Alt går bra til slutt

Klokt, vittig, fælt og forutsigbart. Men det gjør kanskje ikke noe?

BOK: «Du kan godt henge på en knagg i et par timer uten at det gjør noe», konstaterer Adam for seg selv. En gjeng sjuendeklassinger har akkurat bundet fast armene hans, hektet ham opp på knaggerekka utenfor klasserommet og overlatt ham til egne tanker. «Det er bare hvis de glemmer deg der på en fredag ettermiddag eller før en ferie, at det kan være farlig. En sommerferie for eksempel. Det hadde vært skikkelig uheldig, kan du si, hvis de hadde glemt deg der før en sommerferie.»

Overlevelse

Torun Lians roman «Adam den tredje i fjerde» ble nominert til Bragepris i fjor, og det ikke vanskelig å skjønne hvorfor: I barnelitteraturens pantheon av underdogs hevder Adam seg godt, med sin sviktende stemme og tynne kropp, skolens nest mest populære mobbeoffer, utstyrt med et lysende mattetalent og en mørk humoristisk sans. Adam trenger alle vitser han kan komme opp med, for Torun Lian går inn i et virkelig fælt stoff i denne romanen: Solidarisk og innsiktsfullt skildrer boka Adams tålmodige arbeid for rett og slett å overleve hverdagene, gjennom forskjellige strategier for forstillelse og forsvinning («Jeg pleier å sitte i busskur. Det fine med dem er at det ser ut som om du er på vei til noen»). Selvpiningen slår til slutt inn i Adams egen kropp, får stemmen til å forsvinne og beina til å svikte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Understatement

Teksten er likevel langt mindre dyster enn stoffet tilsier. En annen av fjerdeklassingens overlevelsesstrategier sørger for det: Gjennom en lakonisk og dystert selvironisk fortellerstemme skaper Adam komisk distanse til prøvelsene han utsettes for, oppretter en stille latter på innsida av ydmykelsene. Det er ikke alltid lett å si om denne resignerte Buster Keaton-holdningen er løsningen på eller noe av årsaken til Adams problemer, men den gjør i hvert fall «Adam den tredje i fjerde» til en vittig bok å lese, og gjør det mulig for Torun Lian å gå inn i et vanskelig materiale uten å forsvinne i alt det som gjør vondt.

Happy ending

Kanskje kunne det til og med gjort litt vondere underveis. Du skal ikke komme mange sidene inn i boka om Adam før du blir sikker på at alt går bra til slutt. Det er noe konvensjonelt ved Torun Lians framstilling som virker lettvint, selv om den kan føles dypt tilfredsstillende underveis. Selvfølgelig er Adam flink i matte, som den nerden han er. Selvfølgelig har han verdens mest nevrotisk maktesløse fraskilte mor. Selvfølgelig viser Monster-Eva (skolens aller mest populære mobbeoffer, men til slutt Adams nye allierte og venn), seg å ha verdens vakreste øyne bak brilleglasset. Og selvfølgelig er det Adam som er fortelleren i denne historien, og ikke en av de ansiktsløse smådrittsekkene i klassen hans, som sikkert både er vanlige og snille og veltilpassede, men som likevel ler når Adam tryner i klasserommet. Kanskje kunne vi vente av en forfatter på Lians nivå at hun utfordret forventningene våre mer. Til gjengjeld ville vi da gått glipp av seiersgleden som ledsager bokas avsluttende kyss: «Jeg vil si det var nokså olympisk».