AKTUELT PÅ NY? Fra forestillingen "Kuler i solnedgangen" av Klaus Hagerup og Egil Kapstad fra 1972. Foto: Jan Schwarzott/Nationaltheatret
AKTUELT PÅ NY? Fra forestillingen "Kuler i solnedgangen" av Klaus Hagerup og Egil Kapstad fra 1972. Foto: Jan Schwarzott/NationaltheatretVis mer

Alt ligger til rette for nye kuler i solnedgangen

Hva med en nyoppsetning til ære for Trump?

Meninger

Norsk teater sliter trolig med å finne et repertoar som kan speile verdensutviklingen. Den er vanskelig å toppe. Har vi stykker i norsk historie som kan fortelle noe om Donald Trump og hans epoke? Må vi tilbake til Ludvig Holberg og «Den politiske Kandestøber»? Hva med Nils Kjærs «Det lykkelige valg»? Gabriel Scotts «Babels tårn»? Nordahl Griegs «Nederlaget»? På vegne av menneskeheten. Eller Johan Herman Wessles store hit, «Kjærlighet uten strømper» for anledningen omdøpt til «Kjærlighet uten trumper?» Og selvsagt «Nokon kjem til å kome», med skummel musikk?

Bjørnsons «Over ævne» er jo nærmest en overtydelig tittel. Hva med Ibsen? Der fins det mye å ta av. «Et dukkehjem» er jo bare fornavnet. Begrepet «En folkefiende» får nye dimensjoner. «Gjengangere», «Når vi døde vågner», eller en kombinasjon av «Brand» og «Peer Gynt». Bukk fra oven, bukk fra bunnen. En fanatiker og en spekulant, med bakkekontakt som en tåkedott. Trump er en villand. Den som tar livsløgnen fra gjennomsnittspresidenten, tar også lykken fra ham. Det må være en verdig oppgave.

Men jeg tror ikke Trump forstår verken ironi eller symbolikk. Han trenger hard og konkret tale. Det teatret som vil treffe planken, bør grave fram et norsk stykke som hadde premiere for 45 år siden, midt i Nixon-epoken, rett før presidenten måtte gå av etter å ha blitt avslørt som en løgner, svindler og tyv. Jeg tenker på klassikeren «Kuler i solnedgang», skrevet av Klaus Hagerup og med musikk av Egil Kapstad, jazzkongen som viste at han også kan skriver countryballader og honky tonk.

«Kuler i solnedgangen» foregår på baren «Golden Saloon» i ville vesten, der Jim Reed dukker opp fra ingensteds og minner folk om hvem som er den egentlige helten deres, nemlig den amerikanske urmachomannen. De gir ham makten, og han viser seg som en uberegnelig og diktatorisk figur. Stykket er fullt av pokerspillere, sheriffer, horer og revolvermenn, opprinnelig spilt av hele eliten i norsk teater. Hent det fram igjen, aldri har det vært mer aktuelt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook