Alt hva hjertet begjærer

PROLOG

- Er du vakker, kan du oppnå alt.

Det var dette hun husket best: morens ord, morens stemme, morens ansikt i speilet over toalettbordet i det lyse soveværelset med dør rett ut til en veranda. Mens hun studerte ansiktet sitt i speilet, snakket hun gjerne til den lille datteren, så på henne, smilte. Ellers var hun ofte travel, irritert eller sørgmodig, men i speilet var det godt å se på ansiktet hennes, i speilet var hun aldri dratt og stygg og gammel.

- Alt du vil i hele verden.

Men moren var jo vakker . . .

Nicole skjønte at hun likevel ikke hadde oppnådd alt hun ville. Faren hadde reist fra dem og snart måtte de flytte. Dette var vanskelig å forstå. Var det mulig at moren likevel ikke var vakker nok? 'Er du vakker, kan du oppnå alt . . .' Var disse ordene hun gjentok, og som Nicole elsket lyden av, rytmen og betoningen i, som om de utgjorde refrenget på en kjent, kjær sang, var det moren sa i virkeligheten en oppfordring til henne? En slags befaling om å vokse opp og bli enda vakrere enn hun selv var, slik at hun kunne bli sikker på å oppnå alt hun ville.

- Alt hva hjertet begjærer, sa hun og trakk i en usynlig hudfold under haken. Så sukket hun, og Nicole likte dette sukket også, fordi det liksom understreket sannheten og alvoret i dette som var uttalt, som både inneholdt et løfte og en forpliktelse.

Hun elsket og så opp til moren. Moren var der alltid. Faren var som regel borte. Selv før han reiste hadde han vært mye borte. Nicole var enebarn og tenkte mye på faren sin, på at hun ville at han skulle ha vært der, selv om hun og moren egentlig ikke savnet noen mann i sin tilværelse. Det var blitt sagt ofte nok, menn var ikke til å stole på, dem måtte man være forsiktig med, bare se hvordan de nå ville bli nødt til å flytte fra dette store, fine huset, bare fordi . . .

Det var forresten ikke sant at moren alltid var der. En periode da hun hadde hatt jobb med å demonstrere kosmetiske produkter, hadde hun reist avgårde omtrent hver helg. Og det var ikke sant at faren ikke var til å stole på. Hun husket lukten av ham når hun satt på fanget hans, den var til å stole på. Hun husket ytterklærne hans i gangen, og hvordan lyset over pulten på arbeidsværelset skinte i de runde brillene hans når han arbeidet hjemme om kvelden. Når hun kom inn og sa godnatt, ble hun omsluttet av dette gule lyset på samme måte som hun ble omsluttet av armene og lukten hans, og i noen øyeblikk følte hun seg fullstendig trygg. Det var dette hun ikke kunne la være å tenke på. Og hun lurte på om moren satt foran speilet og gjorde seg vakker fordi hun egentlig følte det på samme måte, og lengtet etter å bli omsluttet, hun også, og forsøkte å mane ham tilbake: 'Er du vakker, kan du oppnå alt hva hjertet begjærer . . .'

Men blikket hennes på Nicole i speilet inneholdt en oppfordring også, som om de måtte være to om det, som om det hvilte et ansvar på henne også, for å få manet frem så mye lykke. Hun skjønte tidlig at hun måtte sørge for å bli vakker hun også, like vakker som moren. Men når hun stakk hodet frem og fikk øye på seg selv i det nederste hjørnet av speilet, under morens albu, kunne hun ikke forstå hvordan dette skulle skje, for de var ikke like, de to. Morens hår var lyst i toner og sjatteringer som varierte med humøret; hennes var mørkt, kraftig, tykt og uforanderlig, siden moren alltid klipte det for henne på samme måte, ganske kort i nakken, og med pannelugg. Morens ansikt var hjerteformet med en liten hake, hennes var mer firkantet med kraftig hake. Morens øyenbryn var nesten usynlige, så hun måtte tegne dem opp med høye buer som så flotte ut, hennes øyenbryn var tykke og mørke enda hun bare var ni år gammel.

- Dem skal du nok få jobben med å plukke, jenta mi, sukket moren. - Men ellers er du nydelig, en skjønnhet, en mørk edelsten, sa hun og klemte datteren inntil seg så de ulike duftene av kremer og lotion og hårlakk stakk i nesen. - Vi to trenger ikke noe mannfolk i huset, mumlet hun og klemte enda hardere. Men Nicole visste at det var menn hun snakket med i telefonen når hun lukket seg inne på soveværelset og ble der i halvtimevis. Det gjorde ingenting, for da kunne hun selv i fred og ro drive sin egen maning inne på farens arbeidsværelse hvor moren ikke likte at hun gikk inn, sikkert fordi lukten av faren ennå svevet i luften der inne og tingene hans sto slik de hadde stått før han dro. Da satte hun seg i den dype kontorstolen av skinn, trakk bena opp under seg, støttet hodet på armlenet og rugget på kroppen slik at stolen begynte å huske og svinge frem og tilbake, slik de hadde husket sammen. Da kom han tilbake til henne.

Men dette måtte hun slutte med da de flyttet fra det store huset, til den lille leiligheten i nabobyen. Der var soveværelset så lite at det nesten ikke ble plass til toalettbordet med det store speilet, og de måtte spise ved et lite bord på kjøkkenet.

- Er du vakker, kan du få alt du ønsker deg, sa moren. Hun måtte sitte på sengekanten når hun ville speile seg, trekke i noen hårstrå, lage kyssemunn før hun malte leppene røde. Da skjønte Nicole enda bedre hva hun mente, for hun ønsket seg så inderlig bort fra alt dette, og kunne nesten ikke vente til tiden var inne, til hun ble vakker nok til å bli lykkelig.

I

- Du sier du elsker meg, sier hun og smatter på ordene som om hun hadde en daddelsten i munnen. - Men du gir meg bare mat. Hauger av mat. Dynger av mat. Mat, mat, mat . .

- Du overdriver som vanlig, svarer han. - Jeg bruker ikke slike ord lenger.

- Jeg sier det fordi jeg begynner å bli full, svarer hun. - Fordi du skjenker meg full på vin hver kveld, noe som ikke er bra for meg i min tilstand . . . Nå kunne hun faktisk kokettere litt med sin 'tilstand', det måtte da være et fremskritt. - Det er ikke det du sier, det er det du gjør. Du oppvarter meg som om jeg skulle ha vært en grevinne og du min lydige slave. Du gir meg gaver; flotte, dyre ting. Hun løfter hånden og betrakter ringen med en stor rubin. - Du ga meg en ring . . .

Hun ser ikke på ham mens hun snakker, hun ser på maten. Blikket hennes søker over bordet, gransker oppdekningen, saumfarer fatene hvor det er nok igjen å forsyne seg av, inspiserer boller og skåler av ulik størrelse, med lekkerheter som står og godgjør seg på varmeristen. De to vinkaraflene er godt og vel halvtømt. Selv krydderoppsatsen med dens mange flasker og krukker og fingerasjetter må hun innom, rastløst, søkende, som om hun var redd det ennå fantes en tilsetning, en kombinasjon, et smakspikanteri som har unngått hennes appetitt.

- Du liker store, flotte hus. Du liker vakre ting. Du elsker god mat. Jeg vil du skal ha det bra. Jeg liker å se deg lykkelig.

- Jada. Jeg elsker mat . . . Hun er utålmodig i stemmen. - Du ser jo hvordan jeg spiser. Jeg kan ikke stoppe. Hvordan skal jeg bli seende ut til slutt?

Nå ser hun endelig på ham der han sitter rett imot henne ved bordet og forlengst har skjøvet tallerkenen fra seg, godt forsynt. Den påtatt furtne minen hun har satt opp, med spiss munn og underleppen dyttet litt frem, får ansiktet hennes til å se enda rundere ut enn det vanligvis gjør, som om hun blåste opp kinnene litt ekstra for at han skal se hvor snurt hun er, en betuttethet ingen av dem legger noen brett på, for de vet at den er påtatt. Det er et lite skuespill for å få ham oppmerksom på ansiktet hennes . Få ham til å se på henne igjen.

Ansiktet hennes er ikke det samme. Det er hun klar over. Men ennå må det kunne kalles vakkert. Overvekten har ikke forgrovet trekkene mye. Huden virker fremdeles forbausende glatt og myk til tross for utskeielsene gjennom mange år. Dette holder hun nøye oppsyn med fra dag til dag. Det er nesten det eneste hun foretar seg etter at hun begynte å våge å se seg i speilet igjen. Hun kan bli hypnotisk opptatt av speilbildet sitt, smile til det, gråte over det.

- Du var alltid opptatt av det estetiske.

- Ja, dette huset . . ., sier hun drømmende. - Jeg elsker dette huset. Stemmen hennes lyder matt, som et viljeløst ekko av hans påstand. - Og terrassen og hagen, utsikten . . . Alt. - Her har du alt hva hjertet begjærer, sier han med ettertrykk, og det er vanskelig å avgjøre om bekreftelsen som ligger i dette pompøse utsagnet mest er ment for ham selv eller for henne.

- Alt hva hjertet begjærer . . .

Hennes ekko.

- Mazagón er vakrest om høsten, sier han som om han ønsket å starte en ny samtale, lett, luftig og uforpliktende, om stedets mange fortreffeligheter. Men oppmerksomheten hennes er blitt fanget av et fat hvor det ligger igjen noen skiver appelsinglassert andebryst.

- Men du da? spør hun litt etter, mer offensiv i tonen nå, som om all slikkingen og sugingen på lekker-restene gir henne den sprut av ekstra energi hun trenger for å forsvare seg mot et eller annet lumskt i hans elskverdige konversasjonskunst. - Du har så vidt jeg vet aldri lagt så stor vekt på det estetiske. Når ble du skjønnhetsdyrker? Kan du overhodet sette pris på noe av det? Hvorfor gjør du alt dette? Kom ikke og si at det bare er for min skyld. Hun lar igjen blikket fare over den overdådige oppdekningen som brer seg ut mellom dem. Fint porselen. Sølvbestikk. Krystallglass og karafler.

- Jeg ville ha noe å vise deg, sier han, og stemmen dirrer en tanke, som om han må gjøre en ekstra anstrengelse for at ikke altfor sterke følelser skal flyte inn og tåkelegge den klare meningen i utsagnet. Eller gi det han sier et ekstra ettertrykk av ekte patos.

- Der er det igjen! I hennes stemme er utvilsomt følelsene ekte og til stede, ja så påtrengende at det virker som om den kan briste når som helst. - Jeg hører jo at du sier det. Hele tiden. Men hva betyr det egentlig? Hva kan det bety? Nå? For deg? For meg . . .? Hun griper vinglasset som om hun trengte et fast punkt å klamre seg til. - Du sier du elsker meg, men du spiser ingenting!

- Vi snakker ikke slik lenger, protesterer han mildt. - Og visst spiser jeg. Jeg blir bare før ferdig enn du.

Som for å demonstrere at han ennå har litt kapasitet igjen, tømmer han vinglasset sitt. - Du spiser for fort, klager hun. - Og drikker for fort. Som en maskin. Ett-to-tre, og ferdig med det. Det er slik du er blitt. Stilig og elegant, jada. Men mer effektiv. Rasjonell. Hurtig . . . Du kan ikke nyte.

Hun strekker seg mot fatet med andebryst.

- Jeg nyter å se på deg, sier han og reiser seg fort for å forsyne henne da han skjønner at hun vil få problemer med å strekke seg frem over bordet. Faktisk har hun problemer med overhodet å få hevet seg opp av den bekvemme kurvstolen hvor de svære hoftene hennes presser mot den knakende fletningen. Bevegelsen hennes er i utgangspunktet bare halvhjertet. Hun vet at han likevel vil komme henne til unnsetning. Hun har begynt å venne seg til at han skjemmer henne bort. Det kan også være farlig.

- Litt mer vin?

- Mmmm . . . kanskje portvin? funderer hun lystent. - Eller Màlaga-vin! Ja, hvorfor ikke? En tykk, søt Màlaga-vin til anden, det høres nesten litt perverst ut, hva? Hun tygger, og ler mens hun tygger, og når hun ler forplanter bevegelsen seg fra dobbelthakene til halsen, helt ned i den duvende barmen. Hun tar en honning-sautert gulrotbit i fingrene og dypper den i sausenebbet.

- Som du vil.

Han er allerede på vei bort fra bordet da hun kaller ham tilbake. - Neida, Christian, det er ikke nødvendig. Jeg tar et glass til av den røde. Den er deilig. - Ja, den er bra, samtykker han. - Fra Duero. Jeg henter den selv oppe i Zamora. Jeg burde faktisk dra opp og hente litt mer. Han er kommet tilbake til bordet, skjenker glasset hennes fullt, deretter litt til seg selv. Hun drikker to dype slurker uten å se opp. En dråpe sildrer fra munnviken hennes, hun merker det ikke, eller hun bryr seg ikke med å tørke den vekk.

- Jeg ville bare teste deg.

- Teste meg?

Han er blitt stående med sitt glass, rett opp og ned, avventende, nesten vaktsom, som om han var deltaker i et cocktailparty hvor alle tilstede er ukjente for ham. Han er ikke spesielt høy, men slank og skikkelsen hans har ennå sitt atletiske preg i behold, enda han aldri hadde vært aktiv sportsmann. Den lyse, fregnete huden gjør at han må være forsiktig i solen, men tiden her nede har likevel gitt ham et mørkere bluss over ansiktet, som får ham til å virke frisk og sunn. Det kortklipte, sandfargede håret med skill og en gutteaktig flusk ned i pannen, gjør at han ser ungdommelig ut til tross for sine dype viker og snart førti år. Den hvite skjorten med monogram på lommen og de kakifargede linbuksene kler ham. Han passer på å avstemme fargen på belte og sko. Han bærer ingen smykker, bare et enkelt gull armbåndsur. Han er blitt en stilig mann. Hun har sjelden sett ham så vakker. Selv ikke i ungdommen tok han seg så godt ut. Synet av ham i helfigur, stående slik, i dette vel proporsjonerte og smakfullt innredede rommet de bruker som spisestue, som i givakt, til hennes tjeneste, får tårene frem i øynene hennes.

- Teste om du virkelig elsker meg.

Det lyder som om hun fremsa en replikk i et skuespill.

- Der er du igjen!

- Unnskyld meg. Det er bare fordi jeg har drukket.

Det virker som hun av en eller annen grunn er på bristepunktet.

- Det gjør ingenting.

- Du tror ikke jeg kommer til å kreve for mye, da? At det blir farlig for deg? At jeg kommer til å ruinere deg?

- Tror du alt dette . . . han gjør en hodebevegelse som omfatter både rommet de oppholder seg i, med smakfull kunst på de hvitkalkede veggene, møbler i mørk eik i tradisjonell stil, tykke tepper over de polerte spanske gulvflisene, trebjelker i taket, noen med utskjæringer som gir dem preg av å være antikke; og terrassen, svømmebassenget, hele hageanlegget som de kan skimte konturene av i skumringslyset som flyter inn gjennom panoramavinduene. - Tror du ikke jeg vet hva jeg satser? Tror du alt dette har vært gratis? Du har ruinert meg før, Nicole, ihvertfall gjorde du så godt du kunne. Du har alltid vært farlig for meg.

Hans opptatthet av henne kommer best til syne i måten han oppfører seg på. Hele hans kontrollerte fremtreden roterer omkring hennes tilstedeværelse der ved bordenden, hennes ønsker, hennes forgodtbefinnende og velvære, som om ikke bevisstheten hans hadde noe annet fokus. Hun er aldri blitt oppvartet slik før, ikke av ham, ikke av noen. Det både rører henne og skremmer henne, for det får henne - ihvertfall glimtvis - til å glemme, og tro på muligheter som hun forlengst hadde avskrevet. Hun føler trang både til å le av ham, og gråte over seg selv og deres triste skjebne. Så umulig det enn er, vil hun gjerne tro ham. Tro at han mener det han ikke helt får til å si. Hun trenger å tro på det. Hun er ennå svak, hun trenger å tro på noe. Når han, en mann som han, svever slik, servilt, nesten viljeløst, nærmest passivt omkring henne, som en satellitt omkring sin klode, føler hun en dyp, salig appetitt røre seg i henne igjen, en grådighet hinsides sult, hinsides erotisk begjær. Hun kjenner at hun vil leve igjen, hun som hadde gitt opp tanken på noe liv.

Hun tømmer vinglasset sitt, strekker hånden ut og greier å nå en fullmoden fiken på fruktfatet, deler den med fingrene og suger i seg det saftfylte, søte kjøttet. Etterpå slikker hun fingertuppene, en etter en, med små sukk av velvære. Så blir hans tause nærvær med ett for mye for henne igjen og hun utbryter:

- Kan du ikke ihvertfall dra gardinene fra, jeg vil så gjerne se kveldshimmelen. Det har vært slike fantastiske himler i det siste.

Han adlyder straks, trekker i snoren som løfter de lette, hvite gardinene bort fra vinduene. Klokken er over syv, skyggene blir dypere, havflaten som ligger bred og uinntagelig utenfor den lyse strandstripen mørkner fort. Men den røde og rosa himmelen legger sine varme skjær over rommets hvite vegger.

- Oktober er den beste måneden her nede, gjentar han for gud vet hvilken gang.

- Se på solnedgangen, sukker hun. Men hun kan ikke se ansiktet hans der han står ved vinduet.

- Du tror du har meg nå. Men du tar feil, sier hun så. Vinen, maten, oppvartningen, alt gjør henne modigere enn på lenge. Hun synes hun begynner å kjenne litt av sin gamle styrke igjen. - Du kjenner meg ikke. Du har aldri kjent meg.

- Jeg kjenner deg ihvertfall bedre nå enn jeg kjente deg den gangen, lyder svaret fra silhuetten ved vinduet. Den trygge, uforstyrrelige måten han sier det på, slukker straks den lille gnisten av opposisjon og utfordring i henne.

- Du vet ingenting! protesterer hun fortvilet. - Hvordan kunne du . . .?

- Nicole . . .!

Han er igjen fremme ved bordet for å fylle vinglasset hennes. Hun gjør en håndbevegelse, men er ikke besluttsom nok til å få stoppet ham. Hun kjenner at hun begynner å bli beruset. Men det er hun ofte, nesten hver dag etter middagsmåltidet, om ikke enda tidligere på ettermiddagen, det bekymrer henne vanligvis ikke, tvert imot nyter hun det, at han tillater henne en liten utskeielse midt oppe i rehabiliteringsopplegget. Men i det siste har ikke vinrusen hatt den vanlige forskjønnende effekten på sanseinntrykkene hennes og har heller ikke kunnet dempe sinnssvingningene.

- Om jeg ikke hadde funnet deg igjen og tatt deg med hit ned . . ., sier han med en mine som om dette er noe de har vært igjennom til kjedsommelighet.

- Og du bare 'fant' meg, var det ikke slik?

- Kall det skjebne. Kall det hva du vil . . . Det irriterer ham tydeligvis å måtte presisere dette. Som om også dette er noe de har vært igjennom mange ganger, et uttømt emne. - Det som er viktig er at jeg fikk deg med hit ned, ikke sant?

- Ja. Joda . . .

- Om ikke dét hadde skjedd, hvordan tror du det ville ha gått med deg da?

- Jeg vet ikke . . . Jo, jeg vet . . . Visst vet jeg det! Hun er på gråten igjen.

- Du ville ha gått til grunne. Du kunne ha vært død idag, Nicole. Derfor er det dumt av deg å spørre.

Nådeløs. Han kunne være så nådeløs. En nådeløs tilbeder. En krevende kavaler, er han. Dette er det nye. Dette er ikke den mannen hun har kjent siden ungdomstiden, russepresidenten - eller var det visepresident han ble - vellykket, ryddig, litt klosset og unnselig, stormforelsket i henne, fullstendig forutsigbar. Dette er en mann hun kan vente seg hva som helst av. Hennes hengivne tjener. Hennes fangevokter. Hennes skjebne, han sa det nettopp selv!

- Å Chris . . . Overgivelse er hennes eneste mulighet. Hun er kommet så langt at hun nyter sin hjelpeløshet i hans selskap.

Når han ser tårene trille nedover kinnene og dryppe med i den vide halsutringningen hennes, blir han igjen mild i tonefallet:

- Vil du kanskje at vi skal snakke om andre ting?

Hun nikker og tørker øynene med servietten.

- Jeg traff noen norske nede i byen i dag, sier han så, som om dette var noe han kom på i farten, enda det er høyst uvanlig at fremmede blir trukket inn i samtalene deres. De har ikke hatt omgang med andre mennesker enn hushjelpen Conzuela og en sjelden gang gartneren, på den tiden hun hadde vært i huset. Hun har faktisk av og til lurt på om han lever fullstendig som en eremitt.

- Et par, omtrent på vår alder. Vi tok et glass sammen i baren. Merkelig par, forresten. Hun var ganske livlig. Intelligent. Sympatisk. Han virket heller dyster, typisk nordmann, mistenksom, temmelig macho, mye muskler, sikkert full av komplekser, hang på henne med blikket som en hund. De var helt opplagt ikke gift. Hun hadde øynene ute overalt og 'Nyskilt' skrevet med store bokstaver både foran og bak. Ganske attraktiv bak, forøvrig . . . Hun fniste da hun presenterte ham som 'min mann forfatteren'. Hvis den fyren er forfatter, er jeg rugbyballspiller . . .

- Går du i landsbyen og menger deg med tilfeldige turister? Hun ser straks at hun har truffet blink, for han tar vinglasset sitt og fører det til munnen for å tømme det, før han ser at det er tomt og setter det litt for hardt ned.

- Helt tilfeldig, som jeg sa. De bare kom inn i baren. Du vet, Marcos. Nei, det vet du vel forresten ikke, du har jo ikke vært der. Den eneste skikkelige baren i denne støvete landsbyen . . . Et utspill fra hans side, nådeløst direkte. En påminnelse om at hun ikke bestemmer over seg selv og sine bevegelser, enda han aldri har sagt direkte at hun ikke kan gå hvor hun vil. Det gir seg selv i hennes tilstand. Hun er rekonvalesent. Hun er meget overvektig og beveger seg bare med vanskelighet inne i huset, hva har hun å gjøre ute i kronglete, små spanske landsbygater på et sted hun ikke kjenner, uten kunnskaper, uten språk. Aldri, ikke en eneste gang, har han tilbudt seg å ta henne med ut, kjøre henne den kilometeren eller så nedover grusveien, forbi de tre-fire andre villaene som hun har sett fra vinduet, brede og komfortable de også, men ikke slik som denne, ubebodde nå utenfor sesongen, ned til landsbyen, ta en drink på en bar, spasere litt med henne i solskinnet, kanskje ned til stranden, den enorme, brede, uendelig lange stranden hvor det ikke ville være vanskelig å finne et usjenert sted hvor hun kunne bade. Hun lengter sånn etter å bade, senke kroppen i vann, kjenne vektløsheten, flyte . . .!

- Vi kom bare i snakk. Jeg har ikke noe imot å prate med folk, jeg er slett ikke asosial, en tilbaketrukket eneboer slik de idiotiske avisene skriver. Det var faktisk hyggelig å slå av en prat med disse menneskene. Det moret meg å observere dem. Alt var så tydelig. Dette var den store kjærligheten resirkulert. En sjanse til gjenbruk for to litt falmete, men ennå godt anvendelige nordmenn som tror alt de trenger er billig vin og litt solskinn for å få smurt rusten av hengslene, for å si det på den måten. Særlig hun. Hun spilte nyforelsket som det sto om livet. Snakket om stedet her som en paradisets hage som betydde en ny begynnelse på alt. Han så ut som han lengtet hjem.

- Hadde de noe navn?

- Hva?

- Fikk du vite hva disse . . . nye vennene dine het?

- Ja, selvfølgelig.

- Hva het de da?

Hun brakte ikke opp dette med navnene for å sette ham i noen knipe, hun kan bare ikke skjønne hans opptatthet av disse tilfeldige menneskene, han som ellers gjør så stort nummer av å være utilgjengelig, særlig for landsmenn. Det har stått tvilsomme ting om ham og hans forretningsmetoder i norsk presse. Spekulasjoner, ondsinnede rykter, kaller han det når emnet en sjelden gang blir berørt. Hun antar han føler seg støtt, invadert hvis ikke direkte injuriert, og har valgt å gå under jorden så godt det lar seg gjøre. Nå ser hun at hennes uskyldige spørsmål gjør ham urolig, desto mer merkbart blir dette fordi han prøver å late som ingenting.

- De het, skal vi se . . . Emma og Karl var det. Karl og Emma.

- Ingen etternavn?

- Hva er dette her? Et forhør? Han ler en anstrengt latter.

- Jeg er sikker på at de visste hvem du var.

- I så fall . . . begynte han, men lot det falle. Det var likevel så opplagt at de hadde gjenkjent ham. - Vi ble ihvertfall ikke akkurat formelt introdusert der på Marcos. Nei, jeg vet faktisk ikke hva de heter til etternavn. De nevnte det bare ikke.

Løgn, tenker hun. Når man treffes slik i godt voksen alder, presenterer man seg ikke bare ved fornavn. Særlig ikke når samtalepartneren er en kjent person. Hvorfor må han lyve for henne om dette? Hva lyver han om ellers, når han må lyve om noe så trivielt som dette?

- Ihvertfall er jeg redd dette kommer til å bli endestasjonen for dem, konkluderer han, og hun synes plutselig at dette utsagnet får noe truende, nesten skjebnesvangert over seg.

- Du kan være så utrolig hjerteløs, sier hun. - Det var du aldri før.

- Jeg gir dem ihvertfall ikke særlig gode odds.

Han bryr seg ikke om hennes protest.

- Hva med oss, da? Blir dette endestasjonen for oss også? Hvilke odds har vi to?