KJÆRE MOR: Manuela (Ragnhild Gudbrandsen) mister sønnen Esteban (Jørgen Hausberg Nilsen). Men hun fortsetter å være mor i tanke og handling. Foto: Fredrik Arff, DNS.
KJÆRE MOR: Manuela (Ragnhild Gudbrandsen) mister sønnen Esteban (Jørgen Hausberg Nilsen). Men hun fortsetter å være mor i tanke og handling. Foto: Fredrik Arff, DNS.Vis mer

«Alt om min mor» gjør godt når det gjør vondt

Sterkt om sorg og omsorg.

TEATER: Tross all sin fargerike teatralitet, er «Alt om min mor» en fortelling om nøkterne verdier:

Ansvar, omsorg, fellesskap og å holde ut.

Trist utgangspunkt

Manuela har mistet sitt eneste barn, sønnen Esteban, og hun leter etter eksmannen, nå kjent som transvestitten Lola, for å fortelle ham det.

Men først finner hun en vei gjennom sorgen i en ny og utvidet morsrolle for et aparte galleri med skikkelser:

Den HIV-smittede gravide nonnen Rosa (i overkant naivt tegnet av Ida Cecilie Klem).

Den stormunnede transvestitten Amargo (en tilstrekkelig morsom Frode Winther).

Og den lidenskapelige teaterdivaen Huma Rojo som er så opptatt av sin narkomane kjæreste Nina at hun glemmer seg selv (henholdsvis en glitrende Frøydis Armand, hvis røykende Bette Davis-pastisj ville vært verd teaterbilletten alene, og en balansert ubalansert Siren Jørgensen som framstår som troverdig manipulerende).

Får plassen hun trenger

Hovedpersonen kunne fort ha forsvunnet blant alle disse personlighetene, hadde det ikke vært for at Ragnhild Gudbrandsen, som filmens Cecilia Roth før henne, tolker henne med en jordnær, varm fortvilelse det gjør like godt som vondt å sympatisere med.

Bjarte Hjelmelands regi gir henne den plassen hun trenger for å bli sett.

Teaterutgaven legger seg nær filmen i struktur og dramaturgi, men den har sin egen personlighet, nærmere det dramatiske enn det melodramatiske.

Samuel Adamson har beholdt nøkkelscener og -replikker og Erlend Sandems norskoversettelse flyter i hovedsak godt.

Teaterhyllest

Det viser seg dessuten at historiens mange teaterreferanser fungerer vel så godt på scene som i film:

Her kommer det lagvise til sin rett og budskapet om at man selv må velge hvordan man iscenesetter seg selv og hvem man vil være knyttes tettere mot den ytre handlingen.

Dessuten sørger de sceniske løsningene for at glamouren viker for det som vel er hovedbudskapet.

Den gamle teatermaksimen gjelder fortsatt også selve livet: The show must go on.