- Alt har sin historie

Bruno Oldani har vunnet en rekke priser for sin design. Vi har besøkt formgiveren hjemme på noe som likner et historisk hittegodskontor.

- Ingenting er stjålet. Bare nevner det, sier Bruno Oldani, der han viser rundt i sitt imperium i Bygdøy allé i Oslo. Formgiveren med norgesrekord i priser, sist Klassikerprisen for merkevare-logo HÅG, har antakelig tilsvarende rekord i ting.

Tvilen skal komme tiltalte til gode, sier jusen, men jeg er ikke sikker på om jeg tror ham, der vi blir innført i hans skattkammer, som blant veldig mye mer inneholder de utroligste butikk- og reklameskilt og rekvisitter, samlet nesten en historisk innføring i norsk reklamehistorie. Men totalt usystematisk.

Mens designeren Bruno Oldani er strukturell, stram og presis i sin formgivning, er personligheten kaotisk som et loppemarked, snakketøyet likeså. Han skifter tema lynsnart, og overhører avbrytelser. Da vi avslutter intervjuet, er nesten fire timer gått og monologen har spredd seg over politikk, hagebruk, design, reiselivsskildring, barneoppdragelse, prisbelønninger, barndomsminner fra hjemlandet Sveits, restaurantliv, penger, kort sagt det meste. Han snakker oss ut døra. Jeg avslår høflig å bli kjørt hjem.

Men neste dag er han på e-posten:

«Jeg glemte i farten----- trenger du mer------tiden gikk så fort, uten at jeg egentlig ble varm i trøya------»

Men det ble jeg.

Minner

Hvor skal man begynne når man vil skildre overdådige Oldani på to trange avissider? Kanskje tingene hans uttrykker mest?

- Minner fra hele verden. Jeg er et stemningsmenneske, innrømmer at jeg er romantisk og sentimental. Tingene har hver sin historie, sier Oldani og vil helst fortelle alle sammen.

- Jeg kjøper ikke, må du tro. Som sveitser er jeg litt gjerrig med penger. Men jeg får så mye. Og finner.

- «Fant» du veiskiltet fra Svinesund også?

- Husker ikke. Det var visst noe feil med det.

- Enn omkjøringsskiltet?

- Det bare lå der i Bygdøy allé. En politimann stoppet meg og spurte om jeg skulle ha omkjøring i stua.

- Du har ikke noen gang tenkt på å bli skraphandler?

- Er du gal, jeg ville tatt med alt hjem. Og leiligheten vår i Selvaag-skuffen på Ullern ser allerede ut som et loppemarked.

Antakelig derfor har han kjøpt ny leilighet i Bygdøy allé. Den er også fylt, den venter bare på Bruno og kona, Charlotte, også sveitsisk og lektor i tysk. Men dørstokken er lang på Ullern. Og så er det noe med sommerkveldene på terrassen med utsikt og lys. Det har han ikke i Bygdøy allé, der han snart har invadert hele oppgangen fra kjeller til loft. Og bakgården. Tidligere en kjedelig asfaltplass. Nå forvandlet av hagebrukeren Oldani til en oase med rododendron og hortensia og hundrevis av blomsterløk som skal spire til våren når Oldani fyller 65. I hjørnet har han også krydderurter, men urter dyrker han helst i hagen sin i hjembyen Zürich.

Han gir meg en vakker liten pose med rosmarin og forteller entusiastisk om 52 glass med selvlaget kvedesyltetøy.

Jordeier

- Du skjønner, jeg er den første i min familie som eier en kvadratmeter jord. Det er lykke. Riktignok hadde vi hage i min barndom, men den var leid. Vi bodde i reinholdsverkets tjenestebolig, far var søppelkjører, mor avisbud. Men egentlig var fatter'n stukkatør, den siste i Zürich, før arbeidsledigheten innhentet ham. Han hadde lært håndverket av sine italienske forfedre. Jeg er et sammensurium av Europa. Mutter'ns far, som var teaterrekvisitør, hadde sine røtter i Tyskland.

Selv ble Oldani norsk, men han tviholder på sitt sveitsiske statsborgerskap. Egentlig hadde han bare tenkt å bli i Norge et år. Det er blitt til 42.

Mens Oldani løper med oss fra etasje til etasje i sitt imperium og viser tenkerom, kårstue, vinbar, leilighet og så videre, prøver jeg å feste noen tråder i hans mangfoldige historie.

Snakketøyet går stadig på høygir, håret stritter, og de varme, brune øyene forflytter seg fra samling til samling: bestikk fra gode restauranter verden rundt (det er i hvert fall rappa), familiebilder, menyer, sardinbokser, bitte små trekkoppleker, som barnebarna nektes adgang til, bokomslag som alene har gitt ham utallige priser, 130 album om likt og ulikt i hans og familiens liv. Originalt og lekkert uført av en lekende kunstner.

Skolesvak

Var det gitt at en gutt fra arbeiderklassen i Sveits skulle bli utøvende formgiver?

Han var dårlig på skolen og mistrivdes. Det førte til at han sendte sine to sønner, i dag formgiver og interiørsnekker, til Steinerskolen. Hans egen mangelfulle skolegang gjorde ham selv til en avholdt og dyktig lærer som professor II (professor elleve som han kaller seg selv) ved Kunst- og håndverksskolen. Han var krevende og streng, elevene kalte ham ayatolla. Det tok han som en kompliment.

- Alle mennesker har rett til en god utdannelse, sier Oldani.

- Jeg ble anbefalt å bli bygningsarbeider i Sveits, men et designstudio averterte etter læregutt, og jeg fikk jobben. Etter fire år sa mesteren at vi måtte reise ut. De andre dro til trendy byer som Paris og Roma, jeg valgte Norge i en tid da grafisk formgiver ikke fantes i det norske vokabularet. Jeg ankom Østbanen 8. november 1958 med en koffert i krokodilleskinn i ekte papp som mutter'n hadde medbrakt fra Argentina, der hun var barnepike i en herskapsfamilie. Hun samlet forresten på menyer fra båtreisen på 1. klasse. Jeg har samlemanien i blodet. Ikke minst fra bestefar. Han hadde et loft fylt av hodeskaller og ekte revolvere, et sted som var forbudt for oss barna. Han truet oss med ridepisken når vi likevel klarte å lure oss opp.

Men jeg samler også for å hente inspirasjon fra ting. Når jeg får en oppgave, setter jeg meg i kjelleren og stirrer på en trekkoppklovn eller en høne som kan legge egg. Jeg kan ikke arbeide til musikk. Anders Kjær sier at jeg ikke har greie på musikk. Det eneste jeg vet om Stravinskij, er at det er en restaurant i Rosenkrantz' gate.

Stjeler

- Jeg prøver å tolke en historie til jeg finner et svar som har betydning for løsningen. Jeg stjeler fra andre. Stjeler du fra én, er det plagiat, stjeler du fra mange, er det forskning. Jeg kan ikke tegne, er delvis fargeblind. Einar Økland kalte meg en montør. Jeg ble sur. Men han har rett.

- Nordmenns forhold til design og formgivning?

- Ikea har betydd mye. Nå er ikke Ikea så flink lenger, det er blitt for nobelt, og jeg tror de unge i dag er eldre i sin tenkning enn vi var. De vil ha kirkeklokker og trendy matpalasser.

- Alessi-farsotten?

- Alessi har laget mye flott, men alle disse duppedittene deres er ikke gode. Jeg tror de ender på loppemarked om ti år som noe vi ler av.

- Trenger vi en ny design på jula?

- Da må jeg skuffe deg. Jeg pynter gjerne hele huset med vatt, vil ha ekte juletre og englehår. Jula skal være slik den var i barndommen min. Og jeg vil felle mine nostalgiske tårer.

SAMLER: Bruno Oldani, spydspiss i norsk formgivning med flere priser enn de fleste, er lidenskapelig samler på alt fra årgangssardiner til trekkoppleker og gamle reklamerekvisitter - hans imperium er et historisk hittegodskontor.