue-duetten «Really don’t like u» føles ikke bare som det perfekte møtet mellom to pop-generasjoner, men høyner samtidig Tove Los dominante scenepersona med genuin menneskelig usikkerhet («I know I've got no right to / Really, I just don't like you / Look prettier than I do tonight»).

Den samme typen hjerteknust sårbarhet vi husker fra en annen svensk pop-majestet som også valgte å lide seg gjennom dansegulvets brutale ensomhet.

.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media