UTSATT: Kvinner som løsriver seg fra volden og vil være fri blir forfulgt og i ytterste konsekvens drept, skriver en kvinne med innvandrerbakgrunn. Illustrasjonsfoto: Lisbeth Holten / BAM / Samfoto / NTB Scanpix
UTSATT: Kvinner som løsriver seg fra volden og vil være fri blir forfulgt og i ytterste konsekvens drept, skriver en kvinne med innvandrerbakgrunn. Illustrasjonsfoto: Lisbeth Holten / BAM / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Vold i nære relasjoner

Alt jeg ber om er å få slippe å leve i frykt

Vi må snakke om partnerdrap.

Meninger

Jeg ringte og ringte, men fikk ikke svar. Uroen vokste, og mine antakelser var rett. Venninnen min fra krisesenteret var brutalt drept med kniv. Hun jeg ble kjent med på krisesenteret. Hun jeg delte så mange erfaringer med. Det kunne like gjerne ha vært meg.

I dag er det mange som går rundt med voldsalarm, flere av oss er kvinner med innvandrerbakgrunn som meg og min venninne. Det er tungt å innrømme, men en del menn, selv de som oppfører seg integrerte, prater godt norsk og har god jobb kan ha en helt annen side. Alt virker bra på utsiden, en fasade for å ikke vekke oppsikt og mistanke, men noen er opplært til at kvinner er objekter. Objekter mannen eier.

Kvinner som løsriver seg fra volden og vil være fri blir forfulgt og i ytterste konsekvens drept. Jeg håper det er mulig å få en sivilisert debatt rundt dette. Uten at den blir polarisert. Uten at noen tar den til inntekt for sin forskrudde plan om å gjøre Norge arisk. For en ting er sikkert: Det er mange menn som ikke takler selvstendige kvinner, og det er uavhengig av hudfarge eller nasjonalitet.

Samtidig bør vi løfte en debatt om hvordan samfunnet må ta større ansvar, ikke bare for oss som blir tvunget til å leve med en upraktisk voldsalarm, men også den forebyggende delen. De som kommer hit, lærer de nok om demokrati, likestilling, kvinners selvstendighet - og får en som er oppdratt til at vold er løsningen på et problem andre verktøy og redskaper å bruke i møte med mennesker? Får vi som havner i kloa på disse mennene nok kunnskap om hvordan vi kommer oss ut av det? Gjennomsyrer voksenopplæring, asylmottak, barnehage og skole de verdiene vi holder så høyt i Norge? Får en mann som er opplært til å «eie» sin kone andre perspektiver? Får vi som utsettes for det vite hvordan vi slipper unna? Er vi som samfunn gode nok på å ta innover oss at dette er et problem for mange?

Jeg vil si nei, dessverre. Hadde vi gitt og fått det, så ville kanskje min venninne vært i live nå, og jeg hadde kanskje sluppet å leve et liv i frykt.

Det vil nok alltid være noen, for det finnes også etiniske nordmenn som utøver vold, truer og noen ganger dreper. Så vi må også snakke om hvordan systemet møter oss som sitter skrekkslagne og forslåtte igjen, og prøver å løsrive oss fra en tyrann.

Systemet trenger en oppdatering om hvor usedvanlig manipulerende voldsutøvere kan være. Vi kan ikke lenger la voldsutøverens ord og lovnader overgå de faktiske bevisene og dokumentasjon. For voldsutøveren sier, lover, viser anger der og da. De kan gråte foran dommere, barnevern og politi. Vi som blir slått har ofte prøvd å tilgi. Fått høre at de forstår. Får lovnader om at de skal skjerpe seg. Vi har forsøkt å tilgi, tenkt at det var et engangstilfelle. Men det blir verre. Vi vet at det er risikabelt gang på gang å vise tillit til noen som ikke holder ord.

Selvfølgelig skal vi ha gode prosesser, men hvorfor er det ikke min eksmann som må gå med fotlenke? Hvorfor er det jeg som igjen bærer voldsalarmen, ansvaret og frykten? En alarm på størrelse med en smarttelefon, som er upraktisk å ta med seg rundt og er vanskelig å fomle fram om jeg virkelig trenger den.

Det kunne nok ha vært en god erfaring for dem som skal jobbe med dette å ha praksis på krisesenter. Se ofrene på sitt mest sårbare. Da ville de kanskje forstått hvor håpløst det føles å være svak, utsatt og usikker i den perioden av livet hvor man trenger styrke og selvsikkerhet til å oppdra sine barn.

Alt jeg ber om er å få slippe å leve i frykt. Alt jeg ønsker er å få lov til å fortsette å være en god mor. Alt jeg spør om er at vi i det minste kan ta debatten, og finne løsninger - for vi må snakke om partnerdrap, og helst før enda et liv går tapt. Før flere barn mister sin omsorgsperson.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.