MARKANT KVINNELIG REGISSØR: Vil vi ha flere filmregissører som Sara Johnsen, må vi finne flere kvinnelige filmskapere før vi klager over at de ikke får penger. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
MARKANT KVINNELIG REGISSØR: Vil vi ha flere filmregissører som Sara Johnsen, må vi finne flere kvinnelige filmskapere før vi klager over at de ikke får penger. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Alt for damene?

Det må bli flere kvinner som ønsker å lage film før det blir flere kvinner som får penger til det. Radikal kjønnskvotering er ikke løsningen for filmbransjen.

Litt banal bondevisdom: Den som vil høste, må så først.

I den siste runden tildelinger fra Norsk filminstitutt fikk seks nye norske spillefilmer produksjonsstøtte. Pressemeldingen fra filminstituttet erklærte gledesstrålende at 2013, som antagelig blir året de seks filmene får premiere, vil by på flere sterke kvinnelige hovedroller. De unnlot å påpeke at samtlige filmer hadde mannlige regissører. Det gjorde ikke Aftenpostens Joacim Lund, som i en kommentar før påske brukte tildelingsrunden som utgangspunkt for å kalle på kjønnskvotering i filmbransjen, et virkemiddel to kulturministre har truet med. Det vil være, for å fortsette på landbruksmetaforikken, å tro det er innhøstingen som er problemet når avlingen skuffer.

For den som skal tildele penger, trenger noen å tildele penger til. Kulturdepartementet og filminstituttet har i en årrekke hatt som mål at førti prosent av nøkkelposisjonene — regi, manus, produksjon — i norske filmprosjekter skal være kvinner. Problemet er at dette målet vanskelig lar seg oppnå så lenge ikke flere kvinner melder seg på i konkurransen om midlene. Blant søknadene om utviklingsstøtte som havner på konsulentenes bord, er det mellom sytten og tyve prosent av prosjektene som har kvinnelige regissører.

Når Lund bruker tildelingen av produksjonsstøtte som det ugjendrivelige beviset på at noe er råttent i kongeriket, eller når regissør Mariken Halle bruker de eksisterende tiltakenes utilstrekkelighet som argument for å innføre radikal kjønnskvotering, er det å sikte i feil retning. Det må bli flere kvinner blant de som ønsker og planlegger å lage film før det blir flere blant de som faktisk får midler til det.

Målet er det rørende enighet om. Alle ønsker seg flere filmer laget av kvinnelige regissører. Populærkulturen speiler tiden og samfunnet, og i et land som Norge, der myndighetene må være tungt involvert økonomisk for at det i det hele tatt skal være noen filmindustri å snakke om, er det naturlig at det jobbes for at et mangfold av perspektiver skal være representert.

For å oppnå et slikt bredt spekter, kan ikke bransjen overlates helt til seg selv. I kreative yrker, der personlige bånd og felles forståelse er viktig, oppstår innflytelsesrike miljøer og klikker — og da taper kvinnelige aktører på at de ikke glir naturlig inn i guttegjengene. Når en bransje er dominert av ett kjønn, som filmbransjen alltid har vært, har det en selvforsterkende effekt.

For å motvirke denne ensrettingen, bør de forskjellige oppmuntrende tiltakene evalueres løpende. Regissør Itonje Søimer Guttormsens forslag om å gjøre utviklingsmidlene mer fleksible, og ikke nødvendigvis tildelt gjennom en produsent, er interessant og bør vurderes — selv om det innebærer større økonomisk risiko. Den nye pakkefinansieringen, der etablerte regissører får tilskudd til å lage to til tre filmer etter hverandre, gir en ny stabilitet til kvinner så vel som menn i et særs lite familievennlig yrke.

Samtidig er det verd å ha i mente at norsk filmbransje ikke er mer kvinnefiendtlig enn at den i flere tiår har frembrakt sterke kvinnelige regissører, fra Edith Carlmar på femtitallet via Anja Breien og Berit Nesheim til Sara Johnsen og Maria Sødahl.

Det er uansett i prosessens tidlige faser tiltakene må komme. Før det blir flere kvinnelige regissører som melder sin interesse til filminstituttet, vil en hard kvoteringsordning tvinge instituttets konsulenter til å satse på andre prosjekter enn de de har størst tro på. Det er ingen tjent med: Ikke filmbransjen, ikke publikum, ikke de vordende kvinnelige regissørene der ute med flammende fortellinger på hjertet.