Alnæs og griske historikere

JOHN OLAV EGELAND

leverer i Dagbladet søndag et helhjertet forsøk på å avspore en viktig debatt. I motsetning til journalistene som var til stede på Gyldendals og Historikerforeningens seminar om Karsten Alnæs, historieverk «Historien om Norge», (Aftenposten, VG og Dagsavisen 5/3) går Egeland under tittelen «Kunnskapens pris» ut mot grådige historikere, som vil ta betalt av Alnæs og Gyldendal for å spre deres kunnskap. Tror Egeland!

Jeg kan berolige Egeland med at jeg slett ikke har sagt «at forfattere og journalister skal betale for å bruke andres kunnskap». Det går ofte galt, når man som Egeland referer en løsrevet setning fra et referat av det en annen syntes å huske at noen uttalte. Her blir det ekstra galt fordi også det opprinnelige utsagnet var tatt ut av et litt lengre resonnement som slett ikke innebar det Egeland gjerne vil at det skulle bety. Snarere tvert imot, som Darwin P. ville sagt.

DERSOM EGELAND

hadde spurt, kunne han vederlagsfritt fått vite at det jeg sa var at: «med det omfang av direkte avskrift, lett omskrevet avskrift og lange sitater som er blitt avdekket i Karsten Alnæs, verk, er det rimeligere å sammenligne bruken av andres arbeid i dette verket med bruken av bilder, enn med kilder». Bruk av bilder er som kjent noe man må betale for. Men det betyr ikke at jeg går inn for en slik praksis. Det er nettopp en slik praksis jeg og en del andre historikere vil til livs ved å påpeke at det her er snakk om så grove overtramp at det prinsipielt bør innebære økonomisk straff. I denne sammenheng har det vært nevnt at Gyldendal som en passende avlat kunne sette av noen millioner til et fond. Ingen har nevnt eller krevd individuell betaling.

Problemet med Alnæs, bruk av andres arbeider er ikke bare «feil og manglende kildehenvisninger». Poenget er at «Historien om Norge» rommer en rekke lange passasjer (fra en halv til 10-12 sider) med direkte avskrift eller lett bearbeidet avskrift, uten at det er vist til opphavsmann/kvinne. Da tar Alnæs æren for andres innsats. Han siterer for å slippe å gjøre jobben selv. Men det fremstår som hans.

DET SOM SKJER

er altså ikke som Egeland skriver «en profesjonskamp om retten til å kommersialisere kunnskap». Det som skjer er et forsvar for opphavsrett og for etisk forsvarlig bruk av andres arbeid. Et forskersamfunn er helt avhengig av at man deler kunnskap og av at man bygger på og viser til hverandres arbeider. Skulle et forlag slippe unna med den praksis som er avdekket i Alnæs, bøker, ville det få alvorlige konsekvenser for den kunnskapsproduksjonen som populariseringen nærer seg av. Det har Alnæs og Gyldendal innsett og får fortsatt leke med historikerne. Egeland får finne seg en annen debatt å tulle med.