GRÅTEKONEN: Shin Kyung-Sook har fått hele Sør-Korea til å gråte med sin roman om en mor som blir borte for familien sin. Foto: Nina Hansen
GRÅTEKONEN: Shin Kyung-Sook har fått hele Sør-Korea til å gråte med sin roman om en mor som blir borte for familien sin. Foto: Nina HansenVis mer

Alt om min mor

Den koreanske forfatteren Shin Kyung-Sook har fått et helt folk til å hulke.

Shin Kyung-Sook (f. 1963) var allerede etablert som en av Sør-Koreas mest populære forfattere da hun satte seg ned for å holde et løfte til seg selv, og skrive en bok om mor. Eller om Mamma, som hun konsekvent kalles i romanen «Ta vare på Mamma», og som Shin vedblir å kalle henne via tolken når Dagbladet møter henne.

- Jeg hadde hatt lyst til å skrive om Mamma veldig lenge. Ikke om den enkelte kvinnen, men om det hun representerer: Kjærlighet, nestekjærlighet, nærhet. Jeg ville vekke til live minnet om alle som har hatt en slik rolle, de som har født oss, oppfostret oss og hjulpet oss ut i verden. Vi må verdsette arbeidet som er gjort på våre vegne.

Det var ikke et dumt løfte å gi seg selv. Over én million eksemplarer av «Ta vare på Mamma» er hittil solgt i Sør-Korea, hvilket gjør den til et av landets mestselgende romaner noensinne. Stadig møter Shin rødøyde lesere som har hulket seg gjennom fortellingen om den aldrende kvinnen fra landsbygda som forsvinner midt i Seoul, noe som får ektemannen hennes og deres fire urbaniserte barn til å tenke ordentlig etter om de egentlig har sett sin mor, om de har kjent henne, om de har satt pris på henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boken er delt inn i seksjoner der to barn og ektefelle forteller, før ordet gis til den forsvunne selv. At boken uortodokst fortelles i 2. person, fikk New York Times' anmelder Janet Maslin til å reagere.

- Mammas anspente karrierekvinne av en datter og Mammas trolsøe ektemann kalles begge «du», som om Shin ønsker å gi dem begge en høyst personlig skjennepreken, skriver Maslin, som mener boken er sterkere som en slags bønn eller hymne enn som en roman.

- Det konstante motivet av Mammas rurale, håndgripelige, familieorienterte liv settes stadig opp mot det moderne, sjelløse bylivet som barna hennes har valgt.

Shin Kyung-Sook mener selv ikke hun feller noen moralsk dom over livet i storbyen.

- Det er viktig å ta med seg de sidene ved storbylivet som er positive. Men det moderne livet er egosentrisk. Moderne mennesker vil ha det behagelig. Det er essensielt ikke å glemme det som er fint ved det tradisjonelle livet, ikke å glemme tradisjonene, det som virkelig betyr noe. På mange måter er Mamma i boken et bilde på bygda, på et liv der man tar seg tid til å lage mat, være sammen, verdsette naturen.

I et Sør-Korea som nylig har fått smaken på de nnye tiden, er det til dels smertefulle friksjoner mellom by og land. Vladimir Tikhonov, professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, forteller gjerne.

- Sør-Korea er et land som er i ferd med å forlate sine gamle, konfutianske idealer og bli et moderne samfunn. Mye litteratur og mange filmer som lages i dag handler om motsetningene som oppstår i denne prosessen, sier han.

- Fra gammelt av har Sør-Korea vært et patriarkalsk land. Som kone skal du være lojal, som sønn skal du være lojal. Dette er i endring. Unge har større muligheter. Barn tillates i større grad å være kritiske til foreldrene. Mange ser på de konfutianske verdiene som gammeldagse.

Endringene har særlig skjedd over de siste ti-tyve årene.

- De som nå er mellom tredve eller førti år gamle, vokste opp under et militærdiktatur som brukte de gamle normene aktivt. Den siste tiårene har det skjedd enorme omveltninger. Foreldregenerasjonen, som er tradisjonelle og patriotiske, og som har investert enormt i sine barn og ofret seg for dem, opplever at barna deres ikke er interessert i å ofre seg for noen.

Samtidig påpeker Tikhonov at de tette familiene skaper sterke og iblant hemmende bånd.

- Familien er sterkere og strengere enn i Norge, og har fremdeles stor makt over barna i viktige spørsmål. Å gifte seg mot foreldrenes vilje er juridisk mulig, men skjer i praksis ikke. Utdannelse er dyrt, og det er foreldrene som må ta ansvar for barnas skolegang og betale for dem hele veien til en doktorgrad. Mange unge koreanere føler seg ennå forpliktet til å betale dette tilbake og ta vare på foreldrene sine.

Shin Kyung-Sook mener de unge i Sør-Korea i dag lever som unge i andre vestlige land.

- Utdannelse er blitt mye viktigere. Den forrige generasjonen hadde få muligheter til å realisere drømmene sine.

Romanens Mamma blir nødt til å gifte seg som syttenåring for å komme seg vekk fra fjellbygda hun er oppvokst i. Korea-krigen raser, og foreldrene er redde for at hun skal bli kidnappet av nordkoreanske soldater som flakker rundt i fjellene.

- Krigen ødela mye for hennes generasjon, sier Shin Kyung-Sook.

- De som var unge da, kunne ikke få ordentlig skolegang. Mange forble fattige. De var generasjonen som måtte gjenoppbygge landet, samfunnsmessig og økonomisk.

Det har gjort Sør-Korea til et spesielt land, mener hun.

- De som opplevde krigen opplever nok at de ikke har fått tilstrekkelig anerkjennelse for jobben de gjorde. De lever sammen med de som har hatt det greit og ikke følt vanskelighetene på kroppen.

Mamma i «Ta vare på Mamma» fostrer opp fire barn i et fattig hjem og ser dem fullføre høyere utdannelse. Når datteren spør henne om hun likte å være på kjøkkenet, der hun var så mye, forstår hun ikke spørsmålet. Det handler ikke om noe er morsomt eller ikke, det handler om hva som må eller ikke må gjøres. Men hun medgir iblant å ha gått ut i bakgården, plukket opp et krukkelukk og knust det mot gjerdet når hun ikke så noen ende på ting. Gårdsarbeidet var greit, det ga idet minste avlinger, men kjøkkenarbeidet var en sirkel uten slutt.

- Jeg tror nok begrepet «lykke» eksisterte for slike som henne, sier Shin Kyong-Sook.

- Men det var en annen tid. Andre hensyn måtte settes foran hennes egne ønsker. Mellom henne og barnas generasjon, som har penger nok og lever i et samfunn der man oppfordres til å tilfredsstille sine ønsker, blir det en kløft. Det blir vanskelig å forstå den andre.

Hun understreker med huggende håndbevegelser at det å sette andres behov først, er ikke det samme som å være ulykkelig.

- Jeg tenker på henne som en som, som så mange andre, hadde sitt liv og gjorde det beste ut av det. Hver generasjon vil ha en ny oppfatning av hva lykke er. Hun kan se på hva hun har utrettet, at hun har oppfostret barna og gitt dem kjærlighet, at de har nådd sine mål, at de er trygge og friske. Det er belønningen.

Shin Kyung-Sook er en av Sør-Koreas mest betydningsfulle forfatterne, sier Vladimir Tikhonov.

- Men koreansk litteratur er mangfoldig. Shins bøker er sentimentale, de leses for det meste av kvinner, og tar opp disse mikrososiale spørsmålene som koreanerne er så opptatt av.

Selv mener forfatteren bøkene hennes er blitt lest og forstått likt i alle land den er blitt utgitt. «Ta vare på Mamma» har også blitt en stor suksess i USA.

- Når tradisjonelle foreldre oppfordrer barna til å flytte og utdanne seg, gjør de samtidig avstanden mellom seg og barna større, sier hun.

- Det blir et uunngåelig paradoks som kan oppstå alle steder der den yngre generasjon flytter fra landsbygda. Boken min kunne handlet om et hvilket som helst land. Men vestlige lesere ser kanskje bestemoren sin i Mamma-skikkelsen i stedet for moren.

Ennå kan hun bli overrasket når lesere kommer bort og forteller om rennende tårer idet de lukket boken.

- Jeg trodde det var en historie som ville gjøre andre glade. Men jeg tror det handler om at de blir berørt mer enn at de blir direkte lei seg. Flere har fortalt meg at de har hatt et dårlig forhold til moren sin, og så har hun dødd før de har blitt forsonet. De bærer på noe uforløst, sier Shin Kyung-Sook.

Hun mener «Ta vare på Mamma» først og fremst er en påminnelse om å elske mens man ennå har sjansen.