NESTE GENERASJON: Som mor til to jenter hender det jeg lurer på om den neste generasjonen kvinner kommer til å oppleve et like stort gap mellom seg og sine mødre som det vi som dro ut for å studere gjorde, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
NESTE GENERASJON: Som mor til to jenter hender det jeg lurer på om den neste generasjonen kvinner kommer til å oppleve et like stort gap mellom seg og sine mødre som det vi som dro ut for å studere gjorde, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Alt for damene

Det var i det året vi feiret hundreårsdagen for kvinners stemmerett, og kvinner benyttet anledningen til å snakke om magen sin og annet tull.

Meninger

Jeg er født i 1972. Moren min er født i 1942. Det er nøyaktig tretti år mellom oss, altså en generasjon. Hver gang jeg husker å tenke på det, priser jeg meg lykkelig over å være født ved inngangen til likestillingens tiår og ikke - som min mors generasjon - på halen av husmoridealets storhetstid. Der jeg vokste opp, litt utenfor byen, var det flust av hjemmeværende kvinner som satte sin ære i å presentere et velholdt hjem, servere middagen punktlig og ordne sine døtres hår i sirlige fletter med matchende sløyfebånd. I klassen min var det ingen skilsmissebarn, men to nøkkelbarn - et signal om at de hadde mødre som jobbet fulltid. I flere år trodde jeg det betydde at de nesten var fattige. At mødrene jobbet for «å få endene til å møtes» og følgelig fortjente all den sympati de kunne få.

I 1972 mente sju av ti norske kvinner at småbarnsmødre ikke burde ha arbeid utenfor hjemmet. Det fantes tilbud om barnehage for 5 prosent av barna under 7 år. Ifølge Likestillingsrådet, som ble opprettet dette året, ønsket 2/3 av hjemmearbeidende kvinner å ha arbeid utenfor hjemmet. Over 600 000 kvinner hadde bare 7 års skolegang, og kvinner utgjorde over 80 prosent av arbeidstakerne i lavtlønnsyrker. Mønsterplanen fra 1957 understreket at det var husmoren som hadde ansvar for hjemmet, noe som skulle gjenspeiles i skolens vektlegging av mer matematikk og naturfag for gutter, mens jentene skulle få spesialundervisning i husstell. Innen jeg rakk å begynne på skolen var imidlertid mønsterplanen av 1974 innført. Den understreket, og her var den utvilsomt i forkant av det som var en alminnelig oppfatning av kjønnsroller der jeg bodde, gutters og jenters felles ansvar for oppgavene i hjemmet. Altså skulle både gutter og jenter ha lik opplæring i heimkunnskap, sløyd og håndarbeid. For ikke å snakke om i realfagene. Læreren min var ei dame med snekkerbukser. Utover 80-tallet kunne jeg spørre henne om de tingene jeg ikke fikk svar på hjemme, ting jeg hadde snappet opp gjennom bruddstykker av radioprogrammer og voksensamtaler rundt omkring. «Kvinneregjering» for eksempel. «Sabra og Shatilla». Eller «utbygging av vassdrag». Jeg var veldig liten da jeg begynte å bli et barn av min tid i stedet for av min hjemmeværende mor.

Som mor til to jenter hender det jeg lurer på om den neste generasjonen kvinner kommer til å oppleve et like stort gap mellom seg og sine mødre som det vi som dro ut for å studere gjorde. Det vil sikkert være mulig å se det som en skadefrydens ironi om døtrene mine kommer hjem, med sine ektemenns etternavn og erklærer at de har tenkt å tilbringe de neste ti årene med å gjøre hver dag til en fest for barna sine, med kreative matpakker og spektakulære hverdagsmiddager. I mørke stunder hender det jeg lurer på om vi er der allerede. Det kan inntreffe i glimt, som rundt den 8. mars i år, da avisenes debattsider - for en gangs skyld - var dominert av kvinnelige skribenter. Som fort kan regnes som en god ting. Det mismodige var selvsagt at de kvinnene som kom på trykk aller helst ville skrive om, var hvor tøft det er å være kvinne i dagens likestilte Norge. Skal man tro skribentene som rapporterte fra sine liv, hundre år etter at vi fikk stemmerett, innebærer det moderne kvinnelivet å leve i et konstant krysspress mellom arbeidslivets krav, barnas krav og noen diffuse krefters krav om å stille med et stilig hjem, en veltrent kropp og middager som er lagd fra bunnen av. Samt fancy kaker som vi må anta de evig slankerne ikke spiser selv.

For de av oss som verken får spiseforstyrrelser av Fotballfrues flate mage, eller føler seg særskilt mislykkede - verken som kvinne eller kokk - av å lage helt ordinære kaker, er det mest påfallende med disse kvinnesamtalene i kronikkform at så mange fokuserer på det ytre presset og så lite på det indre trykket: Hvilke tanker er det dette ytre presset står i veien for? Hvilke bidrag til samfunnet er det kvinnene er forhindret fra å gi?

Det er ikke åpenbart at det disse kvinnene ønsker seg, hvis de bare kunne slippe å være undertrykt av skjønnhetstyranniet og utslitt av forventningspresset, er «Et eget rom» av den typen Virginia Woolf skrev om. Altså et sted hvor kvinner kan skrive og tenke, uten å måtte gjøre det som representant for en forestilling om «kvinner» som sådan. Der Virginia Woolf skrev for å utvide rommet, gjøre mulighetene større og innlemme kvinner i litteraturen, fremstår det offentlige rommets kvinnedebatt snarere som en innsnevring. En tilbaketrekning til det lille livet, en implisitt påstand om at det er i dagliglivets detaljer - i diskusjonen for eller mot de 72 nennsomt innpakkede gavekalenderpakkene og de artig utstansede fiskepuddingene - vi kvinner lever våre egentlige liv.

Nå er jeg ikke egentlig bekymret for at døtrene mine skal komme til å leve Fotballfrues liv når de blir voksne. Min bekymring for mine barns generasjon handler snarere om at den beskyttelsen vi har i dag, i form av regulert arbeidsliv, fritid, permisjoner og rettigheter knyttet til fødsel og sykdom skal svekkes, ikke bare formelt, men også i uuttalte forventninger til arbeidstakere. For i motsetning til hva man kan forledes til å tro, når kvinner debatterer tidsklemma, strekkmerker og kvaliteten på parkdresser, så er arbeidslivet en ikke ubetydelig del av livet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook