Alnæs setter punktum

Etter seks års arbeid og tre tusen sider er Karsten Alnæs ferdig med sin maratonoppgave: Fortellingen om Norge fra urtid til nåtid. Men nå er han virkelig ferdig. Neste bind skal i hvert fall ikke han skrive.

I dag kommer femte og siste bind i Karsten Alnæs' norgeshistorie ut - et forlagsprosjekt som har vært en stor suksess for forlaget Gyldendal, Bokklubben nye Bøker og ikke minst Karsten Alnæs selv. Få forfattere kan drømme om å få fem bestselgere på rad - og det om samme tema.

- Hvordan fant du på å begynne med et slikt mammutprosjekt?

- Ideen kom fra Geir Mork, den. Han foreslo prosjektet, og det rørte nok ved forfengeligheten min. Jeg klarte vel ikke å skjule min entusiasme.

- Det var vel gjort noe tilsvarende i Sverige før?

- For så vidt, men den historien som ble skrevet i Sverige, var historien om konger og prinser, sladder og intriger rundt adelen. Den var morsomt turnert og en stor publikumssuksess. Jeg var helt klar på at dersom jeg skulle skrive «Historien om Norge», måtte det være historien sett nedenfra. Det skulle være vanlige menneskers historie, og en mentalitetshistorie. Jeg ønsket å skrive en hverdagens historie, om temaer som kropp, erotikk og seksualitet i de forskjellige tidsepoker.

- Hva var vanskeligst å skrive?

- Det første bindet, med den tidlige historien. Der var det store problemer med kildemateriale. Men når man holder på med et slikt prosjekt over tid, lærer man seg mer og mer om hvilke alternative kanaler man kan finne nye forskningsresultater i. Skulle jeg skrevet det bindet om igjen i dag, ville jeg hatt et langt større tilfang av materiale fra forskning innen antropologi, medisin og biologi - det finnes et stort tilfang i mer utradisjonelle historiske kilder.

- Og hva ville du gjort annerledes, dersom du skulle gjort det igjen?

- Jeg ville kanskje korrigert mest i det første bindet, brukt fantasien litt mindre. Med de kildene jeg ville hatt tilgjengelig nå, kunne jeg vært mer tilbakeholden med fiksjonsbegrepene.

- Du har kalt serien «Fortellingen om Norge» - ville ikke «Fortellinger om Norge» kanskje vært mer passende?

- For så vidt, på den måten at historien er fortalt som personlige fortellinger, anrettet journalistisk og populært. Men de forskjellige historiene skal også gå sammen til én historie - som et lappeteppe eller en vev.

- Siden du har skrevet 3000 sider om det: Hva er Norge for noe?

- Ja, det er et forferdelig vanskelig spørsmål. Statspolitisk oppsto vel Norge i løpet av elleve-, tolv- og trettenhundretallet. Men i dag er begrepet et sett av referanser som starter i en fjern forhistorie og går fram til vår tid. «Norge» er noe som stadig forandres. Begrepet fylles med nytt innhold - og gammelt slettes - hele tida.

- Så begrepet står, selv om innholdet er byttet totalt ut flere ganger?

- På en måte. Det slår meg hvordan en rekke land drev nasjonsbyggende prosjekter på samme tid som oss, og hvor like de elementene vi alle oppfatter som unike for vår egen nasjon er.

- Slik franske festklær ble våre bunader?

- For eksempel.

- Og hva i vår myte om Norge er i ferd med å forandre seg?

- Se blant annet på «bygdedyr»-debatten. Den nasjonalromantiske myten om det gode norske bygdesamfunnet slår sprekker. Ungdom flykter ikke fra landsbygda bare fordi de må til byen for å få utdannelse og jobb. De flykter også fordi de kan oppleve bygda som en kald og trang kultur, der fedrenes synder kan stemple barna i generasjoner.

Noe annet er vår oppfattelse av fjern fortid. Går man inn og ser på hvordan vikingene holdt slaver, treller som kunne brennemerkes eller voldtas etter forgodtbefinnende, stemmer det ikke mye med et idealisert bilde av vikingsamfunnet.

- Hva er de mest markante endringene av Norge i vår tid?

- Jeg tror jeg ville si endringen av kvinnenes stilling, både i det offentlige liv og privat. Kvinner får kontroll over sin seksualitet, de får færre barn, høyere utdannelse. Etter at de en periode på femtitallet gikk inn i hjemmet, kom de på sekstitallet ut igjen og har nå en helt annen posisjon. I tillegg vil jeg nevne hvor raskt verdiene våre har skiftet. Se bare på den prosessuelle utviklingen av stillingen til barn utenfor ekteskap. Fra skam og synd og begrep som løsunge, til dagens holdning.

- Der en statsråd kan bli enslig mor i en KrF-dominert regjering?

- Ja, eller kronprinsen bli glad i en enslig mor. Det er ikke lenge siden det hadde vært helt utenkelig.

- Men tilbake til tittelen: Kunne den ikke like gjerne vært «Historien fra Norge», i stedet for om?

- I og for seg, ja - siden bøkene er skrevet av en som er i Norge og dermed ikke kan se landet utenfra. Det er en subjektiv virkelighet jeg beskriver, der jeg rekonstruerer og setter sammen biter. Men at historie er en sosial konstruksjon, er anerkjent også av faghistorikere.

- Er det en fiksjon du har skrevet?

- Jeg vil ikke si fiksjon. Men jeg bruker fiksjonens grep. Det må alle historikere gjøre. Forskjellen mellom faghistorie og historiske romaner er ikke så stor som mange vil ha det til. Uansett må man komponere, komprimere og velge ut for å skape en fortelling.

- Hva kjennetegner i dag det å være norsk?

- Kanskje at vi er et marginalt land som alltid har vært lengst fra nye impulser, og slik alltid har hatt en skepsis mot det nye. Men det stemmer heller ikke. Se bare hvor raske vi er til å ta i bruk ny teknologi, som mobiltelefoner.

- Hvor lang tid må det gå før et nytt bind i vår moderne norgeshistorie kan skrives?

- Kanskje 25- 30 år? Men det bindet skal ikke jeg skrive. Dette har jeg holdt på med nærmest døgnet rundt de siste seks årene.

- 3000 sider får holde?

- Ja.