Ålreit fra Supergrass

Passe supert.

CD: Fjorårets samler «Supergrass Is 10» viste om noe at det faktisk gir mening å føre en samtale om hva som er den essensielle Supergrass-låta.

Kandidatene:

«Alright», selvfølgelig, fra debuten; den Kent-aktige drømmeren «Moving» fra 1999 og fra samme år, som outsider: «Mary», mest fordi de rimer I got her name and her name is Mary med I\'d like to shock her on a basis daily .

Og da har vi ikke engang nevnt «Richard III».

Spørsmålet blir om noen av låtene fra «Road til Rouen» kan være aktuelle.

Det holder hardt.

«Road to Rouen», spilt inn i Frankrike, har alle bestanddelene som har gjort Supergrass til et overlevelsesdyktig band: Humor («Coffee In The Pot» kunne vært en fjernsynskjøkkenkjenningsmelodi), retrolyd («Kick In The Teeth» er Kula Shaker gjenfødt (ingen umulighet)) og rock (hør bare den seige skarp-på-alle-fire-låtå «Road To Rouen»).

Helt siden starten har Supergrass blitt sammenliknet med en skokk av artister fra seksti-og syttitallet på grunn av lydbildet. Men etter hvert som et band holder på, blir det i sterkere grad sammenliknet med seg selv.

Og når regnskapet skal gjøres opp, er det nok nevnte «Road to Rouen» og åpningslåta «Tales of Endurance (Parts 4, 5 & 6)» som står seg best.

Sistnevnte er, som tittelen viser, en sammensatt låt, der hver del drives fram av sterke riff. Det tittelen ikke sier, er at del tre (eller - tenk Star Wars-nummerering - del 6, ifølge bandet) har driv som rakker\'n.