OPPGJØRET: En dag meldte far seg inn Huseiernes Landsforbund. Den dagen flyttet jeg hjemmefra, skriver Tuftebarten. Foto: Scanpix¨
OPPGJØRET: En dag meldte far seg inn Huseiernes Landsforbund. Den dagen flyttet jeg hjemmefra, skriver Tuftebarten. Foto: Scanpix¨Vis mer

Alt om min far

Min arbeiderfar bestemte seg plutselig en dag for å kalle seg «forbruker». Det snudde opp ned på livet mitt.

Blogg

Gjennom hele min barndom tok jeg det for gitt at min far var arbeider. Det var helt naturlig for meg. Det var ikke noe vi snakket om. Bortsett fra på 1. mai. Da tok far på seg findressen og sang arbeidersanger i toget, selv om vi bodde på Vestlandet på den tiden. Kristenfolket stod med dømmende blikk og så hvordan de ansatte på kraftverket fulgte etter en høyreist rød fane gjennom gågata. Men 1. mai var bare én dag i året. Til vanlig var far en helt vanlig arbeider.
Det var ikke det at han ikke brukte pengene han tjente, men dette gjorde han aldri noe stort nummer av. Han kjøpte norvegiaost og svolværpostei hver gang han handlet. Og var trofast Ford-eier gjennom hele min barndom. Det hendte han byttet bil. Men det var alltid en Ford. En anstendig lønn for en selv og sine kollegaer var det som betydde noe, sa far.

Men så skjedde det noe. En gang på 80-tallet. Hva som utløste det vet jeg ikke. Kanskje var det at han og mor ble gjeldfrie? Kanskje var det at vi flyttet til Østlandet, inn i et byggefelt på Skedsmokorset? Kanskje var det at vi fikk parabol? Plutselig begynte far å oppføre seg annerledes. Han kjøpte seg seilersko. Leste postordrekataloger på do. Og 1. mai 1989 feiret han på Gran Canaria med hele familien. Han spanderte turen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor burde det kanskje ikke ha kommet som en overraskelse da han en dag i 1994 samlet familien rundt seg og fortalte oss at han i hele sitt liv hadde følt seg som en forbruker fanget i en arbeiderkropp. Men for meg raste verden sammen. Jeg følte meg fullstendig overrumplet. Mor hadde visst det en stund. Hun respekterte hans nye jeg, sa hun, selv om det hadde vært vanskelig. Far hadde ikke tenkt til å fortelle noe til kollegene. Det var uansett bare noen år til han ble pensjonist.

I årene som fulgte trakk jeg meg inn i meg selv. Men det virket som om far fikk en ny energi etter å ha åpnet seg for sine nærmeste. Vi så ham stadig oftere i ?forbrukeruttrykket? sitt, som han kalte det. Oilskinjakke. Silkeskjerf. Pålegg fra ferskvaredisken på Meny. Han som før kunne tariffavtalen på rams, satt nå oppe på kveldene og søkte i priskalkulatorer på internett. Og var på Torget til Finn.no, alltid på utkikk etter nye ting å kjøpe. Til mors 60-årsdag kjøpte han en gul Renault Megane Cabriolet til henne. Og en dag meldte han seg inn Huseiernes Landsforbund. Den dagen flyttet jeg hjemmefra.

Jeg fikk meg jobb i klesbutikk. Lønna var lav, og dessuten endte jeg alltid opp med å trekke fra dyre olabukser på lønnsslippen. Vi fikk jo personalrabatt. I slutten av måneden var jeg alltid blakk. Husleia forfalt igjen og igjen, men jeg orket ikke tanken på å spørre far om hjelp. En kveld stod plutselig en jente fra fagforeningen Handel og Kontor ved gitteret og ventet på meg ved stengetid. «Er du en forbruker eller en arbeider, egentlig?», spurte hun meg rett ut. Jeg greide ikke å gi henne et ordentlig svar, men gråt meg tom på skulderen hennes.