Alltid på Mode

Fantastisk lydbilde, men noen av låtene svarer ikke til forventningene.

CD: Pain and suffering in various tempos oppsummerer Depeche Mode på baksiden av sitt ellevte studioalbum, «Playing The Angel». Og det er akkurat det vi får, en samling mørke og intense låter i krysningen mellom fargesterk synthestetikk og melankolske svart-hvitt bilder av et samfunn med dystre utsikter. I tillegg kommer en til tider eventyrlig evne til å pirke i lytterens melodiske nerve.

Høydepunkter

Mye som før, altså, og det er helt greit. For selv om de musikalske nyskapningene ikke står i kø, så byr Andy Fletcher, Martin Gore og Dave Gahan på nok av dysfunksjonelle høydepunkter. «A Pain That I\'m Used To» åpner larmende og leverer intenst og stikkende mørke basslinjer, intelligent innmikset gitar og et svært Mode-refreng slik vi kjenner fra før. «John The Revelator» viser fram bluesinspirasjonen komplett med et gospelkor som står nydelig til Gahans følsomme stemme. «Suffer Well» er Gahans debut som låtskriver i Depeche Mode. Resultatet er en uptempo pop-perle der bruken av eldre analogt utstyr er helt korrekt. «The Sinner in Me» er nok et eksempel på hvor inderlig Gahan kan tolke Martin Gores vakre og seige melodilinjer.

Fordyper seg

Depeche Mode er lydmessig sofistikerte og interessante gjennom hele albumet, men etter hvert går Gore tom for de gode låtene. Et eksempel er den intetsigende «The Darkest Star» , en lett psykedelisk og kjedelig chill out-låt uten melodiske knagger. Uansett, «Playing The Angel» er en stødig rattjustering der Depeche Mode viser at de evner å fordype seg i eget materiale. Derfor er de 25 år ut i karrieren like dystert relevante som de alltid har vært.