Alltid nye toner

Om Arne Nordheims nye CD, «Electric», er et musikalsk tilbakeblikk på den elektroniske 68- 70-perioden, er komponistens kontemporære arbeidskapasitet i høyeste grad fremadrettet. Mannen i Grotten bedriver ikke laurbærhvile.

Men han har justert arbeidstempo og -temperatur et hakk ned, i den andpustne tomheten etter et krevende fjorår med tre store uroppførelser: Oratoriet «Nidaros» til Trondheims 1000-årsjubileum, solocellosuiten for Truls Mørk og ikke minst fiolinkonserten, som Arve Tellefsen spilte med symfoniorkestrene i både Oslo og Bergen. Stadig med Tellefsen i solistrollen skal den åpne årets høstsesong hos Trondheim Symfoniorkester, og samme ensemble har flere Nordheim-stykker på høstrepertoaret. Som det han arbeider med nå.

- Jeg har tatt opp en gammel idé om å utvide «Tre voci», en sangsyklus jeg en gang skrev for sopran og kammerensemble, til å bli tre sanger for sopran, stort orkester og stort kor. Jeg har forstått at Trondheim Symfoniorkester gjerne vil uroppføre nyskapningen, jeg blir en slags huskomponist der til høsten, sier Nordheim.

- Andre ting du vet du skal gjøre?

- Jeg har bestillinger langt framover. Bergen Filharmoniske vil ha et stykke til år 2000, det blir et stort orkesterverk, kanskje en symfoni. Men det jeg planlegger på egen hånd, er å komponere kammermusikk. En strykekvartett, for eksempel. Jeg har ikke skrevet en strykekvartett siden 1956.

- En helt akustisk strykekvartett?

- Ja. Når jeg sier strykekvartett, er det ren strykekvartett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Som komponist må det være tilfredsstillende for deg å oppleve hvilket nivå det er på så mange norske musikere nå. Forandringen fra da du begynte å komponere må være stor?

- Om den er! Da var det jo håpløst, egentlig. Ikke bare at musikerne ikke ville ta den musikken vi unge og nye skrev, de kunne ikke. Forleden dag var jeg på Barratt Dues Musikkinstitutt og hørte på det yngste orkesteret, barn fra 10 til 15 år. De spilte ett av mine tidligere stykker veldig bra, uten problemer eller påfallende feil. Det var så flott. Vi merker i det hele tatt stadig at musikk som vi hadde et helvete med å få framført skikkelig tidligere, glir gjennom som ingenting nå.

- Hvis jeg ber deg om et øyeblikk å være spåmann: Ser du noen hovedstrømmer for musikken inn i neste årtusen? For eksempel som følge av den enorme utviklingen innen musikkelektronikk?

- Jeg tror bruken av elektronikk vil fortsette og kanskje øke, i former hvor det elektroniske blir en utdypende og berikende del av det tradisjonelle apparatet. For eksempel ved at vi får nye instrumenter. De elektroniske instrumentene som allerede er oppfunnet vil få større plass i nyskaping av verk. Foreløpig ser jeg dette møtet mellom nytt og tradisjonelt som elektronikkens vesentligste betydning.

- Du tror på en utvidelse framfor en fortrengning?

- At den vanlige ensembletenkingen eller instrumentalistiske tenkningen skulle bli borte, er helt utelukket. Den har for sterke røtter i hele vår kultur og kan ennå være et veldig flott verktøy for komponistenes skapende tanker.

- Fortsatt med tanke på framtida: Vil elementer som tradisjonell tonalitet, en gjenkjennelig melodi og en klart definert puls beholde dominansen i den bredest aksepterte musikken?

- Pulsen kommer til å være der, uten nødvendigvis å være jevn. Men det rytmiske er så avgjørende for vår musikkoppfatning at den er sikret en bra plass. Det vi kommer til å se mer av, er overlagringer som skaper nye klanger. Både instrumentalt og elektronisk. Videre tror jeg at vi innen kunstmusikken vil oppleve ting som spatial tenking, for eksempel i form av klanger som beveger seg gjennom rommet. Altså en slags gammel-venetiansk komponisjonsmåte, der lydene svarer hverandre, gir en sanselig opplevelse av at ulike klanger beveger seg i rommet.

- Vanlige lyttere må innrede stuene sine som små lydlaboratorier?

- Den utviklingen er jo for lengst i gang, med stereo og Dolby surround. Vi får kanskje opplevelsesrom i husene, audiovisuelle kamre med digre TV-skjermer.

- Da du skrev din strykekvartett i 1956, var det ingen selvfølgelighet med platespiller i de tusen hjem. Ingen hadde TV; video og satellittkanaler var knapt nok science fiction. Det som fantes var radio med én norsk og noen utenlandske kanaler. Ville du høre musikk, måtte du aktivt oppsøke den. Det siste tiåret er bildet snudd trill rundt, du må aktivt verne deg mot musikken fordi den knurrer og maler mot deg alltid og overalt. Kan dette bombardementet komme til å redusere musikk til et uviktig bakteppe etter hvert?
- Den faren er absolutt til stede. Og jeg tror at vi, som i andre samfunnssammenhenger, må anse visse prosesser som forurensende. Også når det gjelder lyd. Stillhet vil bli et krav, jeg tror dette blir et anliggende for oppdragere og lovgivere. Når musikken aldri holder opp, får vi et fravær av stillhet som er livsfarlig. Det tror jeg man vil bli klar over, sier Arne Nordheim.