Ally i fritt fall

I morgen vises aller siste episode av Ally McBeal. Den nevrotiske forsvarsadvokaten har gått ut på dato.

PRODUSENT DAVID E. KELLEY gjorde en genistrek da han introduserte rollefiguren Ally McBeal for amerikanske TV-seere i 1997. Aldri før hadde en single kvinne som er så sammensatt skrudd fått være hovedperson i en såpeserie. Med sin rollefigur lot Kelley Ally McBeal ta tida på pulsen. Hun var en ung, vellykket og lettere forvirret forsvarsadvokat på evig jakt etter en mann. Millioner av kvinner i Vesten skulle etter hvert identifisere seg med henne. De spilte Ally McBeal-musikken på vorspiel, og drømte om å kle seg i smarte drakter og velge og vrake i menn. De identifiserte seg med single McBeals sjelekvaler og vaklende sinnelag, hennes svakheter og merkelige tilbøyeligheter. Dette var noe annet enn endimensjonale såpeheltinner, som gode Krystle eller onde Alexis.

I EPISODE ETTER EPISODE har Ally vaklet rundt sin egen ustabile akse: Hun har drømt om babyer og fått et barn, innledet og avsluttet forhold, vunnet og tapt rettssaker og blitt tynnere og tynnere. Etter hvert kom nyhetene om skandalene på TV-settet. Calista Flockhart besvimte av sult. Robert Downey junior gikk på stoff. Motspillerne sultet seg for å være like tynne som Ally, og Courtney Thorne-Smith sluttet fordi hun ikke orket slankepresset. Det sier seg selv, det måtte ta slutt, og i morgen er det final end.

«BYGONES» HETER SISTE episode. Det betyr forgangen eller svunnen. Og det kan i grunnen ikke sies mer presist. Allys dager som rollemodell er talte. Det er ikke lenger mulig å interessere seg for rolleskikkelsen. Først og fremst skyldes dette at karakteren er flat; den utvikler seg ikke fra episode til episode. Dette er for så vidt et kjennetegn ved den klassiske komedien - tilskueren skal le av den håpløse heltinne som ikke er i stand til å se sine egne komiske skavanker. Problemet med Ally McBeal er at dette blir temmelig irriterende etter et par TV-sesonger. Hun gjentar seg selv, sirkler rundt i sin egen mikroverden, ute av stand til å utvikle personligheten eller endre retning. Og slik fungerer ikke hverdagen for de fleste moderne kvinner. Verden raser ikke sammen fordi man har appelsinhud, fett hår, krangler med kjæresten eller får kjeft av sjefen. Vi er i alle fall i stand til å reise oss igjen. Av og til forandrer vi oss bitte litt også. Det har med andre ord blitt umulig å identifisere seg med Ally McBeal.

ELLER SOM EN TV-seer skriver i Ally-forumet på TV2s nettsider: «Av og til prøver jeg å trekke paralleller fra Allys verden av følelser til min egen virkelighet her på hardeste Vestlandet. Det er ikke lett. Av og til blir jeg sittende i timevis i godstolen min hjemme i stua og bare tenke på dette. For eksempel hører jeg ikke Al Greenes musikk om jeg lukker øynene aldri så lenge. Og ikke ser jeg små, dansende babyer heller.»