Alt som glitrer

«Sparkle», Whitney Houstons siste film, er en moralsk ungpikeroman om showbizlivets farer.

FILM: Det føles både litt galt og litt gripende at «Sparkle», som skulle bli Whitney Houstons siste film, egentlig er en gammelmodig ungpikeroman full av advarende pekefingre, en bredpenslet beretning om fascinasjonen og farene ved showbiz.

Houston spiller alenemoren til de syngende søstrene Sparkle (Jordin Sparks), Dee (Tika Sumpter) og Sister (Carmen Ejogo). De blir oppdaget av kjekkasmanageren Stix (Derek Luke), og begynner smått å tro at drømmene, om platekontrakt, berømmelse og et nytt og bedre liv et helt annet sted enn Detroit, kan gå i oppfyllelse. Men mens paljettene blir tettere og publikumsmassene større, er det lærepenger å få: Det handler om ikke å la seg blende av glitter og stas, ikke å velge den glatte sjarmøren med de store diamantringene i stedet for den skikkelige nabogutten. Men kanskje det går an å følge drømmene sine likevel? Mon tro om ikke.

Sandblåst sekstitall
«Sparkle» er en slags lightversjon av «Dreamgirls», om noe sånt overhodet er mulig. Begge filmene er inspirert av historien om The Surpremes, og «Sparkle» er en nyinnspilling av en original fra 1976. Handlingen er lagt til et sandblåst sekstitall, etter Motowns gjennombrudd og før drapet på Martin Luther King, men den historiske konteksten er et fjernt bakteppe for søstrenes kolleksjon av kvaler. Det er særlig den vakre, usikre og forfengelige Sister som svaier i showbizvinden og etter hvert slår inn på en ødeleggende vei, mens den skikkelige Sparkle først og fremst er ambisiøs på vegne av musikken. «American Idol»-vinner Sparks er mest kjent som artist i USA, men hun har nettopp den inntagende utstrålingen som kan gjøre heltinneroller som Sparkle til ørlitt mer enn flate glansbilder.

Houstons svanesang
Det er vanskelig ikke å tenke på båndene mellom liv og rolle når man ser Whitney Houston som bekymret mor med en destruktiv kjærlighetshistorie og et vanskelig liv bak seg, et hun vil døtrene skal slippe å gjenta Selve skuespillet hennes er ikke bemerkelsesverdig, men Houston har nærvær, og treffer en nerve når hun synger den smertestenkede gospelballaden «His Eyes Are On The Sparrow», som dermed blir en frasert svanesang.

Skjema
Tyngde er det ellers fint lite av i «Sparkle», som ofte er så lett at den blir dum, så skjematisk at det går utover underholdningsverdien, så generell at den mister sjarmen. Sekstitalls Michigan-soulpop med blåserekke og løsvipper er hyggelig å se og høre, men om historien rundt skal nå frem, må den låne litt sjel fra musikken.