Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Alt for å hjelpa II

Troa på den tekniske potensen har minst to sider.

DET FOREGÅR

ein diskusjon i FN om forbod mot kloning av mennesker. Men ein er ueinige om kor langt ein skal gå. Skal all kloning bli forbode, eller berre den reproduktive? Jan Bøhler (Dagbladet 8. november) meiner Norge bør gå inn for det siste samen med «mange land vi pleier å være enige med». Men på begge sider finner me ei broka forsamling av nasjonar: demokrati og diktatur, katolske og protestantiske nasjonar, utvikla og underutvikla økonomiar, land med og utan betydeleg forsking i medisinsk bioteknologi osb. Ved berre å velga ut nokre få på kvar side, kan alle teikna akkurat det bildet av motsetninga dei måtte ønska. Enkelte av nasjonane som ønsker FN-forbod både mot all kloning, argumenterer som i det eldre temaet forsking på befrukta egg: egg skal verken destruerast eller bli skapte til forskingsformål. I Bøhlers perspektiv blir nok dette «fundamentalistisk». Men merkelappen treffer ikkje nasjonane som meiner skillet mellom reproduktiv og terapeutisk kloning ikkje vil fungera i praksis, og at teknikkar kan utviklast som seinare kan brukast til å føda klona mennesker. Eit tredje synspunkt handlar om at det kan voksa fram ein global, kommersiell marknad for menneske-egg, kor særleg kvinner i den tredje verda vil bli donorar. Dersom Bøhler tror at eit egg er nok, tar han feil. Kvar kloning krever mange egg, og det kan fort bli behov for kontinuerleg kloning både i forsking og ei moglig behandling - kanskje i stor skala.

DEI FLESTE

nasjonane som vil ha eit begrensa FN-forbod, viser til dei store medisinske moglighetane forsking med bruk av terapeutisk kloning kan føra til. Aller lengst går Storbritannia, som listar opp fleire prosjekt retta mot spesifikke sjukdommar dei har gitt tillatelse til. Men Tyskland er meir tvetydige, og representanten ga beskjed om at «landet har forbode all form for kloning av mennesker og ville at dette skulle bli ein verdsomspennande standard». Men dei ønska konsensus for å oppnå eit «universelt bindande instrument».

Kva for betydning kan ein FN-konvensjon mot kloning få? På siste møtet trua Storbritannia med å trekka seg fra alt dersom dei ikkje fekk det som dei ville. Kan dei, så kan andre. Men viktigare er det at den medisinske godhetsmakta ikkje har fått tid til å virka i saka om reproduktiv kloning. Når teknikkane har blitt litt meir utvikla, kan dei lidande menneskene som trenger assistanse, plukkast tydelegare ut. Me vil ikkje ha hjerte til å nekta dei noko. Som Bøhler seier: «Alt for å hjelpa.» I Dagbladet (15.november) kaller Solbakk dette spekulativ kloningsretorikk. Dersom stamcelle-medisinen berre blir ein brøkdel så allmektig i sjukdomsbekjempelsen som mange påstår, er heller ikkje kloning av mennesker uoverkommeleg. Troa på den tekniske potensen har minst to sider. Fordi eg ikkje deler ho, er poenget meir begrensa: kva motiv kan få oss til å eksperimentera med klona egg som lever nokre veker eller månader ekstra ? Forsøka trenger ikkje bygga på resignert aksept. Dagens dynamikk i normativ tenking kan også kan finnast i framtida. Derfor kan ein trussel fort bli til eit håp, jamfør preimplantasjonsdiagnostikken.

SOLBAKK

mobiliserer bildet av jærbønder for å skapa ein biopolitikk alle unnateke Krf. kan slutta seg til. Men bøndene holder ikkje på med usikre eksperiment. Dei veit kva som vil voksa opp neste haust og trenger ikkje la seg oppildna av utopiske drømmar. Solbakk ønsker også at me skal få den gode kjensla av matjord og møkk mellom hendene når me balanserer langs uoversiktlege grenser i biopolitikken. Men me når ikkje langt verken ved å redusera etikk til estetikk, eller høgtutvikla, teoretisk vitskap til agrare heimlengsler. Norge blir invitert til å dela felles, bitter skjebne med andre land - fordi det finst ein nesten paradisisk helselovnad i den andre enden av tunnelen. Det skal ikkje mykje til for å sjå det kristne motivet om frelse gjennom lidelse. Det hjelper ikkje å kritisera erklærte kristne grupper og parti - som likevel har blitt avvikarar og brennemerka subkulturar - når kristne tankefigurar sniker seg inn bakvegen og styrer den «sekulære» vitskapen og politikken.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media