TRAKK SEG FRA OFFENTLIGHETEN:  I 2009 ønsket Sosialistisk Ungdom å rette fokus mot horekundene og oppsøkte strøket i Oslo for å kartlegge horekundetrafikken, rett etter ble daværende SU-leder Mali Steiro Tronsmoen (til høyre) bombadert av menn som ringte for å høre hva hun gjorde og hva hun tok for det. Nå har hun trukket seg tilbake fra politikken og alt det som følger med å være en offentlig kvinne. Foto: Espen Røst
TRAKK SEG FRA OFFENTLIGHETEN: I 2009 ønsket Sosialistisk Ungdom å rette fokus mot horekundene og oppsøkte strøket i Oslo for å kartlegge horekundetrafikken, rett etter ble daværende SU-leder Mali Steiro Tronsmoen (til høyre) bombadert av menn som ringte for å høre hva hun gjorde og hva hun tok for det. Nå har hun trukket seg tilbake fra politikken og alt det som følger med å være en offentlig kvinne. Foto: Espen RøstVis mer

Alt jeg hadde fortrengt

Twitterstafetten #jegharopplevd har satt i gang en flodbølge. Selv opplever jeg den på kroppen, i det fortrengte opplevelser fra mitt liv som ungdomspolitiker kommer tilbake og velter seg fram.

Meninger

Mens det for en rekke mannlige debattanter virker nesten umulig å forstå hva som er galt med Seltzers «uskyldige pornospøk», flommer nettet nå over av kvinnehistorier som forsøker å få fram et utrolig viktig poeng: Denne typen seksualiserte angrep på meningsmotstandere føyer seg inn i et mønster som vi kjenner oss så altfor godt igjen i, og som gjør at kvinner trues bort fra offentligheten. Det er et demokratisk problem. Og det er ikke noe vi bare sier for å vinne debatten, slik noen av motdebattantene later til å tro. Det er høyst reelt.

Fra 2008 til 2010 ledet jeg Sosialistisk Ungdom. Som uttalt feminist, sosialist og antirasist i den norske offentligheten må man selvfølgelig forvente at det blåser om ørene. Men hadde det nå bare vært vind … Trydekontorpornoen og den påfølgende debatten har fått meg til å gjenoppleve en del av det jeg gikk gjennom da, og som jeg nå innser at har prega meg mer enn jeg har vært villig til å innrømme. Så mye jeg faktisk hadde glemt, fortrengt, og som jeg i dag tenker at er helt vanvittig at jeg måtte oppleve. Så mye som forklarer hvorfor jeg alltid svarer «Nei, virkelig ikke», hver gang noen spør meg om jeg savner politikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tenker ikke bare på kommentarene i kommentarfeltene. Menn som forsøkte å umyndiggjøre meg ved å karakterisere mitt utseende, eller komme med sleske, seksualiserte bemerkninger hvis jeg hadde litt mye sminke på et bilde. Sånt er hverdagskost. Og man venner seg til å lese at man er ei teit hore eller jævla fitte, som del av noens motargumentasjon, både på nettaviser og på ens egen blogg. Også de litt berusa ute på byen, som har sett deg på TV og som skal gi deg noen sannhetens ord på en sleivete og nedlatende måte, er til å leve med. Utrivelig er det, selvsagt. Men du behøver ikke være politiker for å måtte venne deg til sånt.

Verre var mailene og SMS-ene, når folk har tatt seg bryet med å finne kontaktinfoen din og skriver rett til deg. Jeg har mottatt mailer om at jeg fortjener å voldtas, at noen vil raspe meg opp innvending med hakekors, at jeg som elsker negere bør negervoldtas og så videre. Det er mer ubehagelig. Jeg har opplevd at profilerte bloggere skriver blogginnlegg om at kroppen min og mine seksuelle ytelser bør være fritt tilgjengelig for alle, siden jeg er sosialist og glad i å dele. Takk for den oppfordringa.

Men det groveste hadde jeg faktisk glemt. Jeg kom på det igjen da jeg leste andre kvinners historier på #jegharopplevd på Twitter. Og nå virker det helt uvirkelig at jeg kunne fortrenge det.

Den høsten jeg fylte 25 satte vi i SU fokus på horekundene. De bryter loven når de kjøper sex, og flere burde bli tatt for det. Det burde få større konsekvenser for dem, enn at de bare kan betale seg ut av det. - Fengsel for horekundene, sa jeg i Dagbladet. Jeg forventa at det skulle komme noen stormkast etter slike uttalelser. Men jeg var virkelig ikke forberedt på det som fulgte.

Menn begynte å ringe meg. Menn som spurte om hva jeg gjorde og hva jeg tok for det. I starten skjønte jeg ikke hva de mente. Men noen var mer eksplisitte. Noen bare ringte og stønna, mens andre var langt klarere på hva de ville. Ubehaget i å være i en helt vanlig sosial setting, og så bli avbrutt av en telefon hvor noen ønsker å kjøpe sex av deg, er vanskelig å beskrive. Jeg begynte å kvie meg for å ta telefonen når det var ukjente numre som ringte. Når du er en offentlig person som skal uttale deg til alle mulige ukjente journalister så ofte du kan, er det et ganske stort handikap.

Det viste seg at telefonoppringningene ikke var en koordinert aksjonsform fra horekundene. Mange visste nok slettes ikke at det var meg de ringte. En eller annen jævel hadde lagt nummeret mitt ut på en ulovlig prostitusjonsformidlingsside. Innlegget med nummeret mitt var lagt inn dagen etter Dagbladet-oppslaget, og inneholdt en oppdiktet omtale av hvordan jeg var i senga. Mannen som hadde lagt det inn var ikke mulig å spore.

Det var kanskje ikke hevnporno Thomas Seltzer ønsket å utsette Kari Jaquesson for. Kanskje var det «bare» litt ugjennomtenkt satire, som enhver debattant bør kunne finne seg i. Men Seltzers påfunn føyer seg inn i rekka over reaksjoner som kvinner i offentligheten blir utsatt for, og som gjør at en del av oss rett og slett ikke orker mer.

Mens jeg nå har skrevet denne kronikken har jeg tenkt at jeg selvfølgelig ikke bør sende den noe sted. At jeg skriver som selvterapi, ikke for at noen skal lese det. For da begynner vel plutselig telefonen og ringe igjen. Og jævelen som la ut nummeret mitt i utgangspunktet har vel neppe fortrengt det. Kanskje kan han finne enda mer utspekulerte måter å ramme meg på. Men frykten bør ikke få oss kvinner til å holde kjeft om våre erfaringer. #Jegharopplevd dette. Og det er faen meg ikke greit!

Jeg blir ofte spurt om jeg vil tilbake til toppolitikken. Jeg pleier å svare at engasjementet vil jeg nok alltid ha med meg, men at jeg virkelig ikke savner spillet, alle journalistene og alt som følger med det å være en offentlig person. Kanskje en dag, men ikke nå.

Det er synd, for jeg innser også at om jeg hadde vært mann, hadde kanskje svaret vært annerledes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook