Alminnelig og svulstig

Ei «smal» bok som starter lovende, men stupdykker i kvalitet underveis.

BOK: «Stridig» er oppdelt i fem deler, betegnet som fortellinger. Det er ei såkalt «smal» bok. Det er slike bøker innkjøpsordningen var tenkt som en redningsplanke for. Ei bok som denne vil bli lest av få. Ei lita gruppe av innvidde, av feinschmeckere, av folk som «følger med».

Annerledes kan det ikke være, for så fjernt står den fra det brede publikums smak. Likevel har den sin eksistensberettigelse. Selvsagt har den det. Forutsatt at kvaliteten er i orden.

Åpent sinn

Enkelte kritikere reagerer som en ryggmargsrefleks negativt på eksperimentelle bøker som denne. Andre har en tendens til å hausse dem opp ut fra regelen: jo særere, jo bedre. Begge disse framgangsmåter er forkastelige. Ei bok bør vurderes på sine egne premisser for deretter å underkastes kritikerens dom - selv om den er så subjektiv som bare det. Uansett sømmer det seg at kritikeren går til verket med et åpent sinn og et inkluderende litteratursyn, og med toleranse overfor de mest forskjelligartede uttrykksformer.

I tråd med denne innstilling gikk jeg løs på «Stridig» med velvilje og interesse.

Jeg har lest noen av Næss' tidligere tekster og har oppfattet henne som en talentfull forfatter. Et stykke på vei bevarte jeg velviljen, nærmere bestemt gjennom lesningen av den første «fortellingen» og delvis også den andre. Her fikk jeg bekreftet mitt positive bilde av Næss. Men så var det brått slutt. Sjelden har jeg lest ei bok som stupdykker så katastrofalt i kvalitet underveis som «Stridig».

Tåketale

Jeg har registrert at forfatterne Trude Marstein og Hanne Ørstavik har slåss om boka - uten å ha lest «primærtekstene» i Morgenbladet. Etter endt lesning er jeg tilbøyelig til å stille meg på Marsteins side. De siste «fortellingene» er ikke bare blasse, de er også oppstyltede og intetsigende. Setninger som «så nå tar jeg et sjelelig skritt nærmere en løsning», «For spørsmålet om hvem jeg er gir seg selv, men hva jeg er, hva jeg rommer, det er uendelig besvarbart» og «... fordi den som taler fra sin sjel, vil treffe en sjel, og sjeler er åpne, og klare, til å gli inn i hverandre», får en ikke nettopp til å skjelve av fryd.

Innholdsmessig sett er dette svulstig tomprat og intetsigende tåketale. I tillegg er det klønete formulert. Og det er dessverre atskillig mer av samme slag.

Mister taket

Det er så synd, så synd. For starten er lovende. Her utforsker et kvinnelig jeg sin fortid og sin bristende identitetsfølelse i dialog med bl.a. Jean Rhys, Virginia Woolf og søstrene Brontë. Her skriver Næss om død og kropp og erindring i et overveiende klart og konkret billedspråk. Her skjemmes ikke språket av floskler av den typen som jeg har henvist til ovenfor.

Men så mister dessverre forfatteren taket på sin egen stil. Det begynner for alvor å skli ut i skildringen av ei gruppe mennesker som har truffet hverandre på et psykodramakurs. Her skifter teksten form - fra indre monolog til en slags replikkveksling der personene taler vekselvis til hverandre og ut i løse lufta. Skildringen kan skremme selv velvillig innstilte vekk fra slike kurs. Og det var vel ikke meningen?

Bedre blir det ikke når personene til slutt gir seg til å greie ut om sine fortidige erfaringer på mer alminnelig prosa. Her utskiftes bare svulstighetene med alminneligheter, og det ene er, må vite, verken verre eller bedre enn det annet.