Alt som henger ved

«Fortiden» er en innsiktsfull film om folk som forsøker å fri seg fra det som var, uten å lykkes.

FILM: Ahmad (Ali Mosaffa) lander i Paris. En gang bodde han der. Han har kommet tilbake ene og alene for å sluttføre skilsmissen med Marie-Anne (Bérénice Bejo), slik at hun kan gifte seg med sin nye kjæreste.

Ahmad forventer å bli kjørt til et hotell. Marie-Anne har ikke bestilt hotellrom til ham, fordi, sier hun, hun ikke kunne stole på at den upålitelige ektemannen faktisk ville møte opp. Det hjelper ikke på den allerede ampre stemningen. Ahmad blir med Marie-Anne til hennes hus, ser igjen hennes barn, sine tidligere stebarn, og sin etterfølger i Marie-Annes seng og hjerte. 

Kammerspill
«Fortiden» er et elegant kammerspill i konkret og abstrakt forstand, og kunne nesten vært spilt på en scene. Mennesker med gamle og nye bånd seg imellom, og gode grunner til å ha sterke, men blandede følelser for hverandre, trykkes inn på et trangt sjakkbrett. Regissør og manusforfatter Asghar Farhadi, som også stod bak den intelligente, Oscar-belønnede «Nader og Simin», er en arvtager etter Ibsen og Tsjekov.

Her klarer han å fortelle to historier parallelt: Den om den mildt sagt moderne familiens nåtidsfrustrasjoner, og om det som har skjedd før. For Ahmad enser fort at noe er i ulage. Marie-Annes kjæreste er allerede gift, med en kvinne som ligger i koma på sykehuset. Datteren hennes ligger i en konflikt med moren som synes å stikke dypere enn typisk tenåringstrass. Gjesten klarer ikke å la være å grave. Han finner, så klart, mer enn forventet. Etter hvert begynner han å tenke mer på den egentlige grunnen til at han ikke fikk et hotellrom.

Fortidsfrø
I det melodramaets malstrøm er i ferd med virkelig å ta tak i ham, besøker Ahmad en gammel venn. Vennen ber ham fri seg fra Marie-Anne og barna, mener han er i ferd med å bli sugd inn i en uløselig og utmattende situasjon.

Han har helt rett. Men det fungerer jo ikke slik. «Fortiden» handler om alt du ikke klarer å slippe taket i. Det du har opplevd før, menneskene du har vært nær, det har sådd frø, frøene har blitt røtter og skudd, det er blitt en del av det du er. Fortiden er en del av nuet. Farhadi belyser disse besværlige prosessene fra flere perspektiver. Han viker ikke unna når det blir vanskelig, når vannene blir dype.

En stund virker «Fortiden» for intens, for innbitt. Det er jammen slitsomt med alle disse kompliserte menneskene og alt det gamle naget de har til hverandre. Men det er verd å jobbe seg gjennom. Sakte sørger Farhadi for at spenningen øker både på fortidsplanet og nåtidsplanet. Han plukker opp symbolene han plantet i begynnelsen av filmen, snører det hele sammen og bygger opp mot en av de sterkeste sluttscener i 2013. «Fortiden» er en slik film man vil gå og rødvinssnakke om etter rulleteksten.

Innsiktsfull
Skuespillerne er alle utmerkede, men en ekstra liten stjerne går til Bejo, som har den tyngste jobben med å både mildne og hardne den ubehagelige Marie-Anne, så publikum ikke avfeier henne før de rekker å forstå henne. Hun vant da også prisen for beste kvinnelige skuespiller under årets filmfestival i Cannes, som med «Fortiden» fikk en av sine mest innsiktsfulle filmer.