Alt om min mor

Har en enkeltpersons fortelling om sin mors selvmord allmenn interesse?

MOR OG DATTER: Trude sammen med moren Mia Lorentzen, som døde i 1990. Foto fra boka
MOR OG DATTER: Trude sammen med moren Mia Lorentzen, som døde i 1990. Foto fra bokaVis mer

ANMELDELSE: De to første setningene i Trude Lorentzens bok om sin mor lyder: «Mammas kropp traff ikke asfalt. Det var gress der hun landet.»

Ferden fra et av Ahus sine tak, sju etasjer opp og ned til bakken, tok 2,4 sekunder. 6. mai 1990 tar moren livet sitt. Dager seinere begraver enebarnet alenemoren. Mer enn tjue år seinere ønsker datteren å forstå, der hun sitter i lyset av en 40 watts pære fra morens dødsbo.

Men en ting er å forstå for egen del, skrive for seg selv og sine nærmeste. Noe annet er å skrive en tekst som angår også deg og meg.

Den amerikanske countrysangeren Jimmie Rodgers får i boka «Faking It: The Quest for Authencity in Popular Music» æren for å ha skapt en av de første selvbiografiske sangene med låta «T.B. Blues». Her synger han om sin egen tuberkulose, men selv om det er privat, opplevdes sangen som relevant for mange i sin samtid. Hva gjør at den enes fortelling treffer mange?

Kanskje fordi det oppleves autentisk, ekte, eksistensielt, som når Rodgers erkjenner at han skal dø: «Cause there ain?t nobody ever whipped the TB blues.» Eller kanskje fordi framstillingen treffer en tidsånd — Rodgers var knappest den eneste med tuberkulose i sin samtid.

Formelen n=1 kan altså ha en allmenn betydning. Som når Karl Ove Knausgårds selv- og andreutleverende «Min kamp» angår langt flere enn de personene teksten nevner. Eller når Else Kåss Furuseth i «Kondolerer» lager standup om morens selvmord da hun var elleve (og atten år seinere opplever at også broren tar livet sitt). Forestillingens suksess og mottakelse tyder på at komikerens private fortelling har allmenn betydning.

Å fortelle om det private slik også «Mysteriet mamma» gjør, er derfor både del av en tradisjon og en samtid, hvor det private skal utsi noe allment. Lykkes hun med det? Ikke helt. Men etter hvert.

Alt om min mor

I begynnelsen av boka er det for mange kilder, som fragmenter fra minnebøker, værdata fra metrologisk institutt og avisoverskrifter fra viktige datoer, for mange små fakta som ikke knyttes sammen til et hele. Og tallene hun finner, forsøker hun å gi betydning. Morens 9,3 sekunder på 60 meteren. 166 høy og 60 kilo. Det minner meg om terapitimene hvor notatblokka fylles av det ene problemet etter det andre, faktum og navn, helt til skogen er tapt for trær. Da forsvinner ikke gangsynet bare for klienten, men også for behandleren.

Dette første forsøket på å forstå morens liv også før sykdommen og selvmordet fører ikke noe sted hen, noe også forfatteren virker å forstå. Hun beskriver de mange minnebrokkene hun får som piksler. Men hvor mange piksler må man ha for å danne et bilde av et annet menneske? Og hvilken avstand skal de ses fra for at bildet trer fram?

Det blir noe endeløst ved det hele, ikke ulikt hovedpersonen i Tor Åge Bringsværds novelle «Mannen som samlet på 1. september 1972». Hans forsøk på å forstå nettopp denne datoen viser seg umulig, og informasjonsmengden — den gang papirmengden — vokser ham bokstavelig talt over hodet.

Slik kunne det også gått med Lorentzens framstilling. En evig søken etter enda et fakta som skal kaste lys over morens selvmord, samle trådene, gi mening til det opplevd meningsløse. Igjen, ikke ulikt terapeuten som samler inn stadig informasjon om klienten, i håp om at neste svar skal virke forløsende, gi en vei ut av floken. Heldigvis forlater Lorentzen dette prosjektet. For disse fragmentene forblir private og treffer ingen allmenn nerve.

Der fortellingen derimot oppleves som allmenn, er når hun er tett på sitt eget liv og sin egen relasjon til moren. Når hun beskriver mor-datter-relasjonen, utforsker de elleve åra de hadde sammen som bestevenninner, som alenemor og enebarn. Tiden fram til mor blir dårlig. Men også tiden gjennom sykdommen og fram til selvmordet.

Her er ikke minnene tilfeldige piksler med uklar observatøravstand. Her er det et stabilt utkikkspunkt hvor moren kan observeres fra: Datterens blikk for deres forhold. Og det er en levd relasjon som trigger allmenne følelser: Forholdet mellom foreldre og barn. Som når hun beskriver moren som et forskremt barn og seg selv som forvirret tenåring. Eller at Mias selvmord gjør at kronvitnet til Trudes liv forsvinner — og at hun ender som ingen.

«Mamma hadde ikke fullført kjærligheten.»

Men boka handler om langt mer enn fraværet av kjærlighet. Det handler også om å gjenfinne kjærligheten til moren. Lorentzens framstilling av de elleve åra fra foreldrenes skilsmisse til morens sammenbrudd, gir også en inngang til å forstå hverdagslykke, en forståelse som står i kraftig motsats til morens reise inn i mørkets hjerte. Her fortelles det om en mor som var heiaropet i skisporet, som var farten bak huska, som var matpakke, plaster på kneet. Som var Mamma Mia i ei tid mens ABBA eksisterte.

Mens forfatteren skriver dette, fylles hun av glede. Lærdommen fra den positive psykologien forteller oss at å dvele litt ved de tingene vi er takknemlige for, gjør oss litt gladere, litt lykkeligere. Akkurat som når forfatteren forstørrer barndommens gode minner. Enten det er ei hånd som tørker snørr når lommetørkle ikke finnes. Eller det er harde, rare hveteboller. Tress-is. Jordnøttolje. Cherrox.

Motsatsen til dette blikket for hverdagslykken er den — fra utsiden — lille episoden som sender moren mot døden. En tilstelning på skolen. En elev skal synge til piano. Første anslag forteller om et ustemt piano. Det skjærer. Og Mia er som skolens inspektør også ansvarlig for at pianoet er stemt, må vite. Hun sykemelder seg. Avlyser avtaler. Grubler. Stemmene er som en ondskapens tinnitus; de gir henne ikke fred, men forstørrer, utvider, eskalerer. «Ta deg sammen.» Men nei, det er ikke slik det alltid fungerer. I stedet blir det innleggelser, blir det selvmordsforsøk, blir det selvmord.

At man kan fortelle noe allment ut fra det private er ikke noe nytt som bare tilhører vår tid. Og det private på sosiale medier er langt unna det private i terapirommet. Likevel, bøker som «Mysteriet mamma» forteller også at det er åpnet for å bringe nye sider av det private inn i det offentlige rom, sider som skammen har stengt av for. Og ordet skam brukes gjentatte ganger i Lorentzens bok. Skam for å ha vært sint på moren sin. Skam for å ha en psykisk syk mor. «All denne skammen.»

Skammen forteller at det er langt fra komfortabelt å fortelle om psykiske lidelser og selvmord. Countrysangeren Rodgers? deling av sin tuberkulose er annerledes i sin privathet. For der min tuberkulose er lik din tuberkulose, og dermed noe vi deler, er min depresjon og utilstrekkelighet ulik din depresjon og utilstrekkelighet, og dermed langt mer privat og potensielt langt mer ensomt. Bøker som dette og forestillinger som «Kondolerer» gir oss innganger til å se at selvmord og psykiske plager ikke bare er privat, men også noe allment.

Bjørnar Olsen er psykolog og sjefredaktør i Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Trude Lorentzen er journalist i Dagbladet.