22.JULI 2011 etterlot seg dype sår, som kommer til å følge oss resten av livet, noen i større grad enn andre. Hvorfor kan dere ikke skåne oss? Lurer kronikkforfatteren på, hun overlevde selv angrpet på Utøya. Foto: NTB Scanpix
22.JULI 2011 etterlot seg dype sår, som kommer til å følge oss resten av livet, noen i større grad enn andre. Hvorfor kan dere ikke skåne oss? Lurer kronikkforfatteren på, hun overlevde selv angrpet på Utøya. Foto: NTB ScanpixVis mer

Alt hadde vært så mye bedre om vi bare hadde fått slippe å lese om Breivik i alle medier vi kommer over

Hvorfor kan dere ikke skåne oss?

Meninger

Et sår trenger ro for å leges. For hvert lille pirk, tar det lengre tid. Det øker sjansen for at såret blir et evigvarende arr.

Det er slik jeg føler det i dag, fire år etter at jeg løp for livet på Utøya.

22. juli 2011 etterlot seg dype sår, som kommer til å følge oss resten av livet, noen i større grad enn andre.

Nesten hver eneste uke etter den dagen har sårene blitt pirket i. Gang på gang må vi se, lese og høre om Anders Behring Breivik. Hvordan han forlanger, hvordan han prøver å ta over media — og hvordan han lyktes med det.

Det er som om hva enn han sier, sluker journalistene det rått, skynder seg å publisere før noen andre rekker å gjøre det. Hans etterspørsel om utdanning, krav til fasiliteter i fengselet, ønsker om nye spill. Hva enn han sier, havner det på en eller annen måte i media.

Media lar han vinne.

Media lar han rippe opp sårene våre for hver eneste artikkel som publiseres om ham. Er det en menneskerett å få publisert alle ønsker og krav i alle landets aviser? Jeg tror ikke det. Journalistene jager etter saker som får høye lesertall, det vet jo alle. Men er dette virkelig nødvendig?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke bare sliter det på oss som var på Utøya og alle som var i eller ved regjeringskvartalet, men på alle som bor her i landet. Det stikker i hjertet hver eneste gang jeg ser et bilde av ham, reportasjer på fjernsynet, overskrifter på forsiden av de største avisene. For hver artikkel prøver jeg å scrolle fort forbi, og tv-reportasjer blir skrudd av så fort som mulig.

Vi har i fire år sagt at vi overvinner dette med å vise kjærlighet. Så hvorfor lar vi han ikke tape?

Alle forstår at det inntil et visst punkt er nødvendig å skrive artikler om dette. Men skal vi virkelig mate han på denne måten? Kjøre på med artikler som ingen andre innsatte hadde fått formidlet? Jage etter reaksjoner fra befolkningen, på alles bekostning?

Jeg synes det er feil.

Det er ikke alle som føler det slik. Det er ikke alle som har opplevd dette på kroppen, som noen av oss har. Og jeg må si, jeg misunner dere. Misunner hvordan livene deres kunne fortsette nesten upåvirket. Frem til dere kommer over en artikkel om 22. juli eller Breivik, er det hele glemt. Det vet dere godt selv.

Men mange av oss sliter fortsatt med depresjon, sliter med skolegang, er ikke i stand til å jobbe. Har dårlig konsentrasjon, liten livslyst, ingen motivasjon. Livene våre er bokstavelig talt ødelagte, og det tar både tid og ro å bygge de opp igjen.

«Men da vinner han» sier du, «han har ytringsfrihet», «vi skal ikke synke ned på hans nivå». Jeg lurer på: Hva betyr det egentlig?

For meg er det et mysterium at vi lar ham ta over media, at han fortsatt får prege livene våre, fire år etter. Hvorfor kan dere ikke skåne oss? Er det virkelig så intenst nødvendig å formidle hvordan han synes fengselsmaten er?

Livet mitt kommer aldri til å bli helt bra. Slik er det for mange av oss. En tur på et kjøpesenter kan være utmattende. Den evige følelsen av å bli jaktet på, og hvor slitsomt det er å holde oversikt over hvor nærmeste nødutgang er. Å sitte på et tog, og konstant prøve å se for seg en situasjon hvor du må gjemme deg. Hvilken vei er best å løpe? Hvor er det lurest å gjemme seg? Er det noen gjenstander i nærheten man kan bruke for å beskytte seg? Det er utmattende. Jeg kan våkne opp en dag og føle meg totalt utslitt, som om livet ikke har noen mening. Føle at jeg ikke hører til her, at ingen ting kommer til å ordne seg.

Minner kommer tilbake, flashbacks surrer i hodet, det føles som om jeg faller ned et svart og bunnløst hull.

Og alt hadde vært så innmari mye bedre om vi bare hadde fått slippe å lese og høre om Anders Behring Breivik i alle medier vi kommer over.