TROSTERUD: Øyvind Holen har skrevet boken " Groruddalen. En reiseskildring ". Bildet er fra lanseringen av boka for ti år siden.
TROSTERUD: Øyvind Holen har skrevet boken " Groruddalen. En reiseskildring ". Bildet er fra lanseringen av boka for ti år siden.Vis mer

Alt handler ikke om islam i Groruddalen

Muslimer er langt fra noen majoritet i Groruddalen, mens Halvor Fosli viser null interesse for drabantbyens mange andre utfordringer.

Meninger

Holens metode er fornektelse, skriver Halvor Fosli, og mener jeg ikke tør å bore dypere i sorgen som følger av å ha «tapt sitt barndoms paradis i Groruddalen til fremmedkulturelle», slik enkelte av hans informanter kan fortelle. Men om det er noe fornektelse å spore, så er det hvordan Fosli nekter å se at ikke alle Groruddalens problemer kan løses ved å bremse «fremmedkulturell» innvandring, assimilere de som er her og ta et oppgjør med islam.

Snarere bekrefter hans beskyldninger om at jeg både er fornektende og skyggeredd bare hans eget tunnelsyn. For alt har ikke med innvandring og islam å gjøre, aller minst mitt eget oppgjør med barndommens paradis.

Mitt hat/kjærlighet-forhold til min barndoms grågrønne dal er såpass komplisert at jeg måtte skrive bok om det, men når Fosli ikke forstår hvorfor jeg  i «Groruddalen: En reiseskildring» sier at «jeg er ferdig med Lindeberg. Dersom far flytter, vil jeg neppe sette min fot her igjen» er det han som fremstår som den «fremmedkulturelle».

Han påstår at utsagnet ikke blir forklart i min bok, men det er nok fordi Fosli bare leter etter svar med sine islamkritiske briller på nesen.

Så er da «Fremmed i eget land» en høyst forvirrende bok, med et uklart premiss. Den er solgt inn som en bok om Groruddalen, om «etniske nordmenn som lever som minoritet i eget lokalsamfunn». Men boka er ingen jakt på løsninger, til det har utviklingen gått for langt, isteden fremstår den som et varsko til resten av Norge om hvor ille det kan gå når muslimene, i hovedsak fra Pakistan og Somalia, tar over.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men, for å bruke Foslis egne tall, det bor rundt 15.000 somaliere og 22.000 pakistanerne i hele Oslo. Muslimer er fortsatt en minoritet, selv i Groruddalen. Fosli peker aldri ut hvilke områder etniske nordmenn er blitt en minoritet, og nevner ikke at majoriteten da også består av polakker, thaier, svensker, litauere, indere og andre som Statistisk sentralbyrå definerer som innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Men like fullt er det den muslimske minoriteten i Groruddalen som får skylden for de fleste av bydelenes problemer.

Og Fosli er selvsagt ikke en nøytral budbringer, selv om han liker å fremstille seg som en. Det er han som konkluderer og generaliserer i innledning og avslutning, og det er han som har plukket ut det forbløffende samstemte koret av informanter. Den eneste som har stått fram med fullt navn i ettertid har da også fortalt sin historie før, både i VG og Finansavisen, noe som bekrefter mistanken om at Fosli har stilt spørsmål han allerede visste svaret på.

Og hva med «Gudrun», dette Frankenstein-monsteret som i boka er satt sammen av intervjuer med fire forskjellige lærere? Hvordan kan vi lesere vite at Fosli ikke har redigert sammen en islamkritisk drømmelærer, ved å bare plukke de svarene han ønsker å formidle? For denne «Gudrun» framstår i alle fall som forbløffende unyansert sammenlignet med ungdomsskolelærerne jeg nettopp har møtt på min turné gjennom Groruddalen i regi av Den kulturelle skolesekken.

Jeg har aldri hevdet å ha fasiten på Groruddalens problemer med to streker under, slik assimilering er løsningen i «Fremmed i eget land». Der får islam skylden for det meste, selv ungdom som hisser seg opp når de tilsnakkes for å  beina på t-banesetet , beboere som ikke rydder etter seg i fellesvaskeriet og barn som mobbes fordi de har rødt hår og fregner.

Men det er mange andre grunner til å mistrives i sin barndoms drabantby i voksen alder, og mine personlige problemer med Lindeberg hadde verken med innvandring eller islam å gjøre. Kors på halsen og ti kniver i hjertet! Det handler om rotløshet, kjedsomhet og stort gjennomtrekk av beboere, og jeg tviler på at noen av barna som i dag vokser opp i nye bydeler som Ensjøbyen og Kværnerbyen kommer til å sitte igjen med varme følelser for sitt boligstrøk. Her er noen av forklaringene som står i boka:

1. Rotløshet. I kapittelet om Lindeberg skriver jeg: "Jeg har ikke noe forhold til det Lindeberg som befinner seg utenfor leiligheten lenger. Jeg kjenner hver stein fra Lindeberg-senteret og opp til Asken borettslag, men ikke så mange mennesker her."

Med innvandringskritiske briller er det lett å tolke dette som at innvandrerne har fylt opp leilighetene til mine gamle venner og naboer, men gjennomtrekket på Lindeberg begynte alt på 1970-tallet. Det var en konstant utskifting av venner og klassekamerater, både etnisk norske, indere, spanjoler og gambiere, som er vanskelig å fatte hvis du kommer fra en mindre plass. Og, i motsetning til de fleste andre steder i Norge, så vender de fraflyttede aldri tilbake til drabantbyen. Etter at jeg ble voksen og fikk venner fra andre kanter av landet, har jeg alltid følt på en sorg når juleferien kommer, og folk drar hjem til familie og venner de ellers aldri ser. Da jeg kom hjem til jul på 1990- og 2000-tallet, kom jeg alene.

2. Oslo er hjemstedet vårt. Fosli skriver at utviklingen i Groruddalen har "ført til en likegyldighet for stedet man vokser opp på". Jo da, men slik har det vært siden boligblokkene grodde opp på 1960- og 70-tallet. For mange av oss som har vokst opp i de nye bydelene er det hele Oslo som er hjembyen vår, ikke det vesle stedet i byen hvor barndomshjemmet tilfeldigvis befant seg. Allerede på ungdomsskolen begynner vi å søke utover, for å ta i bruk hele byen og finne seg venner fra andre strøk, og da blir det fint lite viktig å "vende hjem" når man selv skal kjøpe leilighet.

3. Klassereisen som ideal. For unger som bor i blokkområder tar det ikke lang tid å skjønne at det forventes at du skal komme deg videre. Når så du sist en film eller tv-serie eller leste en roman som skildret det å leve i blokk som noe positivt? I «Seierherrene» fra 1991 skriver Roy Jacobsen dette om oppvekst på Årvoll i 1960-årene:

"Man kan jo spørre seg om alle drabantbyboere er tragiske, ulykkelige på bunnen, eller i hvert fall ulykkeligere enn andre mennesker, og det er de, selv om det er en svært beskjeden tragedie, for på tross av stedets opprinnelige identitet som oppfyllelsen av arbeiderklassens drøm, er dette likevel ikke ?målet? i deres liv, slik en villa, en bondegård eller en herskapsleilighet på Frogner med en viss nøkternhet kan sies være målet i en nordmanns liv. Nei, man er underveis når man bor i drabantbyen, ikke bare ungene, men også foreldrene."

4. Sovebyen. Det er lite som skjer mellom leilighetene i drabantbyen, utenom lekeplasser, t-banestasjonen og senteret. Livet mellom blokkene er dødt, hvis du ikke er barn. Er du heldig, bor du ved et velfungerende kjøpesenter som Stovner, Furuset eller Tveita, men tiden har løpt fra de fleste sentrene i Groruddalen. Dette handler heller ikke om innvandring, men om kjøpemønstre og privatbilisme. Dermed visnet også mange av de sosiale møteplassene hen.

5. Barnevennligheten. Det er gjerne den samme barnevennligheten som lokker folk til drabantbyen som skremmer dem vekk igjen. Foreldre begynner å drømme om å flytte når det er andres barn som forstyrrer tv-kvelden, når kveldskosen på balkongen spoleres av andres barns ballspill og når foreldrene innser at det eneste fritidstilbudet i gangavstand er den slitne puben på senteret eller revyer med andres barn i hovedrollene. Drabantbyene er perfekte for barnefamilier, men lite fristende fra du selv inntar tenårene og fram til du får egne barn (og etter at barna dine igjen flytter ut).

Da jeg skrev «Groruddalen: En reiseskildring» var jeg barnløs, men allerede året etter bar det tilbake til drabantbyen igjen, denne gang litt lenger sør, på Manglerud, fordi kona hadde mor og bestemor i nabolaget. Selv vokste hun opp på Årvoll, men oslofolks røtter er noe mer fleksible enn andre. Mine røtter ligger fortsatt i Oslo øst, men akkurat Lindeberg er forbundet med for mange dårlige ungdomsminner, for mange tapte vennskap og minnet om noe som var og aldri kommer tilbake.

Dette var min historie, slik de intervjuede i Foslis bok har sine historier. Mitt poeng er ikke å avfeie religion og etnisitet som bakgrunn for konflikter og kulturkollisjoner i Groruddalen, men å avkrefte Foslis påstand om at Groruddalen var et lykkelig og sammensveiset lokalsamfunn før de «fremmedkulturelle» kom og spolerte idyllen. Det viktigste nå er at man finner ut hva som er Groruddalens problemer før man bestemmer seg for å løse dem, og da må det mer enn 15 intervjuer med folk som har gitt opp til. Hvis problemet er innvandring og islam, da er det bare å stenge grensa, som noen ønsker. Hvis problemene fortsatt er der etterpå, må det andre virkemidler til.