Alt om vampyren

Ikke forskning, ikke underholdning, men mest det siste.

BOK: Det er ikke alle som har et forhold til vampyrer, i hvert fall ikke et så sterkt som folkloristen Arnfinn Pettersen. Boka «Vampyr!» er en slags vampyrens kulturhistorie. 1800-tallets litterære vampyr, den dekadente, blodsugende aristokraten, danner grunnlaget for vår moderne forestilling om skikkelsen, vampyren som ikon. Men vampyren er eldre enn som så. I det Pettersen kaller «tradisjonen», var vampyren en mann eller kvinne fra nabolaget, et lik, som spredte uhygge og død. Den viktigste forskjellen på disse er ifølge Pettersen at den tradisjonelle vampyren ble tatt alvorlig. Lik ble gravd opp, spiddet og brent. Vi tror ikke på vampyrer, men vi fascineres fremdeles. Vampyren finnes i skrekklitteraturen, på film, i gothmiljøer og ekstreme s/m-kretser. Men kuriøst nok, det finnes faktisk noen som tror, selv i dag, og Pettersen forteller.

Forfatteren kan sine ting, ingen tvil om det. Han trekker historiske linjer, rydder opp i begrepene, og veileder oss i litteraturen. Samtidig er tonen i boka stort sett lett og munter, til tider overbærende. Dette er ikke en mann som tror på vampyrer, han bare elsker dem. Problemet med boka er at forfatteren sklir mellom sin rolle som forsker og som popularisator. Stoffet er stort, noteverket likeså, og Pettersen er opptatt av kildekritikk. Dette gjør boka til tider tung og ujevn. Samtidig tar han lett på sin egen teoretiske posisjon. Slik blir boka verken god lesning for fagfeller og vampyrfans, eller for oss andre som helst vil underholdes. På oss kunne forlaget gjerne spandert en utgivelse med bedre billedkvalitet og et mer storslått format. Forfatteren kunne i enda høyere grad ha popularisert stoffet, strammet opp og gjort det levende (sic!). Men det er altså ei annen bok.