Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Alt som kan gå tapt

Vi har tatt demokrati og rettsstat for gitt. Som en seirende politisk kraft. Vi tok feil. Autoritære verdier er i framgang, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Vi jublet da Berlinmuren falt og Sovjetimperiet gikk over ende. Et irrgrønt håp ble født da den arabiske våren varslet demokrati og utvikling. Vi trodde EU var en garanti mot gjentakelse av Europas autoritære fortid. Det liberale demokratiet så ut som historiens seierherre, og globaliseringen skulle øke verdiskapningen og legge grunnlag for mer folkestyre, pressefrihet, beskyttelse av minoriteter og uavhengige domstoler. Også i Kina og Russland ville økt velstand presse fram krav om større politisk frihet. Sola skinte fra alle himmelretninger.

Det er lite igjen av det demokratiske overmotet. I stedet har vi på nytt lært at ingenting eldes raskere enn visjoner om framtida. En lang rekke undersøkelser og rapporter dokumenterer at demokratiske verdier er på retur. Freedom House - en tenketank som årlig publiserer et regnskap over utviklingen av politisk frihet - konkluderer med at demokratiet står overfor sin største krise på flere tiår. 2017 var det tolvte året på rad der den globale friheten ble svekket. På disse årene ble det registrert nedgang i politiske og sivile rettigheter i 113 land, mens bare 62 noterte seg for framgang.

Det handler ikke om spredte eller fjerne eksempler på demokratisk krise. Stormaktene Kina og Russland driver aktiv politikk for å undergrave det liberale demokratiets troverdighet. USA under Trump har helt sluttet å engasjere seg i slike spørsmål i bestrebelsene på å sette seg selv først. I store deler av Europa, bl.a. i Ungarn, Polen, Tsjekkia, Slovakia og Østerrike, er nasjonalistiske og populistiske bevegelser i gang med reformer som retter seg direkte mot det liberale statssystemet. NATO-landet Tyrkia har suspendert demokratiet. Den arabiske våren er blitt en iskald vinter preget av kriger, terror, religiøs fanatisme og stater som har gått i oppløsning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva har skjedd? Forklaringene spriker og preges av politiske behov for å forenkle terrenget slik at det stemmer med kartet. Men det er liten hjelp i å forklare demokratiets krise med onde høyreekstremister eller liberale eliter som konspirerer mot folket. Alle historiske endringer er komplekse, en vev der materielle og kulturelle faktorer utnyttes eller forsterkes av ideologiske eller økonomiske særinteresser. Ytre høyre - ofte applaudert av ytre venstre - rir på en bølge av misnøye, mistillit og frykt knyttet til innvandring, terrorisme, arbeidsløshet og økonomiske kriser. De konvensjonelle partiene - ikke minst sosialdemokratiet - er så knyttet til institusjonene og den reelle økonomiske eliten at det skaper handlingslammelse. Det finnes ingen tegn på at den tunge kapitalen vil akseptere det avgjørende skrittet mot en løsning: En bedre og mer rettferdig fordeling av samfunnets verdiskapning. I stedet ser vi at de økonomiske og sosiale forskjellene øker. Kapitalen skjønner ikke at den er i ferd med å tenne en sigar dynket i bensin.

Det er likevel ikke nok å forklare den politiske tillitskrisen med økonomi. En meningsmåling (Eurobarometer) fra 2016 viser at folket mener innvandring og terrorisme er de to viktigste spørsmålene EU står overfor. Dette er utfordringer som handler om trygghet, kulturell kontinuitet og tro på framtida. Framfor alt er det politikk flyttet fra institusjonenes palasser og ned på gatene og arbeidsplassene der folk bor og jobber. Et politisk system som ikke skjønner dette, fortjener ikke den tillit det er avhengig av. I stedet ser vi at de fleste partiene - ikke minst det nordiske sosialdemokratiet - driver ren høyrepopulistisk tilpasning.

Det liberale demokratiets krise handler i stor grad om selvskading. Partiene er ikke lenger folkelige organisasjoner, men PR-maskiner for lederne. De fleste norske lover vedtas nå i Brussel, ikke av Stortinget. I den moderne markedsstaten prioriteres privatisering og rettsliggjøring, ikke politiske avgjørelser og mekanismer. Sosiale rettigheter uthules og arbeidstakernes faglige rettigheter er under angrep. Medienes kommersialisering har svekket det verdimessige mangfoldet: Alle søker mot et innbilt sentrum. Respekten for enkeltmennesket drukner i privat og statlig digital overvåking og kontroll.

Alt dette betyr ikke at kampen for menneskerettighetene og det liberale demokratiet er en tapt sak. Vi må begynne med å innse at det handler om verdier som er mer utsatt og angrepet enn vi tidligere forestilte oss. Den demokratiske beredskapen må høynes. Viktigst er likevel at de demokratiske prosessene fornyes og forsterkes slik at de gjenvinner tillit. Alternativet til frihet er alltid ufrihet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook