Alt bør merkes

Oppslagene om mishandling av sauer i Australia, såkalt mulesing hvor ullen og huden skjæres av uten bedøvelse, understreker norske bedrifters ansvar for å undersøke og redegjøre for hvordan deres varer produseres. Behovet for en atskillig mer omfattende merking av varer enn den vi har aksentueres. Jeg, og mange med meg, ønsker ikke å bidra til denne formen for systematisk dyremishandling eller å være forbrukere av varer som er etisk forkastelige. Problemet er at vi i dag ikke kan lese ut av merkingen på produktene hvordan de produseres. Mange blir dermed forledet til å kjøpe produkter de ellers ville latt være.

Noen vil innvende at vi i dag har merker som signaliserer en vares etiske standard, som Svanemerket, Fairtrade, Max Havelaar eller som økologiske eller FSC-sertifisert. Mitt syn er at alle produkter burde merkes slik at det blir tydelig hvor de stammer fra og under hvilke omstendigheter de er fremstilt. Dette vil øke forbrukernes mulighet til å vurdere varens etiske standard. Eksempler på varer som i dag ikke kan defineres som etiske er fisk og kjøtt fra industrielt husdyrhold, scampi, kosmetikk som er testet på dyr, pels, regnskogstrevirke og mobiltelefoner inneholdende koltan fra gruvene i reservatet til de utrydningstruede fjellgorillaene i DR Kongo. Årsakene til at slike merker ikke kan betegnes som etiske er at de produseres i strid med menneskerettigheter, dyrevern og miljøhensyn. Hvorfor de bør påføres en tydeligere merking utdypes i det følgende.

I behandlingen av dyr i industrielle komplekser tas det ikke hensyn til forskningen, f.eks. dokumentert av Bergljot Børresen, som viser at pattedyr og fisk i likhet med mennesker er sansende individer med tilsvarende sosiale behov og med evne til å planlegge, og føle glede, sorg og smerte. Det industrielle husdyrholdet medfører store lidelser og prematur død for dyrene som ikke får dekket sine naturlige behov for bevegelse innesperret innendørs i trange båser. De kan ikke reprodusere på en naturlig måte og ha tilgang til avkom og et sosialt liv. De får mat som forårsaker sykdommer og avles opp til å utvikle abnorm vekst. Til slutt fraktes de over store avstander til slakterier hvor de påføres ekstra lidelser takket være samlebåndssystemer hvor bedøvelsen og slaktemetoder ofte feiler og medfører at de skåldes levende. Likevel informeres ikke forbrukere om dette på pakken med billige koteletter eller kyllingfilet i butikkenes kjøledisker.

Pelsdyr, i praksis ville dyr, lever innesperret i små nettingbur og påføres, også innen de «pelses», store lidelser som følge av det.

Dyr brukes i produkttesting i utviklingen av kosmetikk som er til forveksling lik eksisterende produkter og ikke kan sies å dekke noe menneskelig behov, men kun kommersielle aktørers behov for å tjene mer penger. Dyr brukes også i replikaforsøk innen medisinsk forskning som ikke tilfører ny viten og også her i utviklingen av produkter som er til forveksling like de eksisterende. Det hersker ingen tvil om at dyrene og fiskene som benyttes i forsøk påføres store lidelser.

Som følge av press fra scampi-industrien er ifølge Martin O’Brien 120.000 mennesker fra Satkhiraregionene i Bangladesh fordrevet under de siste 20 år. 48 000 ble fordrevet fra land i den indiske staten Andhra Pradesh på tre år, og tilsvarende eksempler finnes fra Brasil, Ecuador, Guatemala og Burma. Enkeltpersoner som har kjempet mot industrien, som har mottatt stor støtte fra Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, er også blitt kaldblodig myrdet og truet og barnearbeid er vanlig. I tillegg har scampi-produksjonen alvorlige skadevirkinger for miljøet, fordi den ofte foregår i sårbare mangroveområder, og går utover en rekke innfødte arter, og tillegg benytter svært forurensende metoder. Men dette kan man ikke lese ut av pakkene på scampi som blir stadig billigere.

Så til trevirke fra regnskog. Mange afrikanske konflikter er finansiert av utnyttingen av naturressurser som olje, diamanter, tømmer og mineraler. Ifølge Tim Boekhout van Solinge ble Charles Taylors regime i Liberia forlenget takket være huggingen av regnskogen som i løpet av fem år ble halvert. Tømmeret ble eksportert bl.a. gjennom OTC drevet av Gus Van Kouwenhoven som er dømt til åtte års fengsel i Nederland for å ha forhandlet våpen mot tømmerrettigheter og for å ha brukt sitt tømmerfirma til å smugle våpen til militsen som brukte dem i overgrep mot sivilbefolkningen. Liberias regnskog er et av verdens «hotspots» for økologisk mangfold. Tømmerhogsten er også årsaken til den økende jakten på såkalt «bushmeat» fordi veiene som bygges gjennom urskogen forenkler jakt på ville dyr. Eksempler på bushmeat er kjøtt fra elefanter, sjimpanser, krokodiller og gorillaer, og involverer truede dyrearter. Bushmeat er i dag vanlig på restauranter og markeder i mange afrikanske land og finnes også i Europas hovedsteder. Tømmeret som fant veien til europeiske markeder kan neppe betegnes som en etisk vare, fordi det forlenget et voldelig regime, førte til avskogning av regnskog og fikk store konsekvenser for det økologiske mangfoldet og utrydningstruede dyrearter.

Mye av regnskogstømmeret i handel i Europa og USA stammer også fra Indonesia hvor 70 til 90 % av hoggingen anses å være illegal. Det er ingen tvil om at ulovlig tømmerhogst er en trussel mot innfødte jegere og sankere som lever i skogen. Avskogingen i Indonesia medfører handel med ville, utrydningstruede dyr, som orangutangen. Gjentatte ganger er det avdekket at norske forretninger fører varer fra truet regnskog, f.eks. annonserer Trappespesialisten med trapper laget av merbau. Når man kjøper parkett, hagemøbler eller vinduskarmer står man i fare for å støtte selskaper som driver virksomhet som er til direkte skade for økologisk mangfold, og som fjerner livsgrunnlaget for dyr og mennesker. Et problem i merkingen av regnskogstømmer er at mye av tømmerhogsten er legal, men likevel etisk forkastelig. Merkingen er også utilstrekkelig eller feilaktig.

Produksjonen av kjøtt, pels, ull, kosmetikk, scampi, parkett og mobiltelefoner er styrt av konsum og aktørers muligheter for å med fortjeneste drive dette konsumet fremover gjennom fremstilling av nye produkter. Vi har alle et ansvar for vårt forbruk. Likevel burde det være unødvendig å drive undersøkende virksomhet for å avdekke om varer er etisk fremstilt. Derfor må også de kommersielle aktørene som tjener penger på produksjonen og distribusjonen av varene ta ansvar ved å presse frem informasjon om, og gi forbrukerne innsyn i hva de forbruker og hvordan denne varen er frembrakt. Slik kan forbrukeren ta stilling til om varen er etisk – eller uetisk.