AKTIV: Jan Garbarek har laget mye ny musikk til kvartetten sin i det siste, og har også stoff til et nytt album. Han har omtrent 100 reisedager pr år - «det er omtrent passe» - og spiller for det meste med sin egen Jan Garbarek Group — Rainer Brüninghaus, Yuri Daniel og Trilok Gurtu — eller sammen med vokalgruppa The Hilliard Ensemble.  FOTO: TERJE MOSNES
AKTIV: Jan Garbarek har laget mye ny musikk til kvartetten sin i det siste, og har også stoff til et nytt album. Han har omtrent 100 reisedager pr år - «det er omtrent passe» - og spiller for det meste med sin egen Jan Garbarek Group — Rainer Brüninghaus, Yuri Daniel og Trilok Gurtu — eller sammen med vokalgruppa The Hilliard Ensemble. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Alltid underveis

Jan Garbarek (65) har vært artist i 50 år.Fortsatt er han mer opptatt av framtidige frukter enn av gamle laurbær.

25. november 1962: Under Norgesmesterskapet for jazzamatører i Sentrum kino, Oslo, stiller den 15 år gamle saksofonisten Jan Garbarek med egen kvartett i klassen «Annen jazz» (i motsetning til «Tradisjonell jazz»).

Konkurransen er hans første offentlige opptreden, og når den lange lørdagen er over, kan debutanten reise hjem til Årvoll med både 1. orkesterpris og 1. solistpris. Resten er, som det heter, norsk musikkhistorie.

50 ÅR SEINERE: Om han hadde ønsket det, kunne den dobbelte norgesmesteren ha både fråtset og fordypet seg i tilbakeblikk på en svær internasjonal karriere som har oversteget så vel sjanger- som landegrenser med uimotståelig saksofonkraft.

Men Jan Garbarek er en hyperminimalistisk mimrer om egne bravader.

Fortida — med eksempelvis George Russells skandinaviske ensembler, Garbarek/Stenson-kvartetten, Keith Jarrett, Bill Frisell, Ralph Towner, Egberto Gismonti/Charlie Haden og en rad andre — er sjelden eller aldri noe han oppsøker uten skjellig og saklig grunn. Spist er spist og spilt er spilt, og de siste månedenes bejublede ECM-gjenutgivelser - «Dansere»-boksen med Terje Rypdal, Arild Andersen og Garbarek/Stenson-kvartetten, «Sleeper» med «Belonging»-kvartetten og «Carta de Amor» med «Magico»-trioen — står i likhet med resten av hans egne album uspilte i platehylla. Der blir de bare oppsøkt når kvartettleder/komponist Garbarek er på jakt etter en gammel låt som kanskje kan pusses opp og tas inn i dagens konsertrepertoar, eller om mulig gi støtet til en ny komposisjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

—SKYLDES DENNE vegringen mot fortidsdveling et filosofisk prinsipp om at det som har vært, har vært, og at øyeblikket og framtida er det viktige?

—Jeg skulle ønske at jeg var så dyp, men nei, kommer det avvæpnende blidt.

—Jeg har bare ikke lyst til å høre på de gamle platene. For ganske mange år siden reflekterte jeg litt over dette og fant ut at når jeg hørte på en gammel innspilling, ble jeg tatt litt for mye med tilbake til selve opptakssituasjonen. Detaljerte minner om alt fra kalde pizzarester til folks ulike reaksjoner på opptakene la seg oppå musikkopplevelsen og forstyrret den. Jeg vet ikke om det ville fortone seg annerledes nå, men det er bare blitt sånn, jeg hører ikke på meg sjøl og ferdig med det.

—Samtidig er jo fortida der. Har du en trygghet på at alt du gjør i dag hviler på noe du allerede har gjort og at uttrykk, ferdigheter, karriere - det det hele - er bygget stein for stein?

—Der tror jeg ikke at jeg har noe valg. Av og til spør noen: «Er det én av platene dine eller én konsert som du setter særlig stor pris på?», og da må jeg svare at hvis du skal over en elv og ser noen steiner uti der, er noen av dem store og noen små, noen av dem trygge, andre ikke så trygge, men de er alle med på å få deg over til den andre siden. Og jeg har blikket mer rettet mot bredden på den andre siden av elva enn mot den som ligger bak meg.

—Oppsøker du aktivt input-situasjoner før du skal i gang med å lage nye melodier til kvartetten eller andre prosjekter? Eller er 50 års oppsamlet input til å stole på i så måte?

—Det er nok av informasjon i det tidsspennet, og jeg søker aldri bevisst inspirasjon i noe. Jeg hører jo på musikk — klassisk musikk, folkemusikk og uunngåelig på en masse popmusikk fordi den er overalt — men når jeg skal komponere sjøl, er det mer å grave litt i eget gods.

Da må jeg sette meg ned og fortvile i noen dager, må gjennom en sånn «det kommer jo ingen ting!»-fase. Men så plutselig, uten at jeg tenker noe mer på det, kan det dukke opp ett eller annet som får meg til å tenke at «dette her liker jeg faktisk, det kan kanskje bli til noe». Det kan være ørsmått, en melodistump eller en rytme, og det kan ta år, men har jeg en liten tråd som jeg så vidt kan nappe i, kan det bli til noe hvis jeg tar i tu med det.

—Konsertalbumet «Dresden», tatt opp med kvartetten din i 2007 og utgitt i 2009, er det foreløpig siste «nye» albumet ditt. Er du i gang med det neste?

—Ja, og jeg har mer enn nok materiale. Men jeg må bestemme meg for hva jeg vil gjøre med det, og det å bestemme seg, er en av mine gråsoner.

—Ser du for deg nok et kvartettalbum?

—Nei, jeg tror ikke det. Jeg har alltid hatt sans for å blande elektronikk og akustiske instrumenter, og det kan hende at det blir mer av det, sånn som på «In Praise of Dreams». Men kanskje med andre og flere instrumenter involvert. Vi får se, med alle disse gjenutgivelsene, haster det uansett ikke.

—À propos gjenutgivelser: Vet du om flere uutgitte perler i ECM-arkivene?

—Nei, men jeg vet at alt som Keith (Jarrett), Palle (Danielsson, Jon (Christensen) og jeg spilte på Village Vanguard i New York i 1979 ble tatt opp og at det ligger mye rart, også kassetter fra Village Vanguard, i safen til Keith. Jeg begikk for øvrig en faux pas, er det ikke det det heter, den gang, da jeg kom på lydprøven. Jeg syntes ikke det låt så bra og bad om å få skiftet ut mikrofonen, som så veldig gammel ut. Da ble jeg tatt i skole gitt: «Den mikrofonen der, gutten min, har Parker spilt i, og Coltrane og Rollins...» - det var ikke grenser, så jeg måtte bare si «ok, ok, ok» og gi meg.

- Det låter jo mildt sagt ganske bra likevel?

- Det var fantastisk å spille med Keith, selv om det gikk mer i en jazzretning enn jeg kanskje var innstilt på. Keith er og har alltid vært en av mine store musikalske helter og jeg skulle veldig gjerne ha hørt ham igjen, jeg opplever alltid noen bokstavelig talt hårreisende øyeblikk på konsertene hans.

—Noe annet som mange finner hårreisende i dag, er situasjonen for artister etter at digital distribusjon av musikk, og særlig strømming, har rasert platesalget?

—Jeg synes holdningen om at alt skal kunne deles og hentes gratis via nettet er provoserende. Jeg er nesten i mål som yrkesutøver, så for meg er ikke effekten av det som skjer så stor, men jeg håper at det fortsatt vil være mulig for unge folk å skape seg et liv som musiker uten den inntektskilden som heter platesalg og som er blitt kuttet ganske dramatisk. Vi hadde akkurat nådd et nivå med rettigheter og vederlag som begynte å likne på noe, men nærmest over natta er det blitt rasert. Og jeg tror ikke ideen om at alle skal kunne leve av å legge ut musikken sin på nettet fungerer særlig godt i praksis.

—DET VI OPPLEVER nå, er at alt havner på nettet. På den siste turneen med kvartetten var åpningskonserten vår lagt ut på YouTube før vi rakk å spille konsert nummer to, og det har vist seg umulig å få fjernet noe som først har havnet der, rettigheter eller ei. Jeg vet det, for jeg har prøvd å få vekk alt på YouTube som har mitt navn, men kom ingen absolutt ingen vei. Jeg kan bare krysse fingrene for at vi skal få regler som beskytter rettighetshavere, men jeg ser ingen løsning så langt.

MUNNSTYKKER: Klang, eller «tone», er en viktig del av en hver instrumentalists personlige uttrykk. For saksofonister spiller munnstykket en svært viktig rolle i tonedannelsen, og siden ulike typer munnstykker har ulike egenskaper, blir det å velge det «riktige» en permanent prosess. For Jan Garbarek er «munnstykkekunnskap» blitt både yrke og hobby, og munnstykkesamlingen er etter hvert betydelig. FOTO: TERJE MOSNES
MUNNSTYKKER: Klang, eller «tone», er en viktig del av en hver instrumentalists personlige uttrykk. For saksofonister spiller munnstykket en svært viktig rolle i tonedannelsen, og siden ulike typer munnstykker har ulike egenskaper, blir det å velge det «riktige» en permanent prosess. For Jan Garbarek er «munnstykkekunnskap» blitt både yrke og hobby, og munnstykkesamlingen er etter hvert betydelig. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer