SLÅR TILBAKE: Tidligere daglig leder og forskningsdirektør ved GenØk kommer her med et omfattende tilsvar til Dagbladet-spaltist Øystein Heggdal i debatten om risiko ved genmodifisering. På bildet injiseres en plante med en bakterie i forskningsøyemed.
SLÅR TILBAKE: Tidligere daglig leder og forskningsdirektør ved GenØk kommer her med et omfattende tilsvar til Dagbladet-spaltist Øystein Heggdal i debatten om risiko ved genmodifisering. På bildet injiseres en plante med en bakterie i forskningsøyemed.Vis mer

Alt Heggdal bringer til torgs er «dikt og forbannet løgn»!

Å motsette seg frislipp av genmodifiserte planter er ikke anti-vitenskap. Tvert imot!

Meninger

Er det sant, som Øystein Heggdal hevder, at GenØk er en marginalisert stiftelse ved iskanten, som leverer anti-vitenskap, og null eller negativ kunnskap?

Øystein Heggdals omfangsrike debattinnlegg 11. oktober og ”spaltist”-bidrag 16. november inneholder imponerende mange unøyaktigheter, misforståelser, omtrentligheter og det som verre er. Han skriver om GenØks historie og virksomhet uten overhode å ha realitetssjekket sine formodninger, antagelser og vrangforestillinger. Jeg var selv sentral i denne historien helt fra før starten i 1998 og inntil jeg avsluttet mitt arbeidsforhold til GenØk ved utgangen av 2014. Fra historiens begynnelse, da jeg var en av GenØks gründere til utgangen av 2010 ledet jeg GenØks faglige virksomheter.

Ifølge Heggdal har jeg følgelig vært direkte ansvarlig for å utvikle det Heggdal karakteriserer som ”parallell-vitenskap”, ”negativ kunnskap”, ”null kunnskap” og så videre. Jeg har altså misbrukt mine medborgeres skattepenger. I tillegg beskylder han meg for å være ansvarlig for ”en sultkatastrofe av bibelske proporsjoner” i Zambia, samt for å ha opptrådt fullstendig uvitenskapelig i forbindelse med en ”bioteknologi-konferanse i Malaysia”, hvorved jeg skapte ”hysteri på Filipinene” (Heggdals stavemåte). I tillegg kommer Heggdal med ærekrenkende, ondskapsfulle og totalt løgnaktige karakteristikker av modige, høyt kompetente forsker-kolleger i inn- og utland. Alt Heggdal bringer til torgs er ”dikt og forbannet løgn”!

I sitt siste bidrag (16.11) påstår Heggdal at GenØk/jeg motsetter oss ”å gjøre tilgjengelig de verktøyene som finnes i genteknologien.” Dette er jo rent tøv. Jeg har i mesteparten av mitt voksne liv vært tilhenger og utøver av rekombinante DNA-og genmodfiserings-metoder. Slike metoder har hele tiden vært viktige ingredienser i GenØks og min verktøykasse. Når de anvendes under innesluttede betingelser, uten at arvestoffer eller levende organismer slipper ut i omgivelsene, kan det utvikles storartede nye produkter med anvendelser innenfor eksempel medisin-, mat- og fôrproduksjon. Og den forskningen Heggdal påstår at vi blokkerer må uansett startes under innesluttede betingelser. Men det er vesensforskjell på innesluttet bruk og utsetting av GMO.

GenØk og jeg har altså hele tiden arbeidet på grunnlag av spørsmål som skal besvares og vitenskapelige hypoteser om risiko relatert til utsetting og dyrking av levende GMO i åpne økosystemer. En rekke vitenskapelig baserte risikospørsmål vedrørende biologiske, sosioøkonomiske, juridiske, kulturelle og etiske konsekvenser har aldri blitt tilfredsstillende besvart. Disse må avklares ved vitenskapelig basert risikovurdering, og dette betyr i praksis forskning på grunnlag av hypoteser om uønskede hendelser og bivirkninger. Det er slik forskning utøves, og det foreligger overhode ingen prinsipiell uenighet om dette. Også biotek-industrien framhever gjerne at all god forskning må være hypotese-basert.

Uenigheten dreier seg om hvem som skal utføre slik forskning, og om hvordan man skal veie eksisterende mot fraværende kunnskap. Men, biotek-industrien liker ikke de hypotesene uavhengige forskere utvikler og anvender. Så langt har man hatt en helt bisarr situasjon hvor bioteknologi-industrien, med sine formidable økonomiske interesser av å få GM planter raskt i jord og på bord, selv har utført mesteparten av den eksisterende risikoforskning. Det er sannsynlig at mer enn 95% av verdens forskere med relevant kompetanse arbeider for denne industrien, direkte eller indirekte. Når uavhengige forskere introduserer kunnskap som biotek-industrien ikke liker, blir de utsatt for den type planlagt skadelige kampanjer som Øystein Heggdal fronter i sine artikler.

Pro-GM forskere og biotek-industrien har feilaktig sammenblandet vitenskapelig basert ”biosafety first” med motstand mot vitenskap. Vi som er for bioteknologien, men mot uforsvarlig bruk av den, har en annen forståelse av den underliggende vitenskap. GM soya er ikke "vitenskap" - det er et kommersielt produkt! Å motsette seg ”frislipp” av GM planter er ikke "anti-vitenskap". Tvert imot, uavhengige biosikkerhets-forskere utarbeider vitenskapelig baserte spørsmål og hypoteser, og foreslår å være restriktiv inntil det foreligger plausible svar og avklaringer.

Den sannhetssøkende journalisten Heggdal framstår følgelig som en ”spin-doctor” (egentlig ”spinn-vill”) og som agent for bioteknologi-industrien. Den type argumentasjon, forvrengnings-strategi og karakterdrap av ”farlige” forskere som Heggdal anvender, kommer rett ut av de store biotek-konsernenes PR-byråer. Vi har sett samme tilnærminger anvendt i forbindelse med industriers redsel for økonomiske tap utløst av”forstyrrende” forskning relatert til for eksempel PCB, asbest, tobakk og sukker. Vi gjenkjenner også strategi og argumentasjon fra de kjente pro-GMO lobbyistene Marcel Kuntz og Henry I. Miller, og dem skal jeg komme tilbake til.

Jeg gjør oppmerksom at jeg skriver som angrepet privatperson. Jeg har for øyeblikket ingen som helst tilknytning til GenØk-Senter for biosikkerhet.

Hva slags viten var det GenØk ønsket å bidra med?

Genøkologi dreier seg om å studere samspillet mellom arvestoffer, organismer og de miljøforhold som påvirker deres funksjoner og strukturer. Et av anvendelsesområdene vil være biosikkerhet og risikovurdering relatert til utsetting av GMO og genmodifiserte arvestoffmolekyler (DNA eller RNA). Det dreier seg altså om å muliggjøre forhåndsvurderinger av risiko forbundet med slike anvendelser, det som på engelsk omtales som ”the science of What-if”. Slik forskning må ta utgangspunkt i en definisjon av begrepet ”risiko”.

Såvel fag- som legfolk bruker ofte risikobegrepet feilaktig, idet man oppfatter sannsynligheten for at en bestemt hendelse skal inntreffe som synonymt med risikoen forbundet med hendelsen. Men risiko er entydig definert som sannsynligheten multiplisert med de konsekvenser det vil få dersom hendelsen inntreffer. Dette innebærer følgelig at en hendelse som inntreffer sjelden, allikevel kan innebære ekstrem risiko dersom konsekvensene er alvorlige.

Dersom risikoen ved anvendelse av en ny GMO skal forhåndsvurderes, er det altså kunnskap på tre forskjellige nivåer som kreves. For det første må man kjenne til de mulige uheldige hendelsene som kan inntreffe. For det andre må man kjenne sannsynligheten for at hver slik hendelse skal inntreffe, og for det tredje hva konsekvensene blir om hendelsen inntreffer. Dersom kunnskapen er fraværende, eller sviktende, på noen av disse områdene, umuliggjøres pålitelige forhåndsvurderinger av risiko. Hva angår GMOer og kunstige gen-konstrukter, vet vi forsvinnende lite om alle leddene i ligningen. Vår nåværende kunnskap muliggjør ikke forhåndsestimater av hverken sannsynlighet eller konsekvens forbundet med anvendelser av GMO og genmodifisert mat, og det ville være arrogant å tro at vi har definert alle hendelser som kan inntreffe under alle de miljøforhold GM planter må forholde seg til.

Begrepet ”omitted research” (utelatt eller unngått forskning) er høyst relevant i denne sammenhengen. Det stammer fra farmasøytisk industri, og det henspiller på sikkerhetsforskning som mange anser nødvendig, men som ikke gjennomføres i tilstrekkelig grad fordi de økonomiske incitamentene går i produksjons-, ikke i sikkerhets-retning (Garattini og Liberati. The risk of bias from omitted research. BMJ 321: 845, 2000) . Dersom det påvises at risiko-relevant forskning er ”omitted” eller gir usikre konklusjoner, sier alle internasjonale avtaler og nasjonale lovverk at føre-var-prinsippet skal implementeres.

Føre-var-prinsippet (The Precautionary Principle):

For å oppnå bærekraftig utvikling må politikk baseres på "føre-var-prinsippet". Miljø- og helsetiltak må forutse, forebygge og angripe årsakene til miljøforringelse eller helseskade. Hvor det foreligger trussel om alvorlig, irreversibel skade, skal fravær av vitenskapelig bevis ikke kunne brukes som grunnlag for å utsette preventive tiltak”. (Cameron & Abouchar : Boston College International & Comparative Law Review 14: 1-28, 1991).

Jeg legger vekt på ordet ”forutse”. Det forutsetter forskere som kreativt tenker uønskede hendelser, sannsynligheter og konsekvenser. Deretter må slike tanker og ideer omsettes i arbeidshypoteser som kan bekreftes eller avkreftes ved kombinasjoner av forskning basert på laboratoriemetoder, teoretiske analyser og matematiske modeller.

Praktisering av ”føre-var-prinsippet” vil innebære at man i en konkret søknad om markedsføring av GM planter eller produkter fra slike, anvender en liste over vitenskapsbaserte spørsmål som kan avklare om nødvendig kunnskap i henhold til risikodefinisjonen er tilgjengelig. Dersom så ikke er tilfelle vil ”føre-var-prinsippet” slå inn. Da kan søknaden avvises inntil spørsmålene er tilfredsstillende besvart.

Utsatt eller avlyst markedsføring innebærer færre dollars i kassene. Så det er derfor ikke rart at biotek-industrien misliker uavhengig forskning relatert til risiko-begrepet og ”føre-var-prinsippet”. Men derfra til å benevne slik forskning for ”antivitenskap” og til å forfølge de forskere som utøver den, er et etisk feilskritt for de fleste av oss.

Er GenØk ”en marginalisert stiftelse oppe ved iskanten”?

Det nyetablerte UiT (Universitetet i Tromsø), ”oppe ved iskanten”, var ”front runner” i Norge hva angår gen-kloning og rekombinante DNA-metoder. Flere unge forskere fra pioner-laboratoriene i USA kom for å bygge opp det nye universitetet fra begynnelsen av 1970-tallet. Mange av de forskerne og studentene som ble utdannet i molekylær biologi og genetikk i de nyetablerte forskningsgruppene har senere vært nøkkelpersoner i de relevante fagfeltene ved landets øvrige universiteter. Jeg var selv førsteamanuensis ved UiT fra 1977, og professor i molekylær og medisinsk virologi fra 1983. Da jeg i 1998 var en av de fem professorene som stiftet GenØk, hadde jeg anvendt genklonings- og genmanipuleringsteknikker i 20 år. Jeg hadde bygget opp en aktiv forskningsgruppe som hentet inn betydelige konkurranseutsatte forskningsmidler. Jeg hadde deltatt i forarbeidet til Genteknologiloven og ledet det forskningsrådsfinansierte forskningsprogrammet ”Miljøvirkninger av bioteknologi”. Jeg hadde anvendt de metodene biotek-industrien brukte for å utvikle GM planter, og hadde erfart og publisert i flere fagfellevurderte artikler at disse metodene ikke var så forutsigbare, kontrollerbare og risikofri som de kommersielle GMO-aktørene påsto. Dette var noe av den bakgrunnen som gjorde GenØk og meg ”farlige” for bioteknologi-industrien. Men den førte meg også som invitert foredragsholder og rådgiver til mange land – på universitetene, til departementer, parlamenter, folkemøter og media.

Helt fra starten har GenØk vært en verdsatt deltager i store nasjonale og internasjonale samarbeidsnettverk. Nettverkene omfatter norske forskningsinstitusjoner så vel som internasjonalt anerkjente forskningsmiljøer og uavhengige NGOer. Mer enn 200 forskere fra ca. 40 land, ansatt ved en lang rekke internasjonalt kjente forskningsinstitusjoner, har vært medforfattere på de skriftlige arbeidene som er publisert fra GenØk. Vi har samarbeidet med partnere i blant annet Brasil, Sør-Afrika, Ghana, New Zealand, USA, Kina, Zambia, Sveits, UK, Tyskland, Spania, Sverige, Malaysia, Indonesia, India, Filippinene, og ved alle norske universiteter .

Heggdal må ha tenkt på et annet fremmedord enn ”marginalisert”!

”.. vi får null kunnskap tilbake”?

Det er ikke klart hvilket “vi” Heggdal er talerør for, og heller ikke hva slags “kunnskap” dette “viet” savner så sårt. At GenØk har bidratt med mye ny og samfunnsnyttig kunnskap innenfor genøkologi og biosikkerhet er imidlertid uomtvistelig.

GenØk har utført forskning og utviklet kunnskap, kompetanse og kapasitet innen det interdisiplinære feltet ”genøkologi”. Dette reflekteres i fagfolkenes bakgrunn. Den strekker seg fra genomikk/molekylærbiologi/mikrobiologi/immunologi til økologi, bioetikk, risikoforskning og forskjellige samfunnsfag. Det er altså ikke sant at GenØk i alt vesentlig har ”begrenset seg til bioteknologi i landbruket”. En relativt kjapp googling, kombinert med et raskt besøk på GenØks hjemmesider viser at instituttet har faglige aktiviteter knyttet til hele det store feltet ”moderne bioteknologi”. Dette inkluderer i tillegg til genmodifisering, inklusive de nye CRISPR-teknikkene, også fagfeltene nanoteknologi og syntetisk biologi. Høsten 2015 arrangerte for eksempel GenØk og NIBIO i fellesskap et biosikkerhetskurs for ASEAN-landene i Hanoi. Kurset dreide seg om syntetisk biologi, og omhandlet både helse-, miljø- og samfunnsutfordringer. Medarrangørene her var altså fra Ås. Men de har muligens ennå ikke kvalifisert seg til hederstittelen ”voksne fra Ås”?

GenØk-forskere var frontrunnere i verden med hensyn til eksperimentell forskning på uønskede helse- og miljøvirkninger av GM vaksiner. Vi etablerte dette forskningsfeltet i 1994 med støtte fra Norges forskningsråd. Undertegnede var også i flere år Norges offisielle fagperson og rapportør i relasjon til miljørisikovurderinger av GM vaksinesøknader innlevert til EMA (EUs legemiddelbyrå). Vi fikk faktisk ofte gjennomslag for våre innspill.

Genøk har en imponerende ”track record” med hensyn til forskning. De første originale forskningsrapportene i fagfelle-vurderte tidsskrift ble publisert allerede mens vi var travelt opptatt med etablering i 1998. På de 18 årene GenØk har eksistert har instituttets ansatte publisert opp mot 400 forskningsartikler i fagfellevurderte tidsskrifter. Det er blitt trykket omtrent like mange faglige rapporter, popuærvitenskapelige artikler og bokkapitler. Det er utgitt et stort bokverk (”Biosafety First”, 2007, som er blitt eksportert til, og har høstet storartede anmeldelser i mange land. Boken var en av det store amerikanske forlaget ISBS sine ”Hot picks of the winter 2008”. Mer enn 20 internasjonalt kjente forskere har i dette formidable verket på 612 sider delt sine kunnskaper om sentrale biosikkerhetstema med studenter, forskere og regulatoriske myndigheter. GenØk-ansatte har også bidratt med hundrevis av inviterte foredrag til universiteter, internasjonale konferanser, regulatoriske myndigheter og internasjonale biosikkerhetsforhandlinger over hele verden.

Prinsippene for publisering i fagfelle-vurderte, internasjonale tidsskrift:

Både GenØk-direktør Anne Myhr og forsker Thomas Bøhn har tidligere forklart Heggdal hva det innebærer å få sine forskningsrapporter akseptert og trykket i et fagfellevurdert internasjonalt tidsskrift. Men nok en gang: Det betyr at 2-3 internasjonalt førstelinjes forskere på de emner artikkelen omhandler har gått kritisk gjennom problemstillinger, hypoteser, eksperimentelt opplegg, metodikk samt oppnådde resultater og forfatternes fortolkning av disse. Dersom det foreligger vesentlige mangler på noen av disse områdene blir artikkelen refusert. Etter at en artikkel er trykket blir den lest og referert til av mange kolleger over hele verden. Deres artikler blir igjen referert til, og så videre. Mange hundre til tusener forskere over hele verden har altså lest våre fagfellevurderte artikler og vi har aldri fått noen tilbakemelding om ”kronisk elendig oppsatte forsøk”. Men Øystein Heggdal vet altså bedre!

Thomas Bøhn har besvart Heggdal fyldestgjørende angående våre anvendelser av Daphnia magna (vannlopper) som forsøksdyr i fôringsforsøk. Jeg er medforfatter på alle de artiklene som angripes. Forskningen ble gjennom mange år støttet av Forskningsrådet under ett program med meget intens konkurranse basert på kvalitet og relevans. Heggdal unnlater å opplyse om dette, og også om at D. magna er mye mer enn ”en modellorganisme…..for vannlevende organismer”. Det prestisjtunge NIH (National Institute of Health) i USA har følgende beskrivelse på sine hjemmesider: ”Increasingly, Daphnia is used as a surrogate species to understand genomic responses to environmental stressors that are important factors in human health and well-being.” Det er dette som gjør våre resultater farlige for biotek-industrien, og dermed også for Heggdal.

GenØks ”Biosafety Capacity Building Program”, et bredt anlagt biosikkerhetsprogram for undervisning, så vel som for kompetanse- og kapasitetsbygging startet opp i 2003, etter innstendige oppfordringer fra direktørene Klaus Töpfer (FNs miljøprogram, UNEP) og Martin Khor (Third World Network,TWN). Programmet ble utformet i løpet av 2002, og oppnådde støtte fra UD ved utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson etter en grundig kvalitets- og behovsbasert søknadsvurdering. Programmet ble finansiert først av UD og deretter av Norad. Det besto av flere moduler i form av kompetansegivende kursopplegg med innlagte genteknologi-relevante laboratorieøvelser, Noen av kursene ble arrangert i Tromsø, andre ble plassert regionalt i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Etter hvert ble programmet utvidet med et utvekslingsprogram for unge forskere, finansiert av Fredskorpset. Vi hadde avtaler om forskningssamarbeid med institusjoner over hele verden, under fellesnavnet ”Gateways Institutes”. Det overordnete navnet på totalprogrammet var “Holistic Foundations for Assessment and Regulation of Genetic Engineering and Genetically Modified Organisms.”

Mer enn 700 forskere og andre fagpersoner fra mer enn 120 land har fått innføring i grunnlaget for biosikkerhet i relasjon til GM planter og andre anvendelsesområder for moderne bioteknologi. Vi har undervist ved universiteter i alle verdensdeler og veiledet norske og utenlandske studenter fram til master- og doktorgrader. Dette hadde selvsagt for lengst blitt stoppet dersom det, som Heggdal påstår, hadde innbefattet ”kurset med den spenstige tittelen: ”Hvordan regulere en privatisert genindustri som har potensial til å ødelegge menneskenes framtid.” Dette er rent oppspinn. Det er også ren løgn at GenØk i de første årene drev som konferansearrangører og reisende i ”risikomomentene ved genmodifisering.” Jeg har redegjort for alle de faglige prosjektene vi drev og den forskningen vi utførte og publiserte. Vi arrangerte ingen konferanser på denne tiden, derimot viktige kompetansebyggende tiltak på vegne av Norad og UNEP. Vi reiste også når vi ble invitert av universiteter og internasjonale organisasjoner. I følge lederen for Biosafety Division, CBD Secretariat i Montreal har GenØk vært ”a very important component feeding services to all developing countries under the Cartagena Protocol.”

Biosikkerhetsprogrammet er blitt evaluert av eksterne, uavhengige fagfolk fire ganger; av NINA i 2004, 2006, 2010 og senest av KPMG høsten 2015. Konklusjonene har vært enstydige, som for eksempel:

  • The course has a very high standard and quality, and the holistic approach, covering both the natural and social science aspects of GMOs, is unique, very much appreciated by the participants and highly needed by many developing countries”. NINA, Evaluering av GenØk’s Biosafety Course, 2004 (Minirapport 74).
  • At the overall level it is clear that GenØk has made a significant contribution to the safe use of modern technologies. GenØk’s holistic approach and wide reach puts the institution in a unique position in the global field of biosafety.” (KPMG: Review of GenØk’s Biosafety Capacity Building Program, 2015)

Om GMO, GenØk, og utvikling av uavhengig risiko-relatert kunnskap

Om GenØks påståtte misjonering for ”antivitenskap”, ansvar for ”sultkatastrofe” i Afrika og ”upubliserte resultater” som “skapte hysteri” på Filippinene

Påstand 1: Norge har “blitt en antivitenskapelig stormakt på GMO-feltet.”

Heggdal får det til å høres ut som om Norge er et molbo-land, som ut fra uvitenhet og GenØk-påvirkning går på tvers av en påstått konsensus om at GM planter er like ufarlige som konvensjonelt avlede planter. Heggdal søker herved å tildekke at det fortsatt faktisk bare er 26 av verdens mer enn 200 land som har tillatt kommersiell dyrking av GMO, og at de aller fleste land i dag har genteknologilover med samme målsetninger som Norges. I mange land er markedsaksepten for GM-mat og -fôr svært lav og produsenter er pålagt merking av slike varer.

USA og et fåtall andre land har ingen spesifikk GM-lovgivning og godtar produsentenes konklusjoner om sikkerhet ut fra det såkalte GRAS-prinsippet (”Generally Recognized As Safe”). I disse landene foretas det heller ikke merking eller analyser av mat og fôr som inneholder GM materialer. Norge og 167 andre land har gjort det motsatte og har tilsluttet seg Cartagenaprotokollen, en internasjonalt bindende avtale som bygger på føre-var-prinsippet og en erkjennelse av at genmodifiserte organismer (GMO) kan innebære risiko for økosystem-, dyre- og folkehelse.

I land hvor GM-mat og –for ikke merkes er det umulig å gjennomføre langsiktig forskning på helseeffekter. Og slik forskning er derfor totalt fraværende 18 år etter første dyrkingssesong for GM soya og mais i USA.

Hva er problemene med GM planter?

Det foreligger fortsatt internasjonale kontroverser, også innen forskningsverden, angående anvendelser som ikke er basert på innesluttet bruk. Uenighetene dreier seg om tekniske, sosiale, legale, kulturelle og økonomiske forhold (last for eksempel ned: IAASTD, ”Agriculture at a Crossroads”, Synthesis Report),

Alle som selv har anvendt metodene for genmodifisering vet at de er lite treffsikre og derfor kan gi uforutsigbare, ikke tilsiktede endringer i adferden og innholdet til den ferdigutviklete GMO. Dette kan i prinsippet ha ikke-tilsiktede, negative innvirkninger på både økosystemers, dyrs og menneskers helse. Men påvisning av forskjeller innebærer ikke i seg selv risiko. Sammenhenger mellom forskjeller og påvirkninger på helsetilstanden til økosystemer, viltlevende så vel som tamme dyr og mennesker må avklares ved oppfølgende forskning. Samspillet mellom GMO-genomet og de høyst varierende miljøforholdene GM-plantene skal dyrkes under innebærer at slike forskjeller kan være uttrykt på noen, men ikke på alle dyrkingssteder (se kapitlene 6-10 i Biosafety First - Holistic Approaches to Risk and Uncertainty in Genetic Engineering and Genetically Modified Organisms).

Forskning utført ved GenØk sammen med kolleger fra Brasil, og av andre uavhengige forskere, har demonstrert at disse forutsetningene var korrekte (se for eksempel Agapito-Tenfen et al. BMC Plant Biology, 2014, )

De nyere CRISPR-teknikkene er i prinsippet tryggere og mer treffsikre enn metodene som ble anvendt for å etablere de GM-plantene som i dag er på markedet. Men det har nylig vist seg at også de nye teknikkene kan påføre mottager-cellen endringer på utilsiktede steder i genomet. Det er dermed fortsatt stort behov for GenØk og andre uavhengige biosikkerhets-miljøer.

Det ble nylig rapportert at konvensjonell avl, i direkte konkurranse, var overlegen GM for utvikling av planter med nyttige egenskaper som tørketoleranse og vekst i nitrogenfattig jord. Konvensjonell, tørkeresistent mais vant kappløpet mot GM-varianten. Dette vil neppe øke hverken markedsaksepten eller dyrkingsarealene for GM-planter (Gilbert N (2014). Crossbred crops get fit faster. Nature 513, 292).

Den 18. oktober ble vinnerne av årets ”World Food Prize” (Verdens matvarepris) annonsert og presentert. Det er en fascinerende og inspirerende historie. Prisen ble opprettet av Norman Borlaug for 30 år siden, og benevnes ofte som ”Nobel Prize for Food and Agriculture”. Årets fire prismottagere har brukt tradisjonell avl til å framstille viktige kulturplanter med forbedret næringsinnhold kombinert med store avlinger gjennom såkalte ”bioforsterknings”-strategier. Tre av prisvinnerne (Maria Andrade, Robert Mwanga og Jan Low) er direkte knyttet til utviklingen av den vitamin A-rike søtpoteten OFSP (orange-fleshed sweet potato). Den er så langt den mest anvendte av disse kulturplantene. To millioner husholdninger i 10 afrikanske land anvender nå denne varianten til fortrengsel av hvit søtpotet, som inneholder veldig lite vitamin A.

Den fjerde prisvinneren er Howarth Bouis. Han var pioneren bak innføring av non-GM bioforsterkningsbasert planteavl som en global strategi. Dette skjer gjennom HarvestPlus-programmet og i samarbeid mellom et stort antall internasjonale forskningsinstitusjoner og organisasjoner. Under Bouis’ lederskap er det blitt utviklet nye jern- og sink-forsterkede bønne-, ris- og hvete-varianter. For øyeblikket blir OFSP, samt vitamin A-forsterkede cassava- og mais-varianter testet for dyrking i over 40 land. Bouis og hans forskernettverk behersker selvsagt alle slags genetiske og molekylærbiologiske metoder. Men i en meget lesverdig oversiktsartikkel fra 2006 angir Bouis og medarbeidere at 85 % av de planteegenskapene man kan tenke seg å forbedre kan nås uten bruk av GM (Journal of Nutrition 136: sidene 1064-67). I tillegg får man da utviklet forbedrete, stedsegnete varianter som bøndene kan så om igjen og forbedre ytterligere år etter år. Kommersiell industri-GM gir en eneste variant, som kan gi godt utbytte i noen miljøer, dårligere i andre. Industrien bruker patentsystemene for alt det er verdt og bonden må kjøpe nye frø hvert år.

Noen av disse temaene, samt en rekke andre, behandles på ytterst balansert vis i Synthesis Report (”Agriculture at a Crossroads”) fra det enorme internasjonale forskningsprogrammet IAASTD (International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development) som kan lastes ned fra nettet. Programmet ble drevet fram av Verdensbanken og en lang rekke FN-organisasjoner (FAO, UNDP, UNEP, UNESCO, WHO). Over 400 forskere fra hele verden var medforfattere til rapporten, og et tilsvarende antall deltok i fagfellevurderinger av skriftlige arbeider. I alt sluttet 61 stater seg til rapporten, men 3 av disse (USA, Canada og Australia) reserverte seg på enkelte punkter. Det var imidlertid full enighet om at GM planter ikke var ”Løsningen” på de store problemene. For eksempel sies det (side 45) at tiårene som ligger foran oss krever nytenkning relatert til moderne bioteknologi. Det må startes effektive langtidsstudier som undersøker helse- og miljøeffekter. Og, myntet på USA og de få andre store GMO-produsenter og -dyrkere: ”No regional long-term environmental and health monitoring programs exist to date in the countries with the most concentrated GM crop production.” Derfor, og det bør vel Heggdal merke seg, er langtidsdata ”simply missing and speculative.” Dette forholdet bunner i at biotekindustrien har umuliggjort slike langtidsstudier ved å lykkes med motstand mot merking av GM-produkter, og ved å vanskeligjøre tilgang for uavhengige forskere på prøvematerialer av GM og umodifiserte planter (”Under wraps”, Nature Biotechnology, doi: 10.1038/nbt1009-880)

Den 29.oktober dette år rapporterer New York Times at GM planter, etter kommersiell dyrking i 20 år, ikke har levert, verken med hensyn til økte avlinger eller redusert bruk av sprøytemidler. Europa, som ikke dyrker GM planter i nevneverdig grad, har hatt større økning i avlingene og større reduksjon i bruk av plantevernmidler enn både USA og Canada.

I november-utgaven av Aftenposten Innsikt (side 18) refereres uttalelser fra Ulrich Hoffman, seniorrådgiver i FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD), angående det nåværende landbrukssystem versus utvikling av økologiske landbruksmetoder. Han henviser til forbløffende positive resultater ved økologisk dyrking i 57 land og sier: ”Den eneste strategien som duger er å spre økologiske landbruksmetoder.” Økologisk landbruk utelukker bruken av GM planter.

Hvorfor hører vi så lite om tradisjonell avl som grunnlag for bærekraftig produksjon av mer mat, bedre ernæring, sjølforsyning og kontroll over egne liv og næringer? Det finnes flere forklaringer. Norske myndigheter og media lar seg fullstendig overkjøre av internasjonale pressebyråer som er instruert av biotek-industriens PR-avdelinger. De tradisjonelle avlsforbedringene oppnås av offentlig finansierte institusjoner, og disse har ikke på langt nær de samme ressursene tilgjengelige for media-kjør og lobbyvirksomhet.

Man kan med rette spørre: Hvem tjener på GM-planter bortsett fra bioteknologi-industrien?

Fra 1997 var jeg, og etter hvert hele GenØk, involvert i det internasjonale arbeidet med Cartagenaprotokollen. Denne avtalen regulerer handel med og bruk av levende, genmodifiserte organismer (GMO). Målsetningen er å hindre at GMO skader biologisk mangfold dyre- eller folkehelse. Protokollen er et tillegg til FN-konvensjonen om biologisk mangfold (”Riokonvensjonen”) fra 1992. Norge spilte en nøkkelrolle i hele forhandlingsperioden og da Cartagenaprotokollen ble vedtatt i 2000. I dag er protokollen vedtatt og ratifisert av 170 land.

Cartagenaprotokollens eksistens beviser i seg selv en internasjonal enighet om at GMO kan representere risiko for økosystem-, dyre- og folkehelse. I henhold til Riokonvensjonens § 15 slår protokollen fast at føre-var-prinsippet (Precautionary principle) skal legges til grunn, og at land som importerer GMO skal samtykke før slike organismer transporteres over grensene deres. Protokollen gir et land rett til å forby import av en GMO hvis man mener det ikke er vitenskapelig bevist at produktet er trygt. Men for å kunne utøve denne retten må landet ha bygget opp faglig kompetanse og kapasitet. Og det må foreligge tilgang til laboratorier og metoder som muliggjør deteksjon av GMO i varer som søkes innført i landet.

Påstand 2: Angående reiser og ”store konferanser”.

Mange av mine reiser til Zambia, Filippinene, Kina, Brasil og en lang rekke andre land var forbundet med Norges tilbud om assistanse til oppbygging av kompetanse og kapasitet for implementering av Cartagenaprotokollen. Andre reiser ble foretatt som respons på invitasjoner til å holde foredrag for nasjonale forskningsinstitusjoner og regulatoriske myndigheter, og til og med for parlamentene i UK og på Filippinene.

Påstand 3: ”Sultkatastrofe av bibelske proporsjoner” bekymret ikke Traavik.

Heggdal gjør meg til medansvarlig for en ”østafrikansk sultkatastrofe av bibelske proporsjoner.” Hadde Heggdal hatt injurierende kraft antar jeg dette kunne blitt god advokatmat. GenØk ble anmodet om å bidra til kompetansebygging i henhold til Cartagenaprotokollen av zambiske myndigheter. Vi utførte oppdraget fordi norske myndigheter oppfattet dette som sin forpliktelse i forhold til implementering av Cartagenaprotokollen.

Vandrehistorien om at jeg bidro til at mennesker døde av sult ble plantet av Robert Paarlberg i boken ”Starved for Science” fra 2009. Paarlberg har aldri på noe tidspunkt vært i kontakt med meg. Hans aldeles forskrudde historiefortelling ble videreformidlet til Norge ved en av Heggdals universalgeni-kommentator-kolleger, Jan Arild Snoen. Jeg skulle ha forledet forskere og politiske myndigheter i Zambia til å avslå nødhjelp i form av GM mais. Dette er en ren løgn og innebærer dessuten en gedigen, nærmest diskriminerende nedvurdering av zambiske politikere og forskere. Det eneste sanne er at jeg har vært i Zambia. Til og med to ganger! Men sultkatastrofen ble unngått ved innkjøp av umodifisert mais.

I Zambia faller dyrkingssesongen for mais mellom oktober og april. Det oppstod en matkrise i sesongen 2001-2002 på grunn av langvarig tørke. WSSD (World Summit on Sustainable Development, også kalt ”Rio + 10”) ble arrangert i Johannesburg 26.8-04.09.2002. Professor Mwananyanda M. Lewanika og jeg var begge invitert til å holde foredrag på to av de offisielle side-seminarene. Lewanika var direktør for Zambias nasjonale forskningssenter NISIR (National Institute for Scientific and Industrial Research), og sterkt opptatt av Zambias manglende muligheter til å oppfylle Cartagenaprotokollens forutsetninger. Han anmodet meg om hjelp til å øke Zambias faglige kompetanse og laboratoriekapasitet. Det fikk han etterhvert.

GenØk lot unge forskere fra Zambia hospitere i sine laboratorier i Tromsø, De deltok i våre internasjonale biosikkerhetskurs, og vi prøvde å bidra til oppbygging av Zambias første skikkelige GMO-deteksjonslaboratorium. GenØk-delegasjonene blandet seg aldri opp i landets GMO-politikk. Det gjorde derimot USAs ledende politikere, samt en rekke internasjonale organisasjoner. De forsøkte å presse Zambia til å motta hjelp i form av GM-mais, på tross av at det fantes store mengder umodifisert mais tilgjengelig. Etter en omfattende nasjonal dugnad, som inkluderte alle grupper i samfunnet, bestemte Zambias politiske myndigheter seg for å opprette en ”Fact-finding mission”-gruppe av nasjonale forskere, under ledelse av professor Lewanika. Gruppen besøkte både biotekbedrifter, forskningsinstitusjoner, biosikkerhetskomiteer og NGOer i USA, UK, Nederland, Belgia, Norge og Sør-Afrika. Gruppen rådet ved hjemkomst Zambias myndigheter til å avslå GM-maisen som ble forsøkt presset på dem. Zambia fikk etter hvert tilført tilstrekkelige mengder umodifisert mais fra forskjellige kilder - i seg selv en interessant historie - og Heggdals ”bibelske proporsjoner” må han selv redegjøre for.

Poenget i forhold til påstanden ”sult bekymret ikke Traavik” er at jeg ikke hadde noe som helst med disse prosessene å gjøre. Professor Lewanika har skriftlig redegjort grundig for hele handlingsforløpet, og avviser kategorisk at noen utenforstående tok del i avgjørelsesprosessene: “The decision was entirely a result of internal consultations in Zambia. It was based in part on a scientific assessment of GE foods that called for the use of the precautionary principle.

Påstand 4: Filippinene, GM mais og antistoffer hos folk.

Heggdals anklager er dels feilaktige, dels totalt meningsløse. Men jeg har faktisk besøkt Filippinene ved flere anledninger. Første gang var i 1999, da jeg ble invitert til å holde en foredragsserie ved noen av landets universiteter, samt i parlamentet. Forskerkolleger fra det internasjonalt anerkjente Universitetet i Los Banos, med mye av virksomheten knyttet til landbruk, tok meg med rundt i landet. Herved fikk jeg kontakt med den katolske kirken på lokale og regionale nivåer, og også med småbrukerorganisasjoner. Men de hendelsene og handlingene Heggdal anklager meg for fant sted i 2003.

Etter et parlamentsvedtak ble dyrking av genmodifisert Bt-transgen mais tillatt på Filippinene i 2002. Første dyrkingssesong var således i 2003. I en liten landsby på øya Mindanao oppsto det under pollineringsperioden (juni/juli) en epidemi preget av luftveis-, tarm- og hudsymptomer. Beboerne var overbevist om at epidemien skyldtes eksponering for Bt-transgen pollen. Den katolske kirke i området klarte å organisere prøvetaking, i seg selv et lite under, og sera fra 39 av de 101 impliserte ble sendt til GenØk i oktober 2003. Vi utviklet metoder for påvisning av spesifikke antistoffer mot Bt toksin (Cry1Ab). Slike antistoffer ble påvist i samtlige tilsendte sera. Antistoffenes egenskaper antydet sterkt at individene hadde vært eksponert for Bt toksin i løpet av de siste månedene før prøvene ble tatt.

Det fantes ingen spiseferdig mais i området. Vår arbeidshypotese ble da at antistoffene var utviklet på basis av Bt-polleneksponering via luftveiene. Heggdals påstand om at antistoffene kunne tilskrives noe de kunne fått i seg ”på en rekke andre måter” er helt uforståelig, og jeg tror mange forskere ville like å høre om disse måtene. Mais har blitt dyrket i det aktuelle området i mer enn 400 år. Folk har blitt eksponert for mais og jordbunnsbakterien Bacillus thuringiensis (Bt) gjennom generasjoner uten å utvikle antistoffer mot bakterien. Det innsatte genet i Bt-maisen er hentet fra denne bakterien. Påvisning av antistoffer som bare har kort nedbrytingstid i kroppen, kombinert med det forhold at dette var første dyrkingssesong for GM mais understøttet vår arbeidshypotese.

Våre forskerkolleger fra Los Banos hjalp oss også med å identifisere en lokalitet hvor det kunne samles GM og umodifisert mais som kunne tilfredsstille alle kravene til sammenlignende forskning. De to mais-typene hadde felles genetisk utgangspunkt, ble dyrket side ved side, og ble sådd og høstet ved samme tidspunkt. En ekspedisjon fra GenØk og Los Banos tok prøver fra den nesten modne maisen og foretok analyser i felt for å bekrefte at det ikke hadde foregått genspredning. . Det var disse to maistypene som ble brukt til fôringsforsøk av vannlopper (Daphnia magna).

Påstand 5: Angående upubliserte resultater på en bioteknologi-konferanse i Malaysia.

La oss først fastslå følgende: Internasjonale forskningskonferanser dreier seg om upubliserte resultater. Man presenterer, diskuterer, dissekerer og kritiserer upubliserte resultater. Dette er en av de viktigste globale aktivitetene for utvikling og framgang innen vitenskaping. Den dagen teknologiindustriene har skremt alle forskere fra å delta i vitenskaping på disse premissene, vil samfunnet ha tapt en av sine aller viktigste kilder til utvikling av basal kunnskap. Jeg hadde altså bare fulgt spillets regler om jeg hadde presentert ”de upubliserte resultatene på en bioteknologikonferanse i Malaysia.” Men det dreide seg ikke om noen bioteknologikonferanse. Derimot var jeg invitert til å holde et foredrag på et offisielt biosikkerhetsseminar under det aller første COP-MOP (Conference-Meeting of the Parties) for Cartagenaprotokollen, arrangert i Kuala Lumpur i tidsrommet 23-26 februar 2004. Jeg skulle snakke om, problematisere og diskutere ”Early Warnings in Science.”

Hele poenget var jo nettopp eksempler på forskningsresultater som kunne indikere miljø- eller helseproblemer, og som ikke var publiserte og kanskje ikke kunne bli det på minst ett år. Hva gjør man da, sitter man på resultatene til de er sikre og antatt for publisering, eller kan man på en eller annen måte varsle tidligere, slik det for eksempel er vanlig for smittsomme sykdommer? Jeg nevnte tre eksempler fra egen forskning. Ett av eksemplene var antistoffene til landsbyboerne på Mindanao. Jeg kan fortsatt ikke se at jeg gjorde noe som var uansvarlig eller uetisk. Tvert imot.

Kritikken mot Traavik og GenØk fra ”en gruppe amerikanske vitenskapsmenn”: Gruppen besto faktisk av både menn og kvinner. Men Heggdal ”glemmer” å nevne at samtlige var forskere fra biotekindustrien. Ingen av dem hadde vært tilstede på COP/MOP 1 i Kuala Lumpur. Etter at jeg offentlig hadde korrigert dem både med hensyn til innholdet i mitt foredrag og vitenskapelige grunnlover relatert til presentasjon av upubliserte resultater, hørte jeg aldri mer fra dem.

Om GMO, GenØk, og utvikling av uavhengig risiko-relatert kunnskap

Blant annet om de ”voksne ved NMBU på Ås”, EFSA, anti-GMO aktivister og ”den famøse” Seralini-artikkelen.

Jeg spør “the Heggdal-way”: Hva er det de driver med, de voksne nede på NMBU Ås?

Hvem er disse ”voksne på Ås” som skal overta etter GenØk? Heggdal nevner ingen navn på person eller forskningsgruppe, men jeg går ut fra at benevnelsen henspiller på forskere som er medlemmer i EFSAs GMO-panel og dets filial i Norge, Vitenskapskomiteens Faggruppe for GMO. Ingen av disse to gruppene utfører selv noen som helst biosikkerhetsforskning. De utfører utelukkende risikoanalyser basert på andres forskning, og er beryktet for sin totale tiltro til biotek-industriens forskning og ikke-publiserte resultater. I tillegg særmerker begge gruppene seg ved en meget selektiv bruk av fagfellevurderte publikasjoner (se nedenfor), og de benytter seg så vidt meg bekjent aldri av sin mulighet til å be om ytterligere studier for å avklare produsenters udokumenterte påstander om en GM plantes sikkerhet. Derimot benytter de enhver anledning til å diskreditere uavhengig forskning, publisert i fagfellevurderte tidsskrift, dersom det rapporteres resultater som bekymrer biotekindustrien. Grunnen til dette er at hele EFSA, inkludert GMO-panelet, har vært dominert av personer med sterke interessekonflikter,

EFSA (European Food Safety Authority) har gjennom mange år vært i konflikter med EUs Ombudsman og EU-parlamentet på grunn av manglende integritet, transparens og uavhengighet av de forretningsområdene byrået er satt til å regulere. Bare siden 2010 er det blitt offentliggjort mer enn et tyvetalls tilfeller av alt for nære økonomiske bindinger mellom medlemmer i EFSAs fagpaneler og de industriområdene de skulle regulere. I 2012 ble EFSAs styreleder, Diana Banati, tvunget til gå av da det ble avslørt at hun hadde alt for nære bindinger til GMO-industrien. Hun gikk derfra direkte til en direktørstilling i ILSI, en kjempesvær biotekorganisasjon kjent for sin lobbyvirksomhet til det beste for biotekvennlig lovgivning og risikovurdering .

Jeg stiller meg helt bak forskeren Jean-Paul Herman fra Aix-Marseille Université når han i relasjon til EFSA og GMO-sikkerhet krever ”… independent studies of their safety with publication of the resulting data, and regulatory agencies that give no reason to suspect any conflict of interest.” (EMBO Reports, doi: 10.1038/embor.2012.209). Men EFSAs GMO-panel er dessverre langt fra denne målsetningen.

Jeg er glad for at jeg på et tidlig tidspunkt etter GenØks etablering takket nei til å representere Norge i EFSAs GMO-panel.

EFSA (European Food Safety Authority) i skammekroken:

Roundup er verdens best-selgende ugressmiddel. Hovedgrunnen er at Monsanto selger det i pakkeløsninger sammen med GM kulturplanter som er gjort resistente mot glyfosat, virkemiddelet i Roundup.

Heggdal har, i likhet med ”de voksne på NMBU i Ås”, stor tillit til EFSA. Nylig ble EFSA satt fullstendig i skammekroken gjennom en artikkel publisert i et anerkjent, fagfellevurdert tidsskrift (Journal of Epidemiology and Community Health, (JECH), doi 10.1136/jech-2015-207005 ). Artikkelen gjelder konklusjonen fra WHO-assosierte IARC (International Agency for Research in Cancer), publisert høsten 2015, om at glyfosat må klassifiseres som et sannsynlig humant carcinogen (”probable human carcinogen”).

I mellomtiden hadde EFSA publisert en rapport som konkluderer med at det er usannsynlig at glyfosat representerer en kreftrisiko for mennesker, og at det ikke finnes beviser for at stoffet bør klassifiseres for sitt carcinogene potensiale. JECH-artikkelen er skrevet av 94 anerkjente kreftforskere fra 25 land. De fastholder at glyfosat må klassifiseres som et sannsynlig carcinogen for mennesker, gir sterke vitenskapelige grunner for dette, og kommer med sviende kritikk av EFSAs rapport og de konklusjonene den fremfører.

Jeg må nevne noen av anklagepunktene fordi disse i alle år også har vært grunnlag for vår kritikk av EFSAs GMO-panel som friskmelder en hver GM-plante de har vurdert: Det legges nesten ingen vekt på litteratur som er publisert i fagfellevurderte tidsskrifter, litteratur som er tilgjengelig for enhver som ønsker å lese og etterprøve resultater og konklusjoner. Derimot demonstreres det en overdreven tillit til industriproduserte studier som ikke har gjennomgått fagfellevurdering og som heller ikke er tilgjengelige for offentligheten fordi de er forretningshemmeligheter. JECH-artikkelen bruker uttrykket ”many of the elements of transparency do not exist…”. Og en ytterligere konklusjon fra de 94 er at også glyfosat-holdige preparater (dvs Roundup etc.) må anses som ”likely human carcinogens.” Det hører med til denne saken at EFSA har arbeidet hardt for å unngå at slike preparater fases ut i EU.

Er det virkelig sterk konsensus om at ”genmodifisering er like trygt som tradisjonell avl”?

Det er ikke internasjonal forskerkonsensus om GM-kulturplanters velsignelser for økosystemers, dyrs og menneskers helse. Det var sterke, vitenskapelig baserte innsigelser mot dette dogmet allerede på 1980- og tidlig 1990-tallet, altså før de første GM-plantene ble dyrket kommersielt i 1996. En rekke fagfellevurderte forskningsrapporter, publisert over de siste 10-20 årene har ettertrykkelig vist dette. Noen andre forskere fra Ås publiserte, for eksempel, i 2007 en artikkel som overbevisende demonstrerte sterk forskeruenighet om trygghet, og at denne var relatert til hvem som finansierte forskerne og hvor de var ansatt (Kvakkestad et al. Environmental Values 16: 79-104). Et interessant arbeid fra 2011 demonstrerer at forskere generelt sett er mer uenige om risiko og fordeler ved GMO enn andre yrkesgrupper, og at de er motivert av sterke trossetninger og overbevisninger (Montpetit, Policy Studies Journal 39, 513-533).

Nylig har mer enn tre hundre forskere, som er uavhengige av bioteknologi-industrien, undertegnet en uttalelse som benekter GMO-konsensus og dokumenterer en rekke vitenskapelig avklarte og indikerte virkninger på helse og miljø (Hilbeck A et al. (2015). No scientific consensus on GMO safety Environmental Sciences Europe (2015) 27:4 DOI 10.1186/s12302-014-0034-1). Alle disse uavhengige forskerne har doktorgrad. De er professorer og/eller forskningsledere på anerkjente universiteter over hele verden. De publiserer et stort antall artikler i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter. De har førstelinjes kompetanse på alle GMO-relevante forskningsfelt. De representerer internasjonale forskerorganisasjoner med tusener av medlemmer, som f.eks. ENSSER (European Network of Scientists for Social and Environmental Responsibility) og UCS (Union of Concerned Scientists). Førstnevnte har hovedsete ved Swiss Federal Institute of Technology (ETHZ), sistnevnte ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), to av verdens høyest ansette universiteter.

Man må være utrolig naiv og kunnskapsløs i forhold til vitenskapshistorien for å hevde at konsensus i forskning er en garanti for sannhet, sikkerhet og trygghet. Påtvungen konsensus i forskning er tvert i mot kreativitetens og hypoteseformingens farligste fiende. Blant forskere som utfordret konsensus og skapte nye paradigmer som har forandret menneskenes verden finner vi blant annet: Galileo Galilei, Giordano Bruno, Edward Jenner, Ignaz Semmelweiss, Peyton Rous, David Baltimore/Howard Temin og Stanley Prusiner. De hadde også det til felles at de ble miskjent og motarbeidet av sin samtids mainstream-forskere og makthavere. Søk dem opp!

”Anti-GMO aktivistene” - eller seriøse forskere som ikke er til salgs?

La meg presentere tre personer som alle tilfredsstiller Øystein Heggdals, og biotek-industriens, ”aktivist”-definisjon. John Fagan, Gilles-Eric Seralini og Terje Traavik. De har en god del til felles. De har alle doktorgrader i genmodifiseringsrelevante disipliner. De har alle tilfredsstilt de strenge kriteriene for å være professorkompetent. De har blitt bedømt best kvalifisert blant søkerne til et professorat og har fungert som universitetsprofessorer i mange år. De har veiledet et stort antall doktorgrads- og masterstudenter fram til målstreken. De har ledet forskningsgrupper og institusjoner som har blitt møtt med internasjonal anerkjennelse. De har påtatt seg ledelses- og rådgiverfunksjoner i nasjonale og internasjonale institusjoner og organisasjoner. De har i gjennomsnitt produsert et par hundretalls originale forskningsartikler som er trykket i fagfellevurderte internasjonale tidsskrifter, og disse er i sin tur lest av og referert til av flere tusen forskerkolleger over hele verden. De har alle vært storskala- og langtidsbrukere av metodene som anvendes til GMO-produksjon, og har på et tidspunkt gjennom sin egen forskning blitt klar over at disse metodene ligger veldig langt fra det presisjons- og sikkerhetsnivået som biotekindustrien og dens agenter har tillagt dem.

Denne innsikten anvendes så til å utarbeide vitenskapelig baserte spørsmål og hypoteser. Disse presenterer de, som forskningsmessig sedvane tilsier, i offentlig tilgjengelige oversiktsartikler, foredrag og søknader om forskningsstøtte. Nå begynner biotek-industrien å murre, de mumler om ”anti-vitenskap”, ”ludditter”, samt ”scientists turned activists”. Så setter Monsanto, Syngenta og de andre sine svære PR-avdelinger i sving med å finne ufordelaktige forhold i målpersonenes privat- og yrkesliv. Dersom man ikke finner noe, kan man enkelt konstruere noen ”sannheter”. Deretter kan det hende at disse skaperne av ”anti-vitenskap” får tilslag på noen av sine søknader, og at deres foreløpige eksperimenter indikerer at det faktisk kan være verdt å undersøke noen av de framsatte spørsmål og hypoteser videre. Når slike funn publiseres eskalerer angrepene fra biotek-industrien, og det skys ingen midler for å ødelegge ”forbryterne”.

Denne mobbe-strategien til biotek-industrien er på ingen måte ”ny”. Den har vært anvendt av makthavere, religionsforvaltere og ”big business” til alle tider. De som måtte tvile på min framstilling kan for eksempel lese ”Late Lessons from Early Warnings”, utgitt av EEA (European Environment Agency), som er EUs miljøbyrå, i 2001 (tilgjengelig for nedlasting på EEAs hjemmeside). En nylig mobbehistorie gjelder GenØks storartede unge forskningspartner Sarah Agapito-Zenfen. Den kan leses i Manifest tidsskrift.

Biotek-industriens sannheter finner alltid gjenklang hos en del såkalte teknologi-religiøse ”rasjonalister”, som for eksempel Øystein Heggdal og ”de voksne på Ås”, og de sprer med glede sine nyoppdagede åpenbaringer videre til alle og enhver som ikke er vaksinert mot denne nye opplysningstidens disipler.

Tilbake til våre tre “aktivister”:

John Bruce Fagan (født 1948) forsvarte sin PhD i molekylær kreftforskning ved Cornell University i 1977. Han videreførte sine molekylære kreftstudier i samarbeid med en rekke kjente forskere, og dette førte til en lang serie hyppig siterte artikler i kjente fagfellevurderte tidsskrifter. I 1994 frasa han seg en konkurransebasert kreftforskningsbevilgning på over 600 000 US$. Grunnen til dette var at det var umulig å få finansiert vitenskapelige undersøkelser av uforutsette bivirkninger av genmodifiseringsmetoder. Han gikk så videre med å publisere en rapport som beskrev de uavklarte hypotesene ubesvarte spørsmålene han hadde henvist til. Nå kom han for alvor i biotek-industriens ”suspicious persons”-gruppe, og har siden befunnet seg der.

I 1996 var John Fagan gründeren av aksjeselskapet Genetic ID. Heggdals beskrivelse av denne institusjonen er like upresis og villedende som resten av hans artikkel. Genetic ID er en vellykket, anerkjent og gjennom-akkreditert laboratoriebedrift, som brukes av produsenter innen mat- og fôrsektorene, så vel som av biotekprodusenter. Laboratoriene leverer analyser av GMO-innhold, allergenpåvisning, uønskede mikroorganismer, uønsket innblanding av dyre- og plantearter og bestemmelse av biologiske produkters opprinnelse. Gjennom GLA (Global Laboratory Alliance) leverer Genetic ID tjenester over hele verden. Til informasjon, så har Fagan for lengst trukket seg ut av Genetic ID.

Det er altså ondsinnet og fullstendig feil å påstå at Fagan har egeninteresser i å arbeide for sikrere bruk av GMO. Det er direkte løgn å påstå at Fagan ikke har gjort rede for eventuelle ”competing interests” i våre felles artikler. Påstanden avslører bare at Heggdal ikke har lest artiklene – noe som også GenØk-forsker Thomas Bøhn har påvist i et debattinnlegg i Dagbladet.

Øyvind Heggdals presentasjon av Gilles-Eric Séralini er enda mer virkelighetsfjern og ondsinnet. Seralini (født 1960) forsvarte i 1987 sin doktorgrad i biokjemi og molekylær biologi ved Universitetet i Montpellier. Etter å ha drevet kreftforskning i 4 år ved to internasjonalt kjente laboratorier i Canada, fikk Seralini et professorat ved Universitetet i Caen (Normandie). Der anvendte han molekylærbiologiske metoder, inklusive genmodifiseringsmetoder, i det faglige grenselandet mellom hormonforskning og kreftforskning. I årene som fulgte mottok han vitenskapelige og populærvitenskapelige priser, og har blitt brukt som rådgiver for EU og den franske regjering på en rekke felter, inklusive forskningsetikk. Han har mottatt en høythengende orden for sine 16 år som ”public servant”.

Heggdal får seg til å påstå at ”… Seralini selger i dag homeopatisk medisin som skal detoxe kroppen for GMO-gifter.” Dette er en regelrett løgn, som Heggdal uten noen form for realitetssjekk har videreført fra biotek-industriens svertekampanjer. Seralini utfører fortsatt sine vanlig aktiviteter med stor dyktighet. Homeopatiløgnen henspiller på en serie interessante artikler i fagfellevurderte tidsskrifter, hvor plantehomogenater brukes til behandling av forskjellige typer cellekulturer (se for eksempel Gasnier et al. Journal of Occupational Medicine and Toxicology 2011; 6:3). Den laveste konsentrasjonen som anvendes er 2%, skyhøyt over hva som kan kalles homeopatisk!

Øyvind Heggdal henger ikke direkte ”aktivist”-plakaten på undertegnede. Men indirekte gjør han jo det i fullt monn.

Og enda en anti-GMO-aktivist, luditt og parallellvitenskapelig bakstreber?

President Obama uttalte i et Twitter-intervju med Bill Maher fredag 4. november 2016: ”If it turns out that some of these genetically modified foods aren’t healthier, aren’t more productive and use more pesticides, then we should follow science. If in some cases they are not causing any harm then we should follow the science there as well.”

Obama sier her det samme som Fagan, Seralini og jeg har prøvd å få gjennomslag for i alle år. Tilhører Obama dermed de samme uvitenskapelige kategorier som oss?

Seralinis ”famøse rottestudie”

Merkelappen “famøse rottestudie” ble introdusert av biotek-finansierte næringsorganisasjoner som ILSI (The Life Sciences Institute) og mediebyråer som SMC (Science Media Center). Deres meget ressurskrevende anti-Seralini kampanjer ble karakterisert i The Guardian som ”a triumph for the scientific and corporate establishment which has used similar tactics to crush other scientists.”

Jeg skal kort oppsummere hva saken dreier seg om. De som måtte ønske å gå dypere inn i den kan lese vår fagfellevurderte artikkel fra 2015 i Environmental Sciences Europe (The Seralini affair: degeneration of science to re-science? DOI 10.1186/s12302-015-0049-2). Der finner man også dokumentasjon og litteraturreferanser for den historien som nå følger.

En artikkel skrevet av professor Seralini og samarbeidspartnere ved universitetene i Caen og Verona gjennomgår vanlig, grundig fagfellevurdering og publiseres i tidsskriftet Food and Chemical Toxicology (FCT) den 19 september 2012. Artikkelen rapporterer funn med relevans for risikovurdering av Monsantos GM-mais NK603 og av Roundup, det herbicidet maisen er gjort resistent mot. Det er logisk å teste dem sammen, siden det er slik de brukes. Artikkelen beskriver fôring av rotter med mais, GM eller umodifisert, og Roundup, både hver for seg og i blandinger. Forsøksperioden strekker seg over en hel livslengde, ca. 2 år, og er således den aller første av sitt slag. Formålet er å undersøke forskningsbaserte indikasjoner på kronisk nyre- og levertoksisitet. Forsøksprotokollene følger OECD-retningslinjene for toksisitetsstudier, og er nær identiske med de som ble anvendt av Monsanto-forskere som i 2004 ikke fant noen toksiske effekter på rottene ved fôring i 91 dager (Hammond et al. Food and Chemical Toxicology (FTC) 42: 1003, 2004). OECD-retningslinjene anbefaler at samme rottestamme anvendes i langtids- som i tidligere publiserte korttidsforsøk, og den anbefalingen ble fulgt av Seralini-gruppen. Korttidsstudiene som ”friskmeldte” GM-maisen og langtidsstudiene som rapporterte kroniske nyre- og leverskader ble altså utført med samme rottestamme, Sprague-Dawley (SD). Forskjellene lå i lengden på studiene, og i Seralini-gruppens bedre analysemetoder. Påstanden om at SD rotter ”er avlet for lett å utvikle kreft”, er løgn.

Seralini-gruppen rapporterer overbevisende funn av nyre- og leverskader som blir alvorlige først etter 91 dagers fôring. I tillegg rapporteres det om økt dødelighet og forekomst av svulster (”tumors”) hos de GM-mais- og Roundup-fôrete dyrene. Ordet ”kreft” (”cancer”) nevnes ikke i artikkelen. ”Svulst” og ”kreft” er ikke synonyme begreper. Prosjektet ble gjennomført i følge OECD’s toksikologiske retningslinjer, og resultatene ble beskrevet i henhold til disse. Men retningslinjene krever også at dersom det observeres utvikling av svulster under et slikt studium, så må disse rapporteres. Det gjør Seralini-gruppen, og tumorfunnene beskrives, slik retningslinjene tilsier, som sekundære observasjoner som krever oppfølgingsstudier basert på en forsøksprotokoll tilpasset kreftstudier.

I tillegg til den tidligere beskrevne industrikampanjen organiseres det en e-mail-kampanje som oppfordrer ”troverdige” forskere å skrive til FCT-redaksjonen for å kreve at Seralini-artikkelen skal trekkes tilbake. Og da begynte den uverdige industridrevne farsen å ta form. En måned etter at Seralini-artikkelen ble publisert oppretter FCT en ny stilling som assisterende redaktør, og fyller stillingen med den tidligere Monsanto-ansatte forskeren Richard Goodman. Han drev fortsatt sin forskning ved University of Nebraska, med generøs støtte av de største bioteknologi-konsernene. Han har også nær tilknytning til ovennevnte ILSI, som har en lang historie med lobbying til beste for ”lempelig” utforming av GMO- og pesticid-lovgivning. WHO utelukket i 2006 ILSI fra deltagelse i utarbeidelse av sikkerhetsstandarder.

Kort tid etter denne ansettelsen går FCT-redaksjonen på nytt gjennom Seralini-gruppens enorme rådatasamling. Dette leder opp til at FCT-redaksjonen i november 2013, over ett år etter at Seralini-artikkelen ble publisert, annonserer at den trekker artikkelen tilbake. Sjefsredaktør A.W. Hayes skriver at det ikke er funnet noen feil i data eller resultater. Det har ikke funnet sted noen brudd på regler for vitenskapelig publisering: ”The review of the data made it clear that there was no misconduct. However, to be very clear, it is the entire paper, with the claim that there is a definitive link between GMO and cancer that is being retracted.” Men nå får Hayes og Goodman så hatten passer av et stort antall uavhengige forskere fra mange vitenskapelige disipliner. Som ovenfor angitt, ordet ”cancer” finnes ikke i artikkelen, og forfatterne fremmer ingen ”definitive link between GMO and cancer.” Tvert i mot framholder de selv at deres tumorresultater ikke er konklusive og at funnene må følges opp av nye studier med en cancer-tilpasset design. Kritikken fra velrennomerte forskere over hele verden hagler, og resultatet er at Richard Goodman blir sparket ut av redaksjonen, mens sjefredaktør Hayes ble ”omplassert” til en annen stilling.

I juni 2014 ble Seralini-artikkelen re-publisert, med en lenke til alle rådata, i det fagfellevurderte tidsskriftet ESEU (Environmental Sciences Europe). Det ble ikke gjennomført noen ny fagfellevurdering av ESEU, men sjefsredaktør Henner Hollert framholdt at dette var unødvendig fordi den vitenskapelig fagfellevurderingen ”had already been undertaken by Food and Chemical Toxicology, and had concluded there had been no fraud or misrepresentation.”

Ut fra ovenstående, som kan dokumenteres inngående, er det umulig å forstå hvordan det kan komme påstander om ”tvilsom forskning”, ”at rottene fikk kreft,…., men det gjorde også rottene i kontrollgruppen”, og at GenØk var ett av de få forskningsmiljøene i verden som støttet ”denne elendig oppsatte studien.”

Og det blir bare komisk når til og med professor Audun Nerland i ”Folkeopplysningen” påstår at det var like mange krefttilfeller i kontroll- som i testgruppene. En slik artikkel hadde aldri sluppet gjennom den første fagfellevurderingen, og i hvert fall ikke gjennom FCT-redaksjonen. Dessuten kan en hver forvisse seg om dette ved å lese artikkelen. For Seralini-artikkelen er fortsatt en viktig del av den vitenskapelige verdenslitteraturen.

Om GMO, GenØk, og utvikling av uavhengig risiko-relatert kunnskap

Blant annet med litt smågodt om ”parallell-vitenskap”, ”Folkeopplysningen”, kokkelimonke med både ”De Rødgrønne” og Bioteknologinemnda, samt om teknologiutvikling til menneskehetens og Tellus’ beste.

Hva driver Øystein Heggdal og hans meningsfeller med?

Vitenskap dreier seg i utgangspunktet om faglig baserte spørsmål og hypoteser, ikke om meninger. For GenØk-forskere er dette et ufravikelig krav. Men det er det åpenbart ikke for fanatiske, uopplyste pro-GMO-aktivister.

Heggdal har vært meget opptatt av anti-vitenskapelige konspirasjoner som GenØk skal ha deltatt i. La oss nå se litt nærmere på hva to av Heggdals meningsfeller og med-konspiratører driver med.

”Parallell-vitenskap” som ”bekrefter hva de mener fra før”: ”Vitenskaps-formidleren" Marcel Kuntz.

Disse betegnelsene hadde faktisk gitt en viss mening dersom de ble knyttet til biotek-industrien. Og ”Vitenskapsformidler” høres jo ut som merkelappen på en rimelig uavhengig og objektiv yrkesutøver. Men hvis renommerte uavhengige forskere som Seralini og Fagan har fortjent et ”aktivist”-stempel, så har Marcel Kuntz fortjent “manipulator”-stempelet.. Kuntz utnevner uten motforestillinger enhver som måtte ha kritiske spørsmål angående GMO-biosikkerhet som utøvere av ”parallel science”. Dette innbefatter forskere, institusjoner, faglige konferanser og vitenskapelige tidsskrifter, og Heggdal referer ham med lyst og glede. Men hvem, og hva er så denne Marcel Kuntz? Jo, han har doktorgrad i molekylær biologi, han er professor, og han har i lang tid samarbeidet tett med biotek-gigantene Monsanto og Syngenta. Han har patentsøknader på gang sammen med Syngenta. Vi kjenner hans fullstendig rabiate angrep på forskere som framsetter ”ubehagelige” spørsmål og hypoteser. Dette utøver han ikke minst på det famøse nettstedet ”Genetic Literacy Project”. Der kan han fritt utgyte sine ondsinnetheter, og det er bare Øystein Heggdal og hans meningsfeller som leser og suger til seg de oppkonstruerte ”sannhetene”.

I desember 2012 gjør imidlertid Kuntz et strategisk feilgrep. Han publiserer en artikkel i det anerkjente forskningstidsskriftet EMBO Reports (EMBO: European Molecular Biology Organization). Artikkelen trykkes i en av de ikke-fagfellevurderte seksjonene, under den spenstige tittelen: ”The postmodern assault on science. If all truths are equal, who cares what science has to say?” Kuntz tror ikke alle sannheter er likeverdige, han tror at bare biotek-industriens sannheter er verdt å stole på. Alt annet er ”parallell-vitenskap”. Men dette tidsskriftet leses av all verdens fremragende forskere. Nå får han en storm av motreaksjoner fra vel-renommerte forskere ved anerkjente universiteter i USA, Canada, Frankrike, Nederland og New Zealand. Som Heggdal selv ville sagt det: ”Kritikken mot Kuntz og Heggdal kan vel ikke sies skarpere enn den som ble levert av to verdenskjente forskere fra USA og Canada: ”The dialectic of regular and parallel science only serves to stew an unchecked political agenda that undermines the scientific method by creating more uncertainty and less robust science” (EMBO Reports Online Dec. 21, 2012. Doi: 10.1038/embor.2012.205)

Og hva med Henry I. Miller, en annen meningsfelle?

Journalisten Jean-Claude Jailette skrev i 2012 en artikkel i Marianne magazine som blant annet anklaget professor Seralini og hans medarbeidere for å ha begått ”a scientific fraud in which the methodology served to reinforce pre-determined results.”, altså det samme som Marcel Kuntz og Øystein Heggdal har anklaget både Seralini og GenØk/meg for. I november 2015 ble både Jailette og Marianne dømt i High Court of Paris for ærekrenkelse av forskerne og deres forskningsstiftelse CRIIGEN. Under rettssaken ble det bevist at den som opprinnelig hadde formulert beskyldningene om ”fraud” (juks, bedrageri) var den amerikanske pro-industri-lobbyisten Henry I. Miller. Han hadde tidligere gjort seg bemerket ved å drive omfattende, industri-bekostede kampanjer for å diskreditere og ærekrenke forskere som lenket tobakk til kreft og hjertesykdom. Han har også stått for kampanjer som bagatelliserer bruk av kjernekraft og påstår at litt stråling kan være en fordel for oss. Og nå står han altså i spissen for kampanjer som forherliger all bruk av GMO og også av pesticider. Hans siste større kampanje var rettet mot forslaget om å innføre merking av GM-mat i California. Øystein Heggdal er virkelig en av de store gutta!

”Folkeopplysningen”:

Det er selvsagt ytterst smertefullt for meg når Heggdal refererer en vitenskapelig ressursperson som kjenner til utrolig mye negativt om GenØk: ”Men som Lasse Nederhoel i Teddy TV sa til meg; hadde vi skulle gått løs på GenØk, måtte vi viet et helt program til dem. For der oppe er det veldig mye rart.” Tenk om de hadde gått løs på GenØk, og så Teddy TV, da gitt! Der dreier det seg om smarte karer, rasjonalister og sånt! Det kan godt tenkes at Teddy TV-gutt Magnus Nome oppdaget ”veldig mye rart” i løpet av de to korte telefonsamtalene jeg hadde med ham før det ble stille. Hvor skulle Teddy-guttene ellers ha det fra?

Alle med det minste snev av forståelse for tematikken må ha oppfattet at dette dreiet seg om et totalt pro-GMO-rigget TV program. To molekylærbiologi-”amatører” var satt opp mot to professorer, som brukte titlene sine for det de er verdt for å få over et fullstendig tendensiøst, pro-GMO-budskap. Teddy TV-gutta besøkte bare utenlandske fagfolk med positive, produksjonsrettede problemstillinger. Det ble ikke opplyst noe som helst om genmodifiseringsmetodenes innbakte mangel på presisjon og forutsigbarhet. Man problematiserte ikke forskjellige økosystemers uforutsigbare påvirkninger. Cartagenaprotokollen ble overhode ikke nevnt. Man påpekte ikke at det nå er vist at man for de fleste formål kan oppnå minst like gode resultater med tradisjonell avl.

Og på toppen av Folkeopplysnings-kransekaken sitter professor Audun Nerland, tidligere leder av Vitenskapskomiteenss Faggruppe for genmodifiserte organismer (ja, den heter faktisk ”for”, og gruppen lever godt opp til dette). Nerland feilinformerer det norske folk rett opp i øynene angående Seralini-artikkelen, ”den famøse”. Han ser skjelmsk inn i kamera (blunk, blunk) og bekrefter at det var like mange ”kreft”-tilfeller i kontrollgruppene som i GM-mais/Roundup testgruppene. Dette er rett og slett usant, og hvis Nerland faktisk har lest artikkelen er det regelrett løgn!

Tjenester fra ”De Rød-Grønne”?

Det er vanskelig å forstå hvor Heggdal vil hen med disse hentydningene. Jeg har vært medlem av, men aldri noen gang politisk aktiv i SV. På tidlig 1970-tall var jeg leder for Østmarka SF, og også for partiets sentrale økopolitiske utvalg. Noen av Heggdals utenlandske kumpaner har også forferdeliggjort meg fordi jeg skal ha sympatisert med den erke-sosialistiske bevegelsen ”Framtiden i våre hender”!

Men uansett, Heggdals konspirasjonsteorier og dårlig skjulte hentydninger om nærmest korrupsjonsaktige kokkelimonke-forhold til ”de rød-grønne” savner ethvert grunnlag. Den første bevilgningen til GenØk over statsbudsjettet kom under Bondevik I, mens den største veksten i bevilgninger og antall ansatte fant sted under Bondevik II. Underveis hadde jeg gode samtaler med borgerlige politikere, og med departments-ledere. Jeg hadde dessverre aldri gleden av å møte Kristin Halvorsen. Men jeg var så heldig å få samarbeide med svært dyktige styreledere og styremedlemmer, og blant dem også Aina Bartmann og Sissel Rogne, gjennom alle de 12 årene jeg hadde lederposisjonen i Genøk. Jeg var GenØks aller første ansatte. Fra 1998 til utgangen av 2001 hadde jeg en 20%-stilling som daglig leder, ved siden av mitt heltidsarbeid som professor og faggruppeleder ved UiT. Fra 2002 ble det opprettet en separat administrerende direktør-stilling. Jeg påtok meg da en forskningsdirektør-stilling, og denne var kombinert med professor II-stilling i genøkologi ved UiT. Denne ordningen fungerte utmerket helt fram til jeg gikk av med pensjon ved utgangen av 2010. Deretter arbeidet jeg som spesialrådgiver for GenØk til utgangen av 2014. Og jeg har fortsatt ikke møtt Kristin Halvorsen!

Samrøre med Bioteknologinemnda?

Nemnda besto til en hver tid av 21 høykompetente medlemmer fra hele Norges land, fra forskningsinstitusjoner og interesseorganisasjoner, samt et svært sakskompetent sekretariat. Og alle danset etter Terje Traaviks/GenØks pipe? Get real, Øystein Heggdal!

Og: Vi er veldige glade i film her ”oppe ved iskanten”. Vi har blant annet en årlig internasjonal filmfestival som er høyt anerkjent. Vi ønsker både Oslo og Ås velkommen etter! Men det blir aldeles surrealistisk når Heggdal mener GenØk bestemte hva slags filmer Bioteknologinemnda skulle bruke i sine samfunnspålagte undervisningsoppdrag!

”Det er ingenting som tyder på at…..”

The problem is that we´ve always worked from the wrong end. We´ve always looked for very gross and obvious endpoints, such as cancer and mortality". (Professor Theodora Colburn, pioner på miljøvirkninger av landbruks- og industripesticider)

Et gammelt ordtak om risiko fastslår at ”fravær av bevis er ikke bevis for fravær!” Det forundrer meg alltid når skarpe, for eksempel media-, folk unnlater å stille skarpe spørsmål til noen som skråsikkert hevder at en teknologi er trygg og problemfri. Slike spørsmål kan for eksempel være:

• Er det overhode blitt utført uavhengig risiko-relevant forskning? Og her skal man ikke la seg avspise med et ja eller nei svar!

• Har tilsynelatende relevant forskning:

- Stilt de riktige spørsmålene?

- Vært basert på de relevante hypotesene?

- Anvendt adekvate eksperimentelle forsøksopplegg og modeller?

- Anvendt adekvate prøvetakings- og analyse-metoder?

Man må selvsagt underkaste svarene kritisk evaluering ved å konfrontere og utspørre forskere og andre ressurspersoner. I sin klassiske artikkel ”The risk of bias from omitted research.” angir Garattini og Liberati et klart utgangspunkt når de sier: ”For å produsere bevis må vi arbeide uavhengig, frigjort fra fordommer og økonomiske interesser…

De kommersielle GM-anvendelsene drives fremover av grupper og individer som har økonomiske fordeler av dem. Det kan meget vel tenkes at noen av drivkreftene også er idealistiske. Man tror at anvendelsen vil gi stort sett positive effekter. Man tror ikke på hypotetiske bivirkninger og risikomomenter. Majoriteten av forskere med gen-snekrings-kompetanse er engasjert i problemstillinger rettet mot at resultatene (produktene) skal finne praktisk anvendelse med økonomisk gevinst. Dette innebærer at samfunnet har et underskudd på kompetanse rettet mot å identifisere mulige problemområder, for så å søke avklaring på om, og i hvilken grad, disse kan innebære risiko i virkelighetens verden.

Avslutningsvis vil jeg, som eldre menn gjerne gjør, sitere meg selv fra gamle dager (Traavik T. Sidene 117-119 i ”For tidlig kan være for sent”. Utredning for DN, nr. 1995-5, Trondheim, 1995 (ISBN 82-7072-181-6). Jeg beskriver og eksemplifiserer krysspressituasjonene som oppstår ved anvendelse av moderne bioteknologi, liksom ved enhver annen kommersiell teknologi-anvendelse, og fortsetter: ”De positive virkningene er åpenbare, og tilgjengelige her og nå. Presset for raskt å dra nytte av dem vil være kraftig. Negative konsekvenser er teoretiske, og ofte langsiktige. De tillegges derfor relativt liten vekt, og man tror forøvrig at det vil utvikles teknologiske løsninger også på disse problemene.”

De ørkesløse debattene basert på å være for eller i mot genmodifisering fører ingen steds hen. De produktive spørsmålene er: 1) Kan det hende at noen anvendelser av GM kan medføre uforutsette skadevirkninger og risiko?; 2) Hvordan kan vi avklare slike og forebygge eller unngå dem?; 3) Og hva gjør vi i mellomtiden? Stikkordene er arbeidsfordeling og tillitsbasert samarbeid. Dersom det omsettes i praksis, vil de industrielle genteknologi-miljøene og de nye genøkologi-miljøene kunne utfordre og forsterke hverandre gjensidig både intellektuelt og metodologisk. Kanskje kan man enes om en felles overordnet målsetting: Teknologi-utnyttelse til menneskehetens beste uten at økosystemene og organismene på romskipet Tellus kompromitteres.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook